onsdag 19. september 2012

Vestens nye intellektuelle venstre: Fra frihet til tvang


Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 18. september på side 12 og 13. Da med overskriften «Fra frihetskamp til tvangsekteskap.» Nederst på sida framheva redaksjonen setninga «Innvandrernes medbrakte tradisjoner trumfer den økonomiske kampen.» Her er mitt innsendte manus gjengitt. 

1. Innledning
Det siste århundrets kamp for økonomisk likhet «nulles ut», påstod Bjørgulv Braanen i sin artikkel «Et historisk fall» 20.03.2012. Men historisk fall og tilbakeslag gjelder ikke bare for økonomien. Dansk SFs leder Villy Søvndal har tatt til motmæle mot at politikken skal underordnes religionen. Finn Olstad, som gjennom boka «Frihetens århundre» har beskrivi frihetslengsel, frihetskamp og frihetsdiskusjoner det siste århundret, påstår at det nå er innført en ny frihet, «kulturens frihet». Jeg ser det slik at politikkens underordning av kulturelle og religiøse tradisjoner stanser og skrur tilbake oppnådde individuelle rettigheter, og bryter med progressive tradisjoner.

2. Den multikulturelle ideologien
Det er tilslutninga til det ideologiske begrepet «multikulturalisme» som forklarer den nye politikken mot framkjempa friheter. I følge wikipedia oppstod begrepet multikulturalismen så seint som i 1971, i Canada. I NOU 2011:14 defineres det multikulturelle samfunnet som et samfunn der staten «ikke er en felles nasjon med felles verdier, men der ulike kulturer …fungerer parallelt og er likestilt». Sosiologen Susanne Bygnes omtaler i en kronikk i VG 7. mai i år Nederland der det i 1983 blei utpekt «åtte offisielle immigrant-minoritetsgrupper som skulle få sine behov og rettigheter fremmet gjennom statsfinansierte etniske parallellsamfunn. I praksis betød dette egne medietilbud, skoler og sosiale tilbud tilpasset hver enkelt etnisk gruppe.»

3. Eksempler på norsk multikulturalisme
3.1 Kvinners klesplagg, påtvunget av antifeministiske menn
Regjeringa Stoltenberg sa ei kort tid ja til hijab til tjenesteuniformen i politiet, men tillater det nå bare i forsvaret. Partiet Rødt går mot forbud mot å bruke hijab og nikab i enhver sammenheng. Østfold SV og Østfold AUF går mot forbud mot hijab i skolen. Rødt må også i følge sin nettside være for nikab for politikvinner og andre kvinner i offentlig jobb. Tror disse partiene og den breie intellektuelle venstresida at disse klesplaggene er oppfunnet som et ledd i en kvinnekamp — mot å bli styrt av autoritære menn og kvinneundertrykking? Neppe. Poenget er heller at de prioriterer kulturelle tradisjoner og autoritære maktforhold framfor kvinners rettigheter — uansett. På ryggmargsrefleks av sin nye ideologi. Ibsen provoserte religiøse og kulturelle tradisjoner med skuespillet «Et dukkehjem». For det blei Ibsen spytta på på Karl Johan i 1879. Hvem vil spytte på Ibsen i dag for de like aktuelle provokasjonene?

3.2 Mot motstand mot tvangsgifte
Samtidig som ei svensk kvinne blei æresdrept i Sverige i 2002, gikk ei norskmarokkansk og norskpakistansk jente sammen offentlig ut med sin protest mot at de skulle tvangsgiftes. Som et forsvar for sine menneskelige rettigheter som kvinner. Flott, slike kjempende kvinner må støttes, tenkte jeg. Men nei. Disse to kjempende jentene for åpenbare kvinnerettigheter, blei uforståelig nok svært upopulære på venstresida. De provoserte kulturelle tradisjoner! Jeg husker også hvordan medelever som ble sendt på «ferie» for å tvangsgiftes blei en ikke-sak for medlemmer av Rød Ungdom. Hvorfor blir autoritære fedre og mødre fra undertrykkende tradisjoner den kunnskapsrike venstresidas allierte?

3.3 Mot motstand mot omskjæring
På 1990-tallet forsvarte sosialantropologen Jorun Solheim i to innlegg i Klassekampen omskjæring for jenter i Afrika. Dette fordi hun syntes det var riktigere for kvinner i de afrikanske samfunn som praktiserer omskjæring, å bli akseptert der, enn at de fikk retten til sjøl å bestemme dette. Og viktigere enn retten til seksuell nytelse. Så seint som i 2010 skreiv Dagsavisens Hege Ulstein om omskjæring av jenter som et harmløst inngrep, og hevdet at kritikken mot omskjæring var basert på vestlige myter.

3.4 Mot arbeid mot foreldres rett til å mishandle barn
Barns rettigheter har stått sentralt i det siste århundrets frihetskamp. I sterk kamp mot foreldres tradisjonelle kulturelle og religiøse makt. Men uten å ha lyktes. Barnevernet fungerer dessverre som et foreldrevern, dokumentert også med Fritz L Breiviks og Kate Meviks nye bok «Barnefordeling i domstolen». Verre blir det for barna når den multikulturalistiske ideologien skal praktiseres. Bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet, Elvis Chi Nwosu, med egen spalte i Klassekampen, gikk 15. august i år, som barnevernsarbeider, til angrep på det han mente var barnevernets manglende respekt for innvandrerkulturens barneoppdragelse. Under overskrifta «Barnevernsterror»! Hensynet til barna er viktig for innvandringsentusiastene, men altså ikke når de først er bosatt.

3.5 Unntaket: Kampen for homofile
Jeg kjenner bare til ett krav der venstresida ikke underordner seg religiøse kulturer og tradisjoner. Det er kravet om aksepten for homoseksuelle. En seksuell legning som er ekstremt forhatt i mange kulturer, særlig de som preget av kristne og muslimske tradisjoner. Dødsstraff for homofili er ikke uvanlig. Kravet om respekt for og toleranse for homofile er et litt merkelig unntak fra den forståelsesfulle linja overfor religioner og kulturer. Unntaket må vel forklares med at homofile har så stor innflytelse i mange av samfunnets organisasjoner og partier, venstreorienterte ikke unntatt, at de kan forhindre multikulturalismens logiske homofobi?

4. Hvor representativ?
Men alle venstreorienterte, SV- og Rødt-medlemmer og de fleste journalister og universitetstilsatte støtter da ikke hijab, nikab, tvangsgifte og seksuell omskjæring? Sikkert ikke, men disse gjør lite av seg i det offentlig rom. De får heller ikke særlig plass eller respekt. Det kan ikke være tvil om at ryggmargsrefleksen for den opplyste og sterkt taleføre intellektuelle venstresida de siste ca 20 åra er å kritisere med forakt, ikke autoritære undertrykkende kulturelle og religiøse tradisjoner, men dem som kritiserer disse tradisjonene. Engasjementet settes inn mot kritikken av autoritære tradisjoner. Og kan noe vurderes som kritikk av muslimsk kultur, blir det straks brennemerka som rasisme og islamofobi. For religionskritikk er nå rasisme, i følge partiet Rødt sitt rasismeprogram. Der avvises ellers alt som en ikke liker som rasisme. Og staten gir penger til Antirasistisk Senter som kaster rasismeanklager mot alt og alle.

5. Innvandringskampen og den økonomiske kampen
For å fylle opp de parallellsamfunn venstreeliten ønsker seg, trenges innvandring. Innvandrernes medbrakte kulturelle og religiøse tradisjoner trumfer den økonomiske kampen.

5.1 Lønnskamp sammen med Civitas
Det er klassisk arbeidsgiverpolitikk å pøse på med arbeidstakere for å hindre lønnsøkning. Når kravet om fri innvandring har blitt venstresidas fundament, blir konsekvensen som arbeidsgiverne ønsker. Kampen sammen med Civitas lykkes: Klassekampens redaktør oppsummerer resultatet fra forskning i sin leder 10. august 2012: «…arbeidsinnvandring presser ned norske lønninger. Verst ut kommer norske arbeidstakere med lav utdannelse og innvandrere som allerede er her». Men det er jo ikke så nøye, for de som rammes av lønnsreduksjon arbeider jo verken på instituttene på Blindern eller i medieredaksjonene? Og lavtlønte arbeidere/arbeidsløse, de får bare stemme Frp?

5.2 Kampen for tigging
Typisk for det reaksjonære og anti-sosialistiske forfallet er SVs og Rødts kamp for tigging, en uforståelig høyt prioritert sak. Men uten et eget tiggerprogram og uten krav om et eget tiggerforbund i LO. Er forfallet kommet så langt at tigging nå for første gang i historia er blitt et realistisk politisk alternativ for kampen mot kapitalistisk undertrykking? Jeg ser på nettet at tiggetilhengerne er sprekkeferdige av stolthet over det de oppfatter som sitt superargument, «Fattigdom kan ikke forbys». Det er bra at Rødts leder Bjørnar Moxnes nå påstår «Jeg kjenner ingen som er for tigging, aller minst på venstresida» (Rødts medlemsblad), reint bortsett fra at det åpenbart er feil. Han går jo sjøl høyt på banen for tigging så ofte han kan.

6. Forklaringa
Olstad peker i boka Frihetens århundre på likheten mellom privatiseringa av statsinstitusjonene og etableringa av multikulturalismen som en statlig politikk. Mens aktivistiske byråkrater, politikere og forskere dreiv fram privatiseringa av statsgodene, blei «multikulturalismen forankret på venstresiden og ble i stor grad symbol og kjennetegn på politisk radikalisme». Slik e-verkene blei privatisert uten politisk diskusjon, fikk de venstreintellektuelle uten noen form for intern eller samfunnsmessig diskusjon innført multikulturalismen som det store og udiskutable samfunnsidealet der marxismen delvis blei fortrengt. En stat, og seinere én verden, med like rettigheter og plikter for alle under idealet sosialismen, blei med multikulturalismen forlatt. Multikulturalismen blei også medieelitens udiskutable samfunnsforutsetning.


7. Konklusjon
Med toleranse menes nå at det er intoleransen som skal tolereres. Som at likestillingskampen for kvinner nå er blitt en kamp for at kvinneundertrykkende tradisjoner skal bli likestilt med likestillingskampen. Som at kamp mot diskriminering også skal bety beskyttelse mot kritikk av diskriminering av enkeltindivider i subkulturer.
Satt på spissen har beundringa for den totalitære kommunismen under Stalin på venstresida blitt erstatta med toleranse og forståelse for Talibans autoritære og kvinneundertrykkende ideologi. Utviklinga til de tidligere AKPerne Trond Ali Lindstad og Lene Larsen kan stå som personlige eksempler på denne politiske endringa og utviklinga blant beklagelig mange.
Den nye venstrepolitikken med støtte til parallellsamfunn i Norge og støtte til dem som motarbeider frigjøring fra religioner, tradisjoner og kulturer, er reaksjonær. Den er en klassekamp på lag med med den velutdanna eliten. Ved sitt engasjerte forsvar for alle tradisjoner og for alle urbefolkningers stillstand, er venstresida i sin strategi blitt tilhenger av en politikk som i sin konsekvens er imot enhver utvikling. Derfor kan huleboerne symbolisere idealet til de nye venstreorienterte og den vestlige intellektuelle velstående overklassen — for andre enn dem sjøl.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar