tirsdag 13. desember 2011

Twitter-diskusjon om mitt refuserte Dagblad-innlegg


Jeg skreiv en kommentar til Marie Simonsens artikkel i Dagbladet om «De fortapte menn. De frykter ikke bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling»,   om anti-feminismen og kvinnefiendtligheten hos de fleste islammotstandere på ytre høyre. Artikkelen blei refusert. Jeg aksepterte det. Men jeg la kommentaren min ut på bloggen min 27.08.11, og nevnte innledningsvis at den var refusert av Dagbladet.

Dette førte til en replikkveksling på twitter, der signaturen @willJens refererte til den. Twitterdiskusjonen om refusjonen ble gjentatt sist helg der til og med Simonsen sjøl var med og karakteriserte min artikkel for å forsvare refusjonen («svevende var svakt sagt», skrev hun om den).

Det er selvfølgelig interessant å bli sentrum for så stor oppmerksomhet blant så mange betydelige offentlige personer. Men jeg ikke har bedt om ny vurdering av artikkelen eller på annen måte klagd på at den ikke ble trykt bortsett fra å opplyse om det. Jeg har heller ikke problemer med å se at den kunne vært bedre og klarere. Jeg skriver noe, og ikke alt er like vellykka, verken i disposisjon eller innhold. Jeg ser også når jeg går gjennom mine egne utkast, at utkastet er svært dårlig. At noen innlegg kommer så langt som til bloggen eller at jeg ber om å få dem trykt uten at de har en god kvalitet, er derfor ikke usannsynlig.

Men sett bort fra det så er det jo ikke sånn at artikler og innlegg bare blir trykt etter i hvilken grad de er gode. «God» om artikkel er jo en subjektiv vurdering. Minst like viktig som innholdet, budskapet, er hvem som skriver. I Dagbladet er det ekstra viktig, og særlig er det viktig å representere en organisasjon. Ellers mener Dagbladet som andre avisredaksjoner at det er viktig å opplyse om skribentens skattekommune for de andre leserne.

Marie Simonsen karakteriserte de fortapte menn på en helt presis måte — når det gjaldt deres holdning til kvinner og kvinners rolle i samfunnet. Men det er også mer som karakteriserer dem. Mitt poeng som jeg prøvde å få fram var hva kan vi gjøre for å få dem med i samfunnet. Det synes jeg faktisk er viktigere enn å konstatere deres fortapthet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar