mandag 16. januar 2012

Mediene — en reaksjonær mobb. Vært på kurs i Nord-Korea, eller?

 Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen er samstemte i sin behandling av Trond Giske: Han er illojal mot sin sjef. For de støtter at en styreleder offentlig går ut og kritiserer sin eier, ja nærmest krever sin eier avsatt. Altså at styrelederen er illojal mot sin eier. For journalistene baserer seg på at den egentlige eieren er Jens Stoltenberg, som står for en politikk de toneangivende mediene er enig i: ukontrollert markedsliberalisme. «Kom ikke og kontroller våre høyt lønna statsbyråkrater, som på personlig vis administrerer det norske folks felleseiendom!» Det må være bakgrunnen for skriveriene til de ledende politiske journalistene i Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen. Legger vi til NRK, og saka om Munchmuseet der NRK blei en propagandasentral for Høyre-byrådets Lambda-prosjekt, har vi blant disse ledende mediene en samla reaksjonær høyreorientert og monopolistisk medieblokk. Ikke minst de som jobber på desken i disse mediene. Har de gått på seminar i Nord-Korea? Eller bare hos Oddvar Stenstrøm?



Telenor, tidligere Televerket, er bygd opp med det norske folkets skatte-penger. Staten, som representerer det norske folk har en selvfølgelig rett til å ivareta det norske folkets felles økonomiske politiske interesser. Ikke interessene til overbetalte reaksjonære statsbyråkrater som Harald Norvik og det politiske kommentarkorpset.

Nå finnes det jo unntak som heldigvis gir et bedre og mer nyansert inntrykk av det samstemte reaksjonære norske pressekorpset i denne saka. Jeg har i et annet innlegg nevnt Magnus Takvam i NRK, som har en annen vurdering enn sin oppblåste sjef Kyrre Nakkim. Og Gunnar Stavrum som mener det er høyt spill fra Telenor-ledelsen.  Are Kalvøs kommentar er også er også treffende.   Og omdømmeekspert, hva nå det måtte være, Trond Blindheim, sier det slik:«Dette er storm i vannglass». I Ukeavisen Ledelse skriver Magne Lerø i dag at det er Giske som kommer seirende ut av dette. 

Dette viser at det selvfølgelig ikke er som i Nord-Korea her i landet, det bare virker sånn. Men hvorfor tenker de politiske journalistene så likt og så samstemt høyreorientert — så og si alltid? Hvorfor er det slik med de politiske journalistene at de bare kan fungere med å være for norsk medlemskap i Nato og for Nato, og for norsk medlemskap i EU og EU, at sosialdemokratisk politikk fra tida før Gro Harlem Brundtland er utenkelig og sterkt kritikkverdig — eller at de som politiske journalister ikke kan uttrykke slike i praksis utenkelige meninger om det lite sannsynlige skulle være tilfelle, at noen av dem er mot norsk medlemskap i Nato eller EU? Hva er det egentlig med miljøet og kulturen blant mediefolk, særlig det politiske sjiktet, som ensretter dem så høyreorientert? Til så urimelig høy lønn? Sportsjournalistene klager på fotballspillernes lønn, men de gjør jo ikke så stor samfunnsmessig skade som de enda høyere lønna politiske journalistene. Hvorfor bidrar vi egentlig med penger (kjøper avisene deres) for at de skal få økonomisk grunnlag for å spre sine høyreorienterte samstemte meninger? Bør vi nekte å betale NRK-lisensen?

Det er mange eksempler på at mediene samstemt mobber sine ofre. Som er vi venstreeorienterte, stort sett. De mener også at de har en rett til å ta regien, og prosedyrene, ved de rettssakene de er opptatt av. Uavhengig av vedtatte lover og prosedyrer. Maktfordelingsprinsippet er et fremmedord i redaksjonene, eller hvertfall noe de ikke har forstått. Rundt redaksjonsmøtene dyrkes bare deres egne suverene makt. Å imøtegå dem møtes med å si at da er du for slik Nord-Korea styres, og defineres av medielederne som «ut». Ofte med tilslutning fra det såkalte «Pressens faglige Utvalg». Slik lederne i Nord-Korea også sier om sine motstandere. Men i Norge har heldigvis ikke mediene makt til å straffe folk ut over å mobbe dem fra jobb og all ære (stikkord: boka «Katharina Blums tapte ære», av Heinrich Böll). Men dømmende rett mener mediene at de har, og den praktiserer de med full tilfredshet og makt.

— Kanskje det er på tide å slutte å finansiere dem? Si opp abonnementene?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar