lørdag 24. mars 2012

Forbudet mot radio- og tv-overføring i rettssaka mot Breivik: Unødvendig forbud

Dette innlegget har blitt liggende noen dager. Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å prøve å få det på trykk i Aftenposten for eksempel, før det gikk opp for meg at jeg ikke hører med til dem som har mulighet til å få innlegg på trykk i medier som Aftenposten. Derfor legger jeg det nå ut her:  

Jeg kan ikke tenke meg at jeg er interessert i å høre på Breiviks forsvarstale i rettssaken, om jeg hadde kunnet. Det vil uten tvil bli et opprørende politisk innlegg. Men heller ikke de som ikke slipper inn og vil høre han forklare seg når han gjør det, vil kunne det. I Norge er det forbud i domstolloven mot fotografering og lyd- og video-opptak i straffesaker. Tingretten har avslått søknaden fra Presseforbundet og Redaktørforbundet om å gjøre unntak fra hovedregelen i straffesaken mot Anders Behring Breivik. 


Med tingrettens avgjørelse har Breivik ikke mistet noen rettighet som tiltalt. Men i en sak som denne, som har så sterke politiske overtoner i all sin gru, mener jeg at Breivik bør få unntak fra bestemmelsen om lyd- og videoopptak, også fordi han ønsker det.

Hvorfor skal hensynet til pårørende og overlevende overordnes Breiviks ønsker om lyd- og videooverføring? De handlingene han allerede har utført på bestialsk vis, som både er uforståelige og meningsløse, er godt dokumentert som fakta og hevet over enhver tvil med full tilståelse. Det er disse drapene som med all rette de nærmeste kan føle både sorg og ikke minst sinne for, som for oss andre i samfunnet. Ikke det at Breivik nå prøver å begrunne dem. Det gjør ikke noe for den framtidige realiteten for Breivik om han får framføre et budskap som jeg vil anta at jeg vil kalle meningsløst, men kanskje ikke ufarlig, vrøvl. For Breivik kan umulig slippe ut av samfunnets fysiske kontroll de nærmeste minst tjue åra.

Hitler ble rikskansler i Tyskland i januar 1933. Etter riksdagsbrannen i slutten av februar samme år innførte nazistene straks unntakstilstand. Samtidig ble en av dem regimet regnet som sine viktigste fiender, den bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov, anklaget for Riksdagsbrannen og stilt for retten sammen med andre. Dimitrov holdt sjøl forsvarstalen, anerkjent som god, og han ble overraskende nok frikjent. Dimitrovs forsvarstale ble kringkastet i datidas eneste øyeblikksaktuelle massemedium, riksdekkende radio. På Wikipedia.no hevdes det at radiooverføringa kan ha hatt betydning for frifinnelsen. I starten av Hitlers diktatur hadde altså regimemotstandere bedre rettigheter enn tiltalte har etter dagens norske straffeprosesslov. Og de fikk beholde dem inntil denne dommen. Etter denne frifinnelsen endret Hitler rettssystemet. Nå ble det nye folkedomstoler for forræderisaker, og de tiltalte ble stort sett dømt — til dødsstraff.

Det er ingenting som tyder på at det betyr noe som helst for realiteten i dommen mot Breivik, enten han får kringkaste sine motbydeligheter, eller ikke. Men det er når vi er særlig opprørt over noe at vår respekt for rettferdig rettergang stilles på prøve. Breivik får selvfølgelig en slik rettergang som loven gir han rett til. Likevel synes jeg det er riktig å gi Breivik mer heller enn mindre av hva han ønsker når det gjelder prosessuelle spørsmål i rettssaken. Det som han forteller til rettens dommere, og til de få tilhørerne, er det prinsipielt viktig at også alle vi andre kan få gjøre oss kjent med mens rettssaken pågår, om vi ønsker. Uten mediearbeidernes siling.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar