fredag 17. august 2012

22. juli: Ansvar, kultur og terror


Er det å ta ansvar å gå fra jobben, eller bli tvunget bort?
Det har vært en innarbeida praksis at den som sitter som leder for en organisasjon eller etat skal forlate stillingen når organisasjonen har gjort feil, eller en underordna har gjort en feil. Særlig gjelder dette for politiske ledere.

I følge Bjørn Vassnes i Klassekampen for i går har dette vært en praksis helt fra Platons tid, og Vassnes viser til Platons bror Glaukon som diskuterer med Sokrates. Glaukon mener at det er nødvendig å ha et slikt pressmiddel mot mennesker for at vi skal yte vårt beste. For vi er slappe og motvillige av natur, hvis vi ikke presses.

Men det er jo likevel ikke åpenbart at de som har gjort en feil skal fjernes. Det er jo ikke mulig å unnlate å gjøre feil, det gjør bare de som aldri handler. Det er feil en lærer av, og det er ikke åpenbart at de som har gjort feil er de som er mest uegna til å rette opp feila. Og til problemene i politiet og det sløve Fornyingsdepartementet; det er ikke opplagt at det finnes noen andre politikere som er bedre egna til å rydde opp enn de som sitter der i dag.

Kanskje er det på tide å ta et endelig oppgjør som gnålet om ansvar og om å gå av fra jobben eller vervet når feil gjøres. På den andre sida er det det som vi er vant med og betrakter som vanlig. Det blir også feil om det skal bli sittende igjen en følelse av at enkelte mellomledere som Øystein Mæland blir kasta, mens Stoltenberg, Faremo, Aaserud, Gjengedal og Killengreen som alle har kunnet gjøre noe med manglene som har kommet opp i lyset, blir sittende. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må gjelde like regler for alle. Det er best om regjeringa avsetter Killengreen og Gjengedal, og så trer tilbake.

Forhindre terroren?
Den konkrete terroraksjonen til Breivik kunne ha blitt forhindra. Hadde det kommet opp stengsler for bilkjøring i Grubbegata, kunne han ikke kjørt varebilen sin helt inntil regjeringsbygget. Og hadde det vi oppfatter som naturlig politiarbeid blitt fulgt, ville han ha blitt hindra muligheten til å komme til Utøya og drepe de 69 menneskene der — da og på det tidspunktet. Men hadde Grubbegata vært stengt, kunne Breivik plassert bilen i Akersgata, utafor departementsbygget der og likevel ramma regjeringsbygget samtidig. Breivik kunne også ha drept AUFere på Utøya en annen dag, eller andre mennesker i andre demonstrasjoner hvorsomhelst. For Norge flyter over av våpen, mange kan lage bomber som Breivik og Politiets sikkerhetstjeneste er ikke opptatt av høyreekstreme. Der er det venstreorienterte som er i deres søkelys, og ekstreme muslimer. Kanskje viktigere enn sikkerhetstiltaka rundt regjeringskvartalet, er det at sikkerhetspolitiet ikke er i stand til å innse at terrorister er høyreorienterte. At 22. juli-kommisjonen frikjenner Sikkerhetspolitiet viser at kommisjonen har vært for lite opptatt av strategiske linjer og holdninger.

Politikulturen — uakseptabel siden før krigen
Før og under krigen var politiet en etat der oppslutningen om nazismen var stor, særlig på ledernivå. Det er uvisst hvilken betydning denne historiske tradisjonen har for politiet i dag. Også i forsvaret var det mange nazisympatisører før og under krigen, samtidig som forsvaret har utvikla seg bedre enn politiet. Politiet er ikke en etat som tiltrekkes av personer med venstresympatier. Det kan være en feil av venstreorienterte, men politiet gjør heller ikke noe for å rette på denne åpenbart uheldige skeive politiske rekrutteringa. 

Politiet plages av fravær for kritikk og overøses med allmenn sympati. Særlig har Fremskrittspartiet vært viktig for at politiets ledere, og den allestedsnærværende Arne Johannessen, har kunnet si «Vi kan ikke gjøre noe, for vi mangler penger». Seinest i går kveld gjentok politistasjonssjefen i Arendal årsaksforklaringa med manglende ressurser i NRKs Debatten.

Pinlig er jo også Mælands påstander på mandag om at 22. juli-kommisjonens kritikk samsvarte med politiets egen evaluering. 

Med en omskriving av Shakespeare, er det åpenbart at «Noe er råttent i politiet». Det trenges en gjennomgående kulturrevolusjon. For eksempel den sykkelhatende avdelinga Oslo Trafikkpoliti, som aldri ser en bil parkert i sykkelfeltene eller at det er noe problem. Den skulle vært oppløst og oppretta på nytt med en helt annen trafikkideologi, og mer miljøorientert enn bare bil, bil, bil.

Alt papirarbeidet skyldes jo også at forsikringsselskaper krever politiregistrering av innbrudd og tjuveri. Kanskje ikke det er en politioppgave? Hva politiet skal gjøre og ikke gjøre, hører med i vurderinga av arbeidet.

Riksrevisjonen peker på at hele ett av ti innbrudd er det politiet klarer å oppklare! En mangel politiet er uenig med Riksrevisjonen i, for de hevder at det er ikke så ille som bare ett av ti oppklarte innbrudd.

Politiets særskilte etterforskningsorgan som nå heter Spesialenheten for politisaker,  kommer nå i sitt rette lys. Her bør det ikke være noen politifolk!

Om denne nødvendige kulturrevolusjonen kommer, er tvilsomt. Jeg tror vi alt nå kan fastslå at det kommer bare mindre flikking med tilsynelatende forbedringer. Og hvertfall ikke så lenge vi må slite med den selvoppnevnte kombinerte rikspolitisjef og riksadvokat Arne Johannessen. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar