fredag 20. mai 2011

Overtid — hvorfor det?

I programmet Debatten på NRK fjernsyn diskuterte de overtid i går. Det er forslag om å utvide mulighetene til å jobbe mer overtid og om å gå over til turnusordninger. Markedsført under honnørord som «fleksibilitet» og «arbeidsfolk kan vurdere sjøl hvor mye de tåler av overtid». Det siste som et argument mot «LO-pampene». Men spørsmålet om behovet for overtid kom i liten grad i sentrum for debatten. Denne debatten er blitt offentlig fordi den er initiert av arbeidsgiversida, og da logrer mediene.

Jeg møtte spørsmålet om overtid første gang midt på 1960-tallet. På gassbedriften Norgas. Sjåførene ville kjøre nærmest hele døgnet, mens vi som jobba med å montere flaskene av og på gassrankene ikke ville det. Sjåførene blei kalt «aper» av de andre arbeidstakerne. På en skole for universitetsutdanna lærere var det en rekke lærere som ville jobbe både 110 %, 120 % og opptil 150 % av full stilling. Deres argument var, «ta ut all den lønna som kan tas ut raskest mulig». Mens jeg, i fagforeningsstyret, prøvde å få fagforeninga til å redusere og hindre den type jobbing av hensyn til å bevare definisjonen på hva som var 100 % stilling. Jo flere som jobber 120 % stilling, jo lettere er det for arbeidsgiver å si at den nye 100%-jobben er heretter det som tidligere var 120 %. Og slik gikk det omtrent; lærernes arbeidstid er økt.

I staten har den som arbeidsgiver etter sigende spart mange overtidstimer med innføringa av fleksitid. Fleksitida innebærer for eksempel at noen kan komme kl 06.30 på jobb for å sikre seg gratis parkeringsplass og lese avis til kl 8. Tid som seinere blir tatt ut i fritid.

Det som var fraværende i Debatten, var det usolidariske ved alle dem som driver på for å jobbe mest mulig overtid. Min erfaring er at det ikke er arbeidsgiverne som er de viktigste pådriverne av overtid, men arbeidstakerne sjøl. Mange kjøper seg for dyre biler, for dyre boliger eller har pådratt seg dyre skilsmisser. Eller har koner og barn de ikke orker å være så mye sammen med — for det er menn som er de ivrigste overtidsbrukerne. Kvinnene orker kanskje heller ikke å ha dem hjemme. Overtidsentusiastene er usolidariske overfor dem som ikke vil eller ikke kan jobbe ut over normalarbeidstida, og som krever en anstendig lønn å leve av — uten overtid.

Overtidsapene sliter seg kanskje ut, og skal ha oss til å betale uførepensjon for dem etterpå.

Mitt utgangspunkt er det at jeg selger arbeidskrafta mi dyrest mulig, og ellers vil jobbe minst mulig. Vi er ikke født til å arbeide, men er tvunget til å jobbe for å kunne overleve. Men jeg kan gjerne legge til: for å gi mitt bidrag til de samfunnsoppgavene som må utføres.

Arbeidsmiljøloven burde satt grensa ved to overtidstimer i måneden, ikke 400 i året som Arbeidstilsynet i praksis har innført som normalt der loven sier maks 200 timer uten dispensasjonssøknad.

Men hva da med alt sesongarbeid, når fisken kommer og potetene er modne? Dette er det alt unntaksbestemmelser for. De kan fortsette. Andre arbeidsgivere får tilsette flere arbeidstakere til å ta arbeidstoppene. I staten er det kanskje mye arbeid som ikke burde vært gjort, eller kunne vært gjort av andre enn de som skal monopolisere et bestemt arbeidsområde for å gjøre karriere. Flere arbeidsgivere burde lese Einar Førdes tese «Kirkegården er full av uunnværlige folk» om og om igjen. Så kunne de spart både overtidsbetaling og fått mer arbeid utført — særlig i staten. Alternativet burde være ingen overtidsbetaling. Så tenker jeg at overtidsinteressen reduseres tilstrekkelig, også de som monopoliserer arbeidsområder for å gjøre karriere. Disse belønnes seinere i karrieren med høye lønninger. Det får holde.

Kampen for økt overtid er i realiteten en kamp for lengre normalarbeidsdag og dårligere lønn. Og underordna: En kamp mellom dem som utfører personlig givende og høyt lønna arbeid, og dem som utfører nødvendig og lavt lønna rutinearbeid.

1 kommentar:

  1. Kanskje vi burde hatt mer lønn for faktisk utført arbeid, da får man motivasjon for å jobbe mer effektivt. Med mulighet for overtid får man incentiver til å spare opp masse arbeid slik at man får behov for overtid. Men hvis man jobber effektivt får man bare mer å gjøre. Dette er også vist gjennom forskning. Mye overtid vil føre til at flere sliter seg ut, og med en gang man blir uføretrygdet får man penger fra staten. Dette høres ikke ut som en god ide. Folk må få mer ansvar for egen helse slik at de skjønner at det er mer ulønnsomt å jobbe over evne enn å jobbe på egen nivå. Vanskelig problemstilling siden folk har forskjellig arbeidsevne. Folk må selv ta ansvar for å passe på sin egen helse siden de kjenner seg selv best. Det blir umulig å lage regler som passer like bra for alle.

    SvarSlett