torsdag 14. juni 2012

Syria og rivaliseringa i verden


Denne artikkelen står på trykk i Klassekampen i dag:

Medlem av arbeidsutvalget i Rødt, Vegard Valle, finner i Klassekampen 7. juni det nødvendig å bekjentgjøre at Rødt mener «Syrerne gjør rett i å slåss for frihet» (avisas overskrift). Sjøl om det er liten grunn til å tru at Rødts mening betyr noe som helst for hvordan syrerne handler.

Overraskende nok hevder Valle at «Så langt har Israel og Vesten motsatt seg en slik intervensjon [i Syria]…». Dette er vel ganske langt fra sannheten, hvertfall når det gjelder de vestlige stormaktene. Ikke bare den nye franske presidenten har ivret for invasjon. FNs generalsekretær truer med det også. USA gikk langt i å støtte invasjon 11. juni, og Stoltenbergs uttalelser samme dag pekte i samme retning. Det er Russland og Kina som hittil har forhindret at Vesten under FNs stadig mer krigerske vestlige flagg har invadert Syria.

Det er åpenbart at Syria ikke er noe demokrati, og at det finnes mange gode grunner til å endre både styresett og politikk innad i landet. Det er ikke dermed sagt at det finnes noen samla opposisjon som representerer et samlende flertall mot Assads regime. Flere minoriteter hevder overfor Klassekampen 12. juni at de får det verre når Assad faller. Færre blei drept under Assads diktatur før opprørerne starta oppstanden. En folkets fortropp burde vurdere ansvaret for å gripe til våpen på vegne av et ubevæpna og ubeskytta folk. Har opprørerne vurdert det like nøye som de har skjønt betydninga av å informere vestlige medier om krigshandlingene, særlig de som taler til sin fordel? Trudde de at norske F16-fly skulle hjelpe også dem? Det er vanskelig å tru at ikke noen av opprørerne bevisst har satsa på utenlandsk intervensjon. Sjøl om opprøret er initiert av syrere av lokale årsaker, er det ingen grunn til ikke å tru at det omreisende «revolusjonære» CIA eller dens allierte ikke prøver å lede opprøret til sin fordel i en stat med mange svake maktgrupper.

Valle konkluderer heldigvis med at «Et militært angrep mot Syria vil skape enda mer splid og bitterhet mellom folk…». Men sett fra det ubetydelige partiet Rødt i det lille Norge langt fra Syria, synes jeg det er viktigere i Norge å bruke borgerkrigen i Syria som eksempel på rivaliseringa og nyoppdelinga av verden mellom de mektigste statene. Og som en av mange eksempler på kimen til en ny verdenskrig. Framfor å prioritere å logre for det samstemte Stortinget og pressekorpset om at også Rødt synes det er ille med hver enkelt som blir drept i Syria. I en verden der tusener dør av politisk undertrykking hver dag. I tillegg de omfattende dødsfallene av strukturell vold i verden som følge av handelsavtaler o.l..



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar