onsdag 10. oktober 2012

Frelseren og drømmeren Don Quijote i Nobelkomiteen


Med sitt verv som leder av Den Norske Nobelkomite viser Thorbjørn Jagland at han virkelig ønsker å ordne opp i verden, å stake ut en kurs som han vil at alle skal følge for at verden skal bli en god plass for alle mennesker. Han, som Arbeiderpartiet verken ville ha som partileder eller statsminister, har med dette vervet fått et kall han kan virkeliggjøre: han forstår seg på verdens problemer og har løsningene. De andre medlemmene må dele dette synet; de har valgt han til leder av komiteen. Jaglands kall slutter det norske politiske journalistkorpset ukritisk opp om.

Jaglands kall viser seg i omtalen av tildelinga av fredsprisen til Liu Xiabo. Som han sa om tildelinga: «Kina kan ikke vedta en grunnlov, men ikke akseptere konsekvensene av det». Store far, som står over FN og over Kina, han vet det! Ikke mindre latterlig, men like håpløst var ideen om å tildele prisen til en leder av verdens største militærmakt, til og med før han hadde kommet ordentlig i gang med å utøve vervet!

Om årets pris, offentliggjort om to dager, uttaler Jagland til tv2-nyhetene 30. september i år at det også i år «blir en viktig pris». I år var det «ikke veldig komplisert denne gangen». Jagland sa videre at «fredsprisen skal være dristig, og gjerne også omstridt». Men omstridt av hvem? Det er vanskelig å forstå at Jagland og de andre komitemedlemmene under veiledning av historieprofessor Geir Lundestad så veldig ofte vil komme til å provosere sine egne meningsfeller i vestmaktene, i Nato og EU, eller de som i andre land tjener deres interesser. Sjøl om det lite sannsynlige skulle skje at Mordechai Vanunu skulle få prisen, kan ikke det endre bildet av en pris som ikke kan kalles for annet enn vestens krigspris

Kanskje har lederne i Myanmar blitt lokka med fredsprisen om de slapp tidligere fredsprisvinner Aung San Suu Kyi ut av husarrest og tillot frie valg og markedsøkonomi? Slik lederne i Israel blei lokka for å gå med på Oslo-avtalen? Den viktigste fredsinnsatsen det siste året har faktisk Russland og Kina gjort ved å legge ned veto mot nok en FN-krig i Nato-regi for å støtte et militært opprør.  Russland og Kina har dermed oppmuntra regimemotstandere å arbeide fredelig. Men en fredspris til Norges internasjonale motstandere? Det er jo bare utenkelig.

I Norge er den «opplyste allmenheten» ganske samstemte om hva som er trist og leit i verden, hva som er godt og hva som skaper fred og forhindrer krig. Når vi ikke deltar med våre militære styrker i utlandet som i Libya og Afghanistan. Og om noen som har gjort fortjenestefulle innsatser, så er det i strid med Alfreds Nobels klart uttrykte ønske i sitt testamentet med prisen at humanitære innsatser skulle kvalifisere til prisen, jf min blogg 12.10.11. 

Verden kommer til å gå videre med stadig flere kriger, fullstendig upåvirka av eksistensen og tildelingene fra Nobelkomiteen. Verken første eller andre verdenskrig forhindra Nobelkomiteen oppnevnt av det norske Stortinget. Ingen andre kriger heller. Nobelkomiteens meninger er ikke med i vurderinga om det skal startes en krig eller ikke. Konfliktene i verden utvikler seg fortsatt fullstendig uavhengig av hvem fem stortingsoppnevnte og nasjonalt bejubla norske politikere tildeler mange millioner kroner til. Og med sine latterlig naive uttalelser viser bare Thorbjørn Jagland at han framstår som en Don Quijote, «en ridder av den bedrøvelige skikkelse» — en drømmer med manglende virkelighetssans.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar