søndag 29. mai 2011

EUs postdirektiv: Stoltenberg og Støre bekrefter at Michels «Oligarkiets jernlov» fortsatt gjelder

Den tysk-italienske sosiologen Robert Michels lanserte i 1911 teorien om «Oligarkiets jernlov» i boka Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie, på norsk Politiske partier. Også partier som var mot elitestyre ville utvikle et eget elitesjikt som etterhvert ville bli mer opptatt av sine egne personlige interesser enn av det opprinnelige politiske målet. Slik tolkes Michels på wikipedia. Mens Ole T. Berg i snl.no mener at Michels ikke var opptatt av ledernes personlige interesser, men av deres organisatoriske ressurser. Jernloven betyr grovt sagt at ledelsen har all makt over de vanlige medlemmene, og gjør hva den vil, ustraffa, også når den blir nedstemt. Dette gjelder i alle partier. Michels undersøkte det tyske sosialdemokratiske partiet fordi han mente at dette var det mest demokratiske av de europeiske sosialdemokratiske partiene. Var ledelsens makt uinnskrenket også i det tyske partiet, mente han at «loven» hans måtte gjelde i det partiet.

På Aps landsmøte vedtok et overveldende flertall mot ledelsen at Norge skulle legge ned veto mot EUs tredje postdirektiv. Etter at ledelsen hadde lagt fram et «kompromiss» som de søkte oppslutning for under landsmøtemiddagen. Likevel ble de og forslaget deres nedstemt. Og utallige kommentarer lagt fram om at EØS-avtalen var vraka. For EU-tilhengerne fikk den ønskete norske underdanigheten overfor EU en knekk, og førte til både forbannelse og forbitrelse. Og hos noen håp om at nå måtte det fullt medlemskap til, ellers ville EU knuse oss (fredsvennlig og nabovennlig som EU er, i følge EU-tilhengerne).

Som Dagens Næringsliv refererte aksepterte og venta EU på Norges veto mot postdirektivet. Men etter at vetoet var oversendt, tok utenriksminister Støre initiativ til et uformelt møte med EU, der han i praksis trakk tilbake vetoet og ba om forhandlinger for å slippe å legge ned veto. Det Støre i følge DN la fram, var nettopp det opplegget som Aps landsmøte med så overveldende flertall avviste.

Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, er i denne saka opptatt av hva Ap-ledelsens ignorering av landsmøtets og regjeringspartnernes standpunkter kan føre til. Nemlig at dette «tærer på tilliten, både til politikerne og politikken.» Og vil ha veto «alene av hensyn til demokratiet og tilliten til politikerne.» Jeg tror Aps ledelse kan ta ignoreringa av landsmøtevedtaket med ro. Det er lenge til neste landsmøte, da er andre saker sikkert mer interessante, og det må enda kraftigere lut til mot ledelsen i denne saka. Så kraftig lut at det ikke blir mulig å samle støtte om den uten å skape full splittelse i Ap. Og til det er de økonomiske partifordelene i Ap for gode til at det blir aktuelt.

En partiledelses makt, og dermed også «Oligarkiets jernlov», er selvfølgelig begrensa av medlemmenes interesse av å gå imot ledelsen. Men de vanlige medlemmene sitter ikke på sentralbyråkratiets maktmidler og må i praksis opprette en egen konkurrerende partiledelse for å få gjennomslag. Og det er utenkelig, ikke bare i Arbeiderpartiet. Partiledelsene har makt rett og slett for at det er umulig å imøtegå dem, for finnes egentlig partiet da? Derfor kan ikke bare Ap-ledelsen, men også SV-ledelsen gjøre hva den vil. Det er «umulig» å vrake SVs nestleder (Solhjell) i en nominasjon, og «umulig» å få partiledelsen til å snu i Libya-spørsmålet når den har lagt all prestisje i å støtte kampen for fransk og britisk overtakelse av Libyas oljeressurser.

I følge Store Norske framholdt Michels i sine seinere skrifter at han mente elitestyre ikke bare var nødvendig, men også ønskelig. Tja, kanskje det. Er kanskje ledelsens nærmest uinnskrenka makt nødvendig for å få til noe? Er Rødts manglende styrke en følge av svak ledelse, av at medlemmene har for mye å si?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar