onsdag 31. oktober 2012

Høydehus: «Høyt slag i tynn luft»


Norges Skiforbund har i dag vedtatt at det vil gå inn for å tillate bruk av høydehus, for eliten. Forbudet som ble vedtatt i 2003 står nå for fall. Jon Michelet var en framstående pådriver for forbudet som Idrettsforbundets ting vedtok i 2003. 
Jeg har aldri forstått logikken i å forby høydehus og tillate at norske utøvere reiser til Alpene og høylandet i Afrika i stedet. Det er både økonomisk sløsing og en unødvendig belastning for miljøet. For den ulike fordelinga av muligheter til å bruke de ressursene som trenges for å vinne internasjonalt, spiller høydehus ingen rolle.
Jeg fikk følgende innlegg på trykk i Aftenposten 6. juni 2003, og viser også til min blogg om samme emne:  

Den internasjonale toppidretten tilbyr konkurranse på svært ulike vilkår. Det er bare de rike landene som har økonomi og teknologiske ressurser i form av blant annet idrettsmedisin til å bygge det omfattende støtteapparatet som skal til for å vinne internasjonale konkurranser.

Det er ikke tilfeldig at resultatlistene i OL og verdensmesterskap til en forveksling er lik OECDs liste over verdens rikeste land og deltagerlisten på G8-møtene. Ett eksempel på denne internasjonale urettferdigheten i idretten er bruken av teknologiproduktet høydehus. Men tilgang til høydehus betyr lite for den urettferdige internasjonale idrettskonkurransen. Mye viktigere er den idrettsmedisinske forskningen om hvordan gjøre best nytte av høydetrening, og dette er ikke mulig for alle å bruke ressurser på.

I utholdenhetsidretter er det gunstig å øke andelen av røde blodlegemer for å øke oksygenopptaket. Dette oppnås under høydeopphold og omfattes ikke av dopingreglene eller idrettstingets vedtak. For at norske utholdenhetsutøvere skal slippe å bruke tid og penger på å reise til høydeopphold, ble høydehusene utviklet. I forhold til et reelt høydeopphold er høydehus et miljøtiltak som reduserer forurensende reisevirksomhet. Tatt i beste mening, skulle en tro at Norges idrettsledere, representert av årets idrettsting, har fattet vedtak mot både doping og urettferdig internasjonal konkurranse.

Støttespillerne til vedtaket har ment å sette en «etisk grense». Men i så fall har tingrepresentantene bommet grovt.

Det er ikke høydehus som er årsak til den urettferdige internasjonale konkurransen som gjør at et land på bare 4,5 millioner mennesker kan gjøre det så bra i internasjonale sommeridretter blant verdens seks milliarder, og ei heller så bra blant de få landene som driver internasjonal vinteridrett. Det er hele det norske samfunnets teknologiske utvikling, sosiale nivå og ressursbruk til eliteidretten som gir Norge så unaturlig gode resultater. Og når idrettstinget verken reduserte satsinga på eliteidretten i Norge, eller foreslo å overføre penger til ikke-idrettslige tiltak som kan utjevne den økonomisk urettferdige verdensorden, så framstår vedtaket bare som en lite gjennomtenkt demonstrasjon. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar