mandag 25. juni 2012

Tom Egil Hvervens artikkel «Sannhet og metode»: Et motinnlegg

Klassekampens redaktør anbefalte på Facebook Tom Egil Hvervens oppsummering av rettssaka mot Anders Behring Breivik: «Hva forstår et samfunn med felles logikk og fornuft? Sannhet og metode». Jeg har følgende kommentar til Hvervens artikkel:

La meg aller først gjøre det klart at jeg, i motsetning til de fleste som uttaler seg, ikke har en fast overbevisning om Breiviks tilregnelighet. Jeg ser mange gode argumenter for at han må ansees som tilregnelig, særlig etter alminnelig «folkelig» oppfatning, og det som jeg synes virker umiddelbart sannsynlig. Men jeg reagerer på de mange oppfatningene som baserer seg på at dette synet må også retten legge til grunn. Nærmest som en selvfølge, og av politiske grunner.

Jeg ser også Breiviks klare fascistiske syn, men ikke bare. Han uttrykker et hat mot Arbeiderpartiet som ikke er forståelig sett fra andre steder enn i sære rikmannsmiljøer og som om DnA fortsatt er medlem i Komintern. Å angripe Ap i dag for venstreekstremisme er litt merkelig. Slik skipsreder Dan Odfjell nylig gjorde. Merkelig er det også av Breivik å angripe ungdommene til et parti som fører en streng innvandringspolitikk, og som skolerer ungdommene sine til å bli lojale støttespillere for en aggressiv markedsøkonomisk og imperialistisk politikk (EU og Nato). Men AUF skal ha ros for å rekruttere mange innvandrere — dessverre når en tenker på hvilken politikk Arbeiderpartiet fører. 

Også når det gjelder Politiets sikkerhetstjeneste bekrefter tilfellet Breivik at høyreekstremisme, nok en gang, ikke har vært av deres interesse. Men til forsvar for PSTs høyrevridde verdensbilde skal også sies at enslige uorganiserte terrorister som Breivik er et nytt fenomen.

«Sannhet og metode» som overskrift for argumentasjon for eget standpunkt er pretensiøst. Litt spesielt synes jeg det er når den som klistrer en slik merkelapp til sitt syn har som fundament for sin livssyn at sannhet og metode er hevet over rasjonell argumentasjon, og er basert på kristne dogmer som er i strid med all naturvitenskapelig kunnskap. Men jeg skal se bort fra dette hans utgangspunkt, og prøve å ta Hvervens argumenter på alvor.

Hverven begrunner sin metodekritikk av psykiaterne Husby og Sørheim med «at de i motsetning til Agnar Aspaas og Steinar Tørrisen har vært samkjørte fra første stund». Det er vel å dra Husby og Sørheim sin enighet litt langt, og en påstand Hverven heller ikke fører tilstrekkelig bevis for? Aspaas og Tørrisen har jo forstått hvorfor de ble oppnevnt og hva som krevdes av dem. Og hvilken metode har de brukt for å veie opp det faktum at Breivik hadde lest den første rapporten, ikke likte den og ville stå fram som tilregnelig? Jeg fulgte utspørringa av dem på tv, og jeg syntes ikke deres svar på dette var overbevisende. Om alle psykiaternes metode kan kritiseres, både fra et psykiatrisk faglig ståsted, eller fra et politisk ståsted som Hvervens, må metodekritikken Hverven presterer sies å være svært tynn metodefaglig. Nærmest overflatisk. Ikke egnet til å overbevise andre enn dem med samme syn. Og Hverven glemmer at den rettsmedisinske kommisjonen har godkjent den første erklæringa, men ikke den andre — av metodiske grunner!

Hverven kritiserer videre Husby og Sørheim for at «det virker som om de har lagt til grunn en naiv, naturvitenskapelig oppfatning av hvordan mennesker gjør erfaringer i verden.» Bortsett fra at denne kritikken er lite forståelig: Når kristne kommer med sitt mantra «naiv, naturvitenskapelig oppfatning», veit vi at da er det kun udiskutabel overtro som gjelder. Da blir verken logikk eller fornuft relevante begrep lenger.

Hverven knytter seg videre til argumentene i forsvarer Lippestads prosedyre. Husby/Sørheim skal ikke ha tolket eventuell psykose i lys av hva som er «kulturelt upassende», ved at Breiviks politiske uttalelser, «fakta», ikke «er tolket i en kulturell kontekst». Hverven forsterker med at «de valgte ikke å se terrorhandlingene i den politiske konteksten terroristen selv plasserer handlingene i.». Men det gjorde da vitterlig Husby og Sørheim? Skal en psykiater la seg styre av det pasienten selv sier, uten å vurdere pasientens konkrete påstander, faktisk satt inn i sin kontekst? Tenk på hva alt Breivik kom med om sin rolle som kommandør ditt og datt, om alle de organisasjonene som stod klare til å følge opp hans aksjoner og hans uttalelser om hans rett til å drepe. Disse påstandene har da Husby og Sørheim på alle måter satt inn i en kulturell kontekst? For dette er da hinsides enhver fornuft? Langt fra samfunnets «felles logikk og fornuft»?

Husby og Sørheim bygde sin analyse på sin generelle erfaring om at når de som eksempel får inn pasienter som hevder de er Jesus eller Napoleon (til og med i uniform), så innkaller de verken eksperter på Jesu gjenoppståen eller historikere. Min livserfaring gjør at jeg kan slutte meg til en generell påstand om at det er mulig å fastslå at argumenter og påståtte forklaringer om egen situasjon mer er uttrykk for sjukdom enn politikk — også om vedkommende plasserer seg politisk og religionskritisk inn i et verdensbilde som for meg virker svært fornuftig og riktig. Det er ikke bare politiske argumenter som betyr noe. Dessuten viste Husby og Sørheim til at undersøkelser hadde vist at rundt hver tredje med diagnosen paranoid schizofreni hadde handlingsevne i behold.

Dette gjør etter min mening påstanden om at Breivik er en tilregnelig bevisst fascist ikke så overbevisende utvilsom og så åpenbar uangripelig som Hverven og hans mange meningsfeller i mediene, og enkelte jurister, vil ha det til. Husby og Sørheim kan selvfølgelig ha tatt feil av Breiviks psykiske tilstand, og kanskje har de faktisk det. Men deres konkrete konklusjon er dog basert på et skjønn og en livsfaring med liknende tilfeller — fundert på samfunnets felles logikk og fornuft — som gjør at jeg ikke er enig i at de så enkelt som Hverven og mange andre hevder, kan tilbakevises. De hadde dessuten den åpenbare fordel at de snakka med Breivik som de første, og der Breivik ikke hadde noen kunnskap om hva verden rundt han mente.

Rettssaka styres av jussens regler. Aktoratet anklages for å være «svakt», for å ha «abdisert». Men aktoratet førte en juridisk begrunnelse for sin prinsipale påstand. Det er også en del av vår felles logikk og fornuft. Og den er at med Husby og Sørheims erklæring, som tross alt ikke er en vurdering av hvem som helst, for de er sakkyndige, så finnes det en tvil som er så stor, minst 10-20 %, kanskje større, til at både aktoratet og retten etter tidligere rettspraksis må ta hensyn til den usikkerhet den første erklæringa skaper. Hvis ikke Husbys og Sørheims erklæring betraktes nærmest som en nullitet, så åpenbart feil og håpløs, at retten ikke trenger å ta hensyn til den. Det kan retten selvfølgelig gjøre, men det vil helt klart være en ny juridisk praksis. Og vil ikke være i samsvar med det forsvarer påstår om hva Johs Andenæs skal ha skrevet om hva retten kan gjøre i slike tilfeller og som Hverven slutter seg til.

Harald Stanghelle i Aftenposten påstår at de første sakkyndige har fått dommerkappe og liker ikke at deres tvil skal legges til grunn. Men sånn er nå en gang rettsreglene. Jeg forstår imidlertid mediearbeiderne; domsavsigelser er et område de ikke har så stor kontroll over som de ønsker.

Jeg forstår ellers ikke det politiske behovet for å bruke Breivik som argument i den anti-fascistiske kampen. Han vil da uansett ikke være til særlig nytte? Kan en bare si «Fascisme = Breivik = massemord», og så har en vunnet? For den virkelig farlige fascismen, den som er vanskelig å bekjempe, vil da sørge for å ta nødvendig avstand fra Breivik som ikke representativ for det de står for? 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar