fredag 7. oktober 2011

Vestens Jaglandpris

En forkortet utgave av dette innlegget står i dag på trykk i Klassekampen, og i Drammens Tidende 8. oktober: 
Alfred Nobel døde bare 63 år gammel, og ønsket at hans formue skulle brukes til beste for verdens folk. Derfor skulle priser brukes til vitenskapens fremme. Ikke minst viktig var det for Nobel å gi en pris for arbeid for fred og nedrustning.

Om fredsprisen skrev Nobel at den skulle gå til: «…den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.» Faktisk står det slik: forbrødring og avskaffing og minsking av stående armeer. — Er det derfor Kissinger, Begin, Peres, Gore og Obama har fått prisen?

Fredrik Heffermehl, tidligere leder i Norges Fredsråd, har gått nærmere inn på de juridiske og politiske forholda til Nobels fredspris gjennom boka «Nobels vilje» fra 2008. Han har gått gjennom prisutdelingene og påstått at en rekke personer og organisasjoner har fått prisen i strid med Nobels testament. Faktisk 48 av 118 priser, hevder Heffermehl. Prisenes relevans har sunket sterkt med åra, med 1945 som et viktig skille, påviser han. Nobelkomiteen har drøfta Heffermehls innvendinger på hans forespørsel. Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, skreiv i en epost til Heffermehl 17.06.2008 at komiteen slo fast at alle komiteer siden 1901 har tolka testamentet annerledes enn Heffermehl.

Men kan testamentet omtolkes? Tolking av testament er et juridisk fagområde. Heffermehl viser til at en av Norges mest anerkjente jurister, Ragnar Knoph, i 1930 skreiv at tolkinga av testament skal være subjektiv og individuell. Det som teller er «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse» (Knophs egne uthevinger). Knophs tolking er bekrefta av professor Peter Lødrup i dennes lærebok «Arverett» fra 1995. Det er derfor ingen grunn til å gå bort fra den opprinnelige målformuleringa til Nobel med begrunnelsen at «nå er det andre tider». Faktisk skulle Nobels ord «avskaffing og minsking av stående armeer» være enda viktigere i dag med det enorme ødeleggelsespotensialet som nå finnes.

Humanitære organisasjoner som Røde Kors, er ikke det gode kandidater? Det er ikke det at de ikke gjør noe godt. De lindrer krigslidelsene, mens det Nobel var ute etter, var å hindre krig og arbeide for nedrustning. Og det gjør ikke de som bandasjerer, planter trær eller lager filmer om klimautviklingen.

Verden sett med vestlige øyne består av enkelte onde enkeltpersoner som hindrer ytringsfrihet og ukontrollert internasjonal markedsøkonomi. Dette vulgære og kunnskapsløse verdensbildet har kyniske statsledere har fått gjennomslag for i Vesten, ikke minst i Norge. Blant eliten, og med stor folkelig oppslutning. Fjernes bare Saddam, Omar i Afghanistan, Bin laden, Gaddaffi og Hugo Chaves, så blir verden mye bedre, er den nye doktrinen. I følge Der Spiegel nr 24/2011 var 2. verdenskrig dominert av et personlig motsetningsforhold mellom Hitler og Stalin! Den vestlige elitens verdensbilde er åpenbart også Jaglands verdensbilde. Men han har et eget markeringsbehov som en verdensfrelser, noe som de øvrige komitemedlemmene ikke korrigerer han i.

«Kinas fengsling av fredsaktivisten Liu Xiabo var en utløsende årsak til at vi valgte å gi han fredsprisen», sa Jagland om fjorårets pris. Og la til: «Kina kan ikke vedta en grunnlov, men ikke akseptere konsekvensene av det». Begge utsagn er fullstendig irrelevante i forhold til Nobels testamente. Hvilken krig deltok Kina i som Liu forhindret eller stanset? Liu Xiabo er mer en ekstrem markedsliberalist enn fredsaktivist. Jaglands ønskekandidater generelt er EU og Nato. Nå er kanskje det lite legitime Sikkerhetsrådet som i år åpna for Frankrikes og Storbritannias lenge planlagte krig for å avsette Gaddafi og overta landets oljeressurser, en hovedkandidat? Fordi FN initierte kriger? Men komiteen kan velge han som katalyserte opprøret i Midt-Østen som ville kommet likevel. Eller Jens Stoltenberg for hans uærlige «Vi skal møte terror med mer demokrati».

Verdens ledere bruker i disse dager mesteparten av sin tid, forgjeves, på de økonomiske problemene som er skapt av finansaktørene med statsledernes tillatelse. Samfunnsstyring av økonomien, er en viktig fredsfaktor. Strategisk viktig for framtidig fred, og viktigere enn å bekjempe de «onde» enkeltpersonene, er å forholde seg til de klare tegnene på et dramatisk kommende maktskifte i verden. Der USAs mister sin supermaktkontroll i verden til Kina. Kina bygger samfunnet, mens USA river ned sitt. Kina kjøper opp verdens råvareressurser, også de som trenges til framtidig datateknologi. I ly av disse lite omtalte endringene skjer det en enorm opprusting. Få verdensmakter har gitt fra seg sitt verdensherredømme frivillig, og det er ingen grunn til å tro at det kristenfundamentalistiske USA vil gjøre det heller. Snarere tvert imot. Med sine enorme militærressurser, og en befolkning som ikke har noen erfaring med krig på sitt territorium siden 1865, er det å frykte at USA vil tømme atombombelageret sitt under mottoet «Heller død, enn gul.». Den eller de som kan bidra til at USAs påbegynte fall ikke ender i en verdenskrig, fortjener en fredspris.

En kandidat som peker seg ut, er vår egen Johan Galtung. Han har gått i spissen for å etablere faget fredsforsking og dermed systematisere de faktorene som peker i retning av fred, og de som peker i retning av krig. I mange tiår. Han har drevet konkret fredsmekling over hele verden. Men han har ikke hatt som utgangspunkt en «Pax Americana», fred på USAs vilkår. For da blir det ikke fred særlig lenge. Galtung er kritisk til USA, og er forhatt i den norske politiske miljøet. I sin tid også av AKP.

Det er kanskje ikke noen siden Nobels død som bedre oppfyller de handlinger Nobel ville belønne, enn nettopp Galtung. Men, mens det fjollete forsøket på å oppdra og belære Kinas ledere omtales som «modig og tøft», er det å provosere Vesten og det politiske Norge mindre enn utenkelig. Jagland vil ikke bare logre, han ber også om kjærlig klapp av sin herre for å ha gitt han Vestens krigspris.


1 kommentar:

  1. Fra Fredrik S. Heffermehl:
    Jeg ønsker å supplere mht min bok "Nobels vilje" (2008). Da kritikken ble totalt oversett av Storting og Nobelkomité ble det nødvendig å bringe saken ut til et internasjonalt publikum gjennom boka "The Nobel Peace Prize. What Nobel really wanted" (Praeger 2010) og ta med en studie av maktmisbruk overfor en norsk politisk opposisjon, fredsbevegelsens som kjemper mot krig og opprustning (og FOR ikkevold, fredelig konfliktløsning, og å løfte rettssamfunet opp til det internasjonale nivå - som er Nobels visjon med "priset för fredsförfäktare." Dette ble en ny del II, som tillegg til en oversettelse av den norske boken. Boken på engelsk, sammen med en utvidelse (bl.a. forordet til den kinesiske oversettelsen inkorporert), kom ut på svensk for en uke siden - "Nobels fredspris. Visionen som försvann." Nobel hadde en visjon som flertallet i norsk politikk er fast oppsatt på å holde skjult for verden - det ville, saklig sett, neppe vært noe problem for Jagland i gårsdagens annonsering å forklare noe om hvilket bidrag verdens fredskvinner gir til visjonen om en verden uten våpen. Men politisk ville det passet dårlig inn i den brede enigheten i Norge om forsvars- og opprustningspolitikken.
    Fredrik S. Heffermehl

    SvarSlett