onsdag 18. juli 2012

Om «elitestrategiens boomerang»: EU vakler videre: Redder banker, og ser bort fra demokratisk underskudd. Faller?


Foreløpig har journalist Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv  fått rett. Han hevda at for hver krise har EU-toppen trappa opp integreringa, og har hittil lyktes med det. Fredag 25.05 skreiv han: «Ser en på et halvt århundres erfaring fra EU, er sjansen størst for at det vil ende med et kompromiss i siste øyeblikk, et kompromiss som få liker, og hvor de vanskeligste problemene er skjøvet ut i tid, men som politikerne kan selge på hjemmebane. - I så tilfelle blir den akutte eurokrisen utsatt til en gang ut på høsten. Lenger frem er det liten vits i å spå».

I DN for 16.07 skriver professor i både samfunnsøkonomi og statsvitenskap ved California-universitetet Berkeley, Barry Eichengreen, at EU hadde en valutakrise i 1992 og måtte innføre euroen for å komme videre. Nå er det euroen som er i krise, og da mener Eichengreen at det må bygges institusjoner raskere enn EU klarer nå. Det må etableres en fast pengeunion styrt fra Brussel og av Europaparlamentet. Altså at de enkelte EU-landa skal fratas retten til selvstendig nasjonal budsjettering. «Det vil ikke være enkelt. Men katastrofer venter ikke», avslutter Eichengreen artikkelen sin med.

Begrepet demokratisk underskudd eksisterer ikke for statsviterprofessoren fra Berkely. Det tar vår egen professor i statsvitenskap ved UiO, Øyvind Østerud, opp i sin kronikk Euroens forbannelse fra i mai i år. Østerud hevder integrasjonsproblemet i EU nå er dette: «Valgte regjeringer må i økende grad forsvare en politikk som de i minkende grad kontrollerer. Velgerne har på den annen side ingen mulighet til å straffe de ansvarlige i EUs sentrale organer. … Bakteppet er at integrasjonen har gått lenger enn det er politisk og økonomisk grunnlag for.» EU-eliten la opp til en politikk som de mente ville legge grunnlaget for «det siste lange steget — en finansiell og politisk union». 

Men det er fire grunnleggende problemer med denne strategien, hevder Østerud. Og som har slått til etter eurokrisa, mener han. De strukturelle forholda i EU-landa blei undervurdert, integrasjonen hadde ikke tatt høyde for dårlige tider der ulik utvikling vil slå ulikt ut og «For det tredje har strategien vært en elitestrategi, uten blikk for om den gir oppslutning og entusiasme i brede velgergrupper. Stadig tettere integrasjon har ikke vært noe folkekrav i noen deler av Europa. I Frankrike var det bare et knapt flertall for unionsavtalen i 1992. Både i Tyskland og Storbritannia ville den ha lidd nederlag om befolkningen hadde vært spurt. Da euroen ble innført i 1999, var det med feiring og kjærlighet bare i de innerste sirklene.» For det fjerde mener Østerud at det politiske båndet mellom velgere og regjering varierer i EU-landa.

Videre blei de mange tunge økonomiske innvendingene mot pengeunionen avvist, samtidig som Østerud mener at finanspakten fra siste vinter igjen viser en konfliktskapende mellomløsning.

Men som han hevdet, den politiske sida av krisa er minst like dramatisk. EU-medlemskapet har ikke stabilisert demokratiet. De politiske ytterfløyene har styrka seg i EU. Betydelige deler av velgermassene flytter seg fra likegyldighet og stilltiende aksept av den europeiske integrasjonspolitikken, til aktiv protest og motstand. Dette er elitestrategiens boomerang. (Min utheving). Østerud avslutter med: «Ytterligere integrasjon, som mange EU-ledere nå foreslår, vil gi økt politisk og økonomisk fallhøyde når neste krise kommer. Det er ikke politisk grunnlag for samlet skattlegging, ensartet finanspolitikk og storstilt omfordeling i det sammensatte EU-området. Dette er vanskelig nok innenfor mange medlemsland, både i øst og sør. På europeisk nivå er tegnene tydelige: tettere integrasjon og strammere disiplin ovenfra, vil bli møtt med militant motstand. …Regjeringene er nokså maktesløse, men den politiske motstanden retter seg mot dem. I en politisk og finansiell union vil det overnasjonale angrepsmålet være synlig og dermed sårbart.
Spillet om eurokrisen er et høyt spill. Det er store omkostninger ved enhver løsning ut av den, men ansvaret hviler på et overambisiøst prosjekt

Jeg nevnte Østeruds kronikk for EU-tilhenger Frank Rossavik på twitter, men han avviste Østerud på generelt grunnlag som en som har lite greie på EU.

Interessant nok skriver tidligere statssekretær i UD og tidligere rådgiver for paven, Janne Haaland Matlary, nylig utmeldt av KrF fordi hun mente KrF gikk for langt til venstre, og også professor i statsvitenskap ved UiO, en kronikk på sida etter Eisenacher i DN 16.07. Kanskje Matlary er mer akseptabel for SVer Rossavik? Men Matlarys følger i hovedsak bare opp sin instituttsjefs tanker fra i mai. Matlarys overskrift er «Forskrevelse». Avisa framhever hennes budskap «En føderasjon kan kun vokse med folks bifall, ikke tvinges frem i ekstreme krisetider. Det er her EU har forskrevet seg.» Hun skriver at det er fundamentale problemer i EU, og at «Ved neste valg vil tyske velgere mobilisere mot å garantere for grekere og søreuropeere, for å si det helt enkelt.» Og det er i grunnen verre enn som så. For i går blei det kjent at den tyske delstatsregjeringa i Bayern har klaga til forfatningsdomstolen i Tyskland over at de betaler for mye til andre tyske delstater, særlig Berlin, etter den tyske skatteutjamningsloven mellom delstater. Altså ikke en gang solidaritet innad i Tyskland, og så forutsetter EU-tilhengerne, og tilhengerne av norsk medlemskap i EU, at tyskerne skal ville hjelpe sør- og østeuroperne? «Uten folkets aksept, ingen skritt mot føderalstat. I dagens krise vil det bli nei både til sittende regjeringer og nye traktatforslag. Derfor er heller ikke dagens tiltak for å sikre euroen mer enn døgnfluer, noe markedsaktørene snart vil oppdage. Da er den nyvunne tillit med ett borte igjen. Skal man ha felles valuta, må det være et politisk fellesskap i bunn. Det er det minimale utsikter til i dagens EU», avslutter Matlary med.

Dette er toner vi ikke hører fra Jagland, Stoltenberg, Støre eller den øvrige norske politikereliten og de politiske journalistene. Men de er nok riktige likevel.

Foreløpig vakler unionen videre. EU-lederne planlegger, med Bertolt Brecht sine ord, «de neste titusen år». Har EU mer enn ni liv? Kommer EU-eliten likevel seg videre, tross mange analytikeres negative dom? 

Det ser ikke lyst ut. Og da tenker jeg ikke på det Østerud kaller «elitestrategiens boomerang». For eliten vil komme økonomisk skadesløs ut av dette. Det viser deres innsats for å redde bankene sine. Jeg tenker på oss som skal betale gildet med dårligere kår. Vil det da gå som Brecht spådde: «Hvem bestemmer at det finnes undertrykkelse? Det er vi! Hvem bestemmer om den skal slutte? Også vi.
… For de beseirede av i dag er de seirende av i morgen. Og aldri blir: Nå i dag.»*

 — Eller kommer verdenskrigen før en ny samfunnsøkonomisk politikk?

*Fra boka «Brecht 100 dikt», Den norske Bokklubben, 1968, i norsk gjendikting av Georg Johannesen. Sitatene er fra diktet «Ros av dialektikken». 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar