tirsdag 17. mai 2011

17. mai: Krigernasjonen Norges nasjonaldag

Erling Borgen kommenterer i Dagsavisen i går Norges nasjonaldag 17. mai under tittelen «Hurra for krigernasjonen Norge». Han skriver «Når vi vifter med flaggene mot kongefamilien og hever glassene for demokratiet i morgen, skjer det i et land som er i krig», og videre: «Det å delta i krig er blitt alminneliggjort og akseptert som normalt. Ikke en eneste parlamentariker protesterer og stemmer mot. Med hederlige unntak framstår også media som maktens haltende trommeslagere.» Borgen viser også til utenriksminister Jonas Gahr Støres løgn fra Ris kirke 1. mai i år om at Norge i motsetning til vikingtida nå «1000 år senere er vi et land verden ser hen mot for evnen til kompromiss, dialog og demokrati». Med bomber.

Det kan være mange forklaringer på den enorme krigslysten til Norge etter 1990. Initiert med en kristen statsminister, og etter at «freds»partiet SV kom i regjering. Disse forholda er neppe hovedforklaringer. Heller ikke at Norge, under ledelse av konge og regjering, i perioden 1940-45 lot den tyske okkupantmakten i fred i Norge, mens kjempende folk og soldater ellers i verden hadde hatt et sterkt behov for at tyskenes okkupasjonssoldater fikk motstand og kanskje forsterkninger fra andre krigsområder som kunne hjulpet dem. For en kan ikke kalle det krig det som skjedde i Norge mellom 1940-45, sjøl om det var trefninger med dødelig utfall, særlig i 1940. Det at Norge og nordmenn, for øvrig i likhet med USA og amerikanerne, ikke opplevde daglige militære kamper i sitt eget land med store sivile tap, er kanskje en av årsakene til vår store krigslyst nå — i andre land?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar