lørdag 27. august 2011

De fortapte menn — få dem med!

Denne kommentaren til Marie Simonsens artikkel «De fortapte menn» ble refusert av Dagbladets debattredaksjon.

Det er interessant, som Audun Lysbakken skreiv i en twitterkommentar til meg, det Marie Simonsen skriver i artikkelen «De fortapte menn» om anti-feminismen og kvinnefiendtligheten hos de fleste islam-motstanderne, til tross for at de framhever likestilling som noe positivt. Slike motsetninger finnes det imidlertid mange eksempler på. Romantisering av de hjemmeværende kvinnene har de til felles med de kristne av de fleste avskygninger. Partier som er sterkt homofiendtlige av prinsipp, har hatt mange homofile ledere. Som i Hitlers Tyskland og blant USAs kristenfundamentalister. Også vårt eget Frp, ikke akkurat et spydspissparti for homofile og deres rettigheter, har eksempler på homofile framstående ledere, hvorav en av dem er sikta for homofile overgrep.

At de som er ukritisk til islamsk religion og/eller ubegrenset innvandring, skal være så veldig for likestilling og individuelle rettigheter, er en tvilsom påstand. Det kom fram på et onsdagsmøte i Det norske Studentersamfund i Oslo 12. august. En spørrer stilte et spørsmål som ville ha fram at muslimsk syn på og praksis overfor kvinner var langt å foretrekke framfor den vestlige praksis med påstått seksualisert kvinnepraksis. Men alternativet til seksuelle perversiteter og dagligdags pornografi er ikke nikab og hijab, som vel var spørrerens intensjon. En av paneldeltakerne, Unni Wikan, viste til at hijab oppstod så seint som på 1980-tallet, fordi noen religiøse ledere fant ut at håret sendte ut uønskete seksuelle signaler. Muslimsk pregete stater er også sterkt seksualiserte, hevdet Wikan. Hijab er en konsekvens av at også håret er blitt en seksuelt fristelse. (For øvrig i samsvar med Herman Wildenwey som påstod at «Håret er kvinnens pryd»).

Mangel på samsvar mellom meninger teoretisk og i praksis er ikke sjeldent. Greit nok å påpeke det. Men det er mer alvorlig at samfunnsendringer, både de samfunnsmessige strukturelle endringene med avindustrialisering og de politisk/ideologiske holdningsendringene, setter altfor mange igjen på stasjonen; «de fortapte menn», og ikke få kvinner, heller. Som er viktige og sentrale samfunnsmedlemmer som skulle vært med på toget. I stedet øker toget farta mens passasjerene snakker selvsikkert om dem som ikke rakk toget. De som står igjen blir i stedet en ressurs for ekstrem markedsliberalistisk politikk og nye krigseventyr. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar