mandag 23. mai 2011

Fotballstreiken: Den organiserte idretten under press — og på tilbakegang

Fotballstreiken har vakt diskusjon. Det har vært litt engasjert diskusjon om streiken fra eliteseriens fotballspillere har vært riktig å gjennomføre, og om kravet om egne sponsoravtaler for fotballsko har vært reist og om det i så fall har vært riktig. Men kravet om egne sponsoravtaler for de beste utøverne er ikke satt i sammenheng med øvrige idrettslige konflikter, som særforbundenes kamp mot idrettskretsene på idrettstinget nylig, og enkelte toppidrettsutøveres skatteflukt. Og dermed om hvor riktig og viktig det er for å opprette en solidarisk idrettsbevegelse som tar litt tilbake for å ha gjort eliteutøverne mulig, og omfordeler til andre mindre økonomisk sterke i idretten og i klubbene.

Det er få om noen som har protestert på kravet fra NISO om at profesjonelle utøvere skal ha rettslig beskyttelse mot usaklig oppsigelse. Men det er reist tvil om det var riktig å gå til streik, og om sjansene til å lykkes har vært vurdert godt nok, og om hvor sterk aksept og tilslutning streiken kan tenkes å få blant folk flest og i media.

Jeg kan huske en diskusjon i kantina på samfunnsvitenskapelig fakultet på universitetet på Blindern på 1960-tallet. Det var streik blant SAS-flygerne, noe som ikke var populært blant mange, fordi flygerne jo tjente langt mer enn arbeidere flest. For SUF var det imidlertid viktig å markere støtte til flygerne, for ellers ville penga bare gå i lomma på aksjonærene i SAS, hevdet SUF. Dette var medstudent Arne Strand, seinere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og også nå redaktør i Dagsavisen, rasende forbanna på. «Dette er ikke en streik det er mulig for arbeidsfolk å forstå, og helt feil å gå ut og støtte», mener jeg å huske at han sa. Og jeg må nok si i ettertid at Strand denne gangen hadde et godt poeng. Logisk sett var det utvilsomt riktig at om ikke SAS-flygerne fikk de penga, så gikk de i kassa til SAS. Men er alt som er riktig nødvendig å si med full tyngde alltid?

Jeg har merka meg at det er skrivi blant mine fjesbokvenner at argumentene mot fotballstreiken er til en forveksling lik de argumentene som kommer mot enhver streik. Det er de vel ikke, de holder seg helt konkret til fotballspillernes situasjon. Fravær av konkret vurdering av en situasjon, er ingen garanti for en riktig vurdering av situasjonen.

Diskusjonen har særlig stått om fotballspillerne har krevd retten til egne sponsoravtaler for egne støvler og keeperhansker. Streiketilhengerne på fjesboka har benekta at det har vært tilfelle. Jeg kan ikke forstå annet enn at det strider mot sannsynligheten. Jeg har lest om at det har vært argumentert av fotballspillerne om at kunstgressbaner gir mer skader enn vanlige gressbaner. Jeg kan ikke forstå at det har vært hyppig nevnt i mediene at et bestemt merke fotballsko har påført spillerne skader, eller hindra dem i å skåre mål. Og at trener og klubb ikke har vært interessert i å skaffe spillerne sko som ikke skader spillerne, det har formodningen mot seg, som juristene sier. De som avviser at egne sponsoravtaler har vært noe viktig, blir fullstendig tilbakevist av NISO sjøl, ved pressesjef Thomas Kristensen, som 22.05 sa til vg.no «- Punktet vi la fra oss var kravet om personlig reklameavtaler, forteller Kristensen.»

SAS-flygerne vil jeg anta kjempa for sin felles lønn. Det var ingen enkeltflygere som kunne tjene på ekstra tillegg fordi de var ekstra populære eller hadde en markedsverdi de kunne selge framfor andre flygere. Når en aktiv Rødt-politiker begynte fjesbokdebatten blant mine venner ved å spørre/påstå, «Er det virkelig sånn at de beste av de beste, og best betalte eliteseriespillerne forlanger individuelle utstyrsavtaler (med ekstra betaling); sko, susp, etc?? Eller har æ misforstått? I så fall er dette tariffkrav det lukter dårlig av.. sånn skulle vi gjort det i byggfaga også.. individuelle lønnsavtaler. Dette er jo Frps fagligpolitikk, fremført av et LO-forbund.» Pressesjefen i NISO bekrefter jo at han hadde rett.

Kravet om at fotballspillere skal få inngå egne sponsoravtaler på tvers av klubben sin, er verken enestående eller tilfeldig. I vinter var det Petter Northug som kjempa fram en egen sponsoravtale med Red Bull på tvers av Skiforbundets felles avtale med sponsorer. Slalåmkjører Lund hadde alt fått en slik avtale med Red Bull som Northug-familien ville ha, derfor var det lettere for dem å presse Norges Skiforbund og få gjennom sin vilje. Langrennsløperne og slalåmkjørerne, som jo er individuelle utøvere, har i stor grad retten til egne sponsoravtaler for utstyr. Men det er vanskelig å si at det er skia, Madshus eller Fischer, som i dag skiller en vinner fra de andre. Skivalget blir bestemt av hvor mye de enkelte får betalt.

Det er enkeltindividet opp mot fellesskapet, det er de beste i øyeblikket opp mot de som ikke er de beste i dag. Å suge ut alt det de kan, uten tanke for annet. Det er ikke overraskende, men naturlig markedsøkonomi. Og selvfølgelig sentralt i idretten, som har store inntekter som det er naturlig å kives om.

Jeg har også merka meg at kjente idrettsutøvere i Norge, som har tjent store penger på idretten sin, bor og skatter til skatteparadiset Monaco. Og har egne sponsoravtaler. Minst én av dem betalte ikke skatt forrige skatteår til sin norske bostedskommune. Men så vidt jeg forstår tar de alle med glede imot hjelp fra den norske Olympiatoppen.

Kampen i Idrettsforbundet mellom idrettskretsene og særforbunda, er en kamp i samme gata som kampen for private sponsoravtaler. Skal det finnes en organisasjon som legger til rette for idrett for barn og ungdom slik at eliteutøvere skal utvikles? Skal det drives ungdomsidrett, og de mindre gode utvikles, må det overføres penger fra de flinkeste til de mindre flinke. Om utstyrsavtalen blir brukt slik fotballklubbene påstår, er jo ikke sikkert. Men jeg kan ikke forstå at det blir mer penger til andre fotballspillere og idrettsutøvere hvis fotballspillerne får egne sponsoravtaler. Men jeg tror nok det er slik det går.

Jeg må personlig si at jeg tviler på nytten av eliten, jeg ser heller for meg mennesker som driver aktiv trening 5-10 timer i uka hele livet som et ideal — en sunn sjel i et sunt legeme. Trening er viktigere etter at du har fylt 20 enn før.

Det strider også mot markedsøkonomien at medlemsdemokratiet i idrettsbevegelsen skal bestemme retning og fordeling av økonomien internt i idretten. I fotball og ski er det de økonomiske interessene som styrer. I idretten er det jo også et selvoppnevnt gammelt aristokrati, CIO, Den internasjonale olympiske komite, som overstyrer det som måtte være av idrettsorganisasjonenes vedtak.

Idretten er ikke for alle, men bare for dem som kan bli eliteidrettsutøvere. Er det uaktuelt, er utøverne uinteressante for idrettsorganisasjonen i dag. Det er denne manglende interessen for ikke-eliten som har skapt markedet for alle treningsstudioene.

1 kommentar:

  1. Det som er viktig å tenke på er at det er forskjell på hvordan fotballskoene passer på foten. Hvis man ikke spiller fotball selv kan jo dette være vanskelig å forstå. Jeg tror ikke det nødvendigvis er pengene som gjør at de stiller dette kravet. Mange klarer fint å bruke sko de får tildelt, men så er det noen som ikke passer til å bruke akkurat de skoene man blir tvunget til å bruke. Og da får de ofte store problemer. Bare tenk deg selv hvis du ikke fikk velge hvilke joggesko du fikk lov til å bruke, og de du måtte bruke var altfor smale for din fot. Men du hadde ikke fått lov til å bruke noen andre sko som passet til deg. Det er ikke helt ideelt etter min mening. Men hvis det er så store økonomiske konsekvenser kan man jo bare kjøre et lønnskutt hos spillerne som tilsvarer det de får i sin personlige sponsoravtale. Det viktigste er at de kan bruke de skoene som passer.

    SvarSlett