torsdag 7. april 2011

Har sosialdemokratisk politikk noen framtid? Neppe.

Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo har oppretta en blogg, Ta politika: Analyse av aktuell politikk. Som en ingress har den følgende tekst:

«A week is a long time in politics», sa Harold Wilson. Formålet med denne bloggen er dels å rapportere om aktualiteter, dels å trenge dypere inn i saker og hendelser. I spalten obiter dicta finnes også hetere synspunkter på presserende spørsmål og ferske begivenheter.

Den 30. mars har stipendiat Øivind Bratberg et innlegg med overskriften Sosialdemokratiet: nytenkning på ny. Han stiller spørsmålet: «Europeisk politikk preges i dag av ledere som Merkel, Sarkozy, Cameron og Berlusconi. De sosialdemokratiske partiene har lite å stille opp med. Selv i sin gamle høyborg Sverige, ble en senterhøyre koalisjon gjenvalgt i fjor. Hva er det blitt av sosialdemokraters evne og vilje til regjeringsmakt?» Og viser til at det finnes et mer optimistisk syn på sosialdemokratiets framtid, fordi finanskrisa kanskje har vist at «frie kapitalkrefter likevel ikke er eneste farbare vei»: «Dette mer offensive perspektivet er det som nå ligger til grunn hos mange sosialdemokrater i Europa, men de gode svarene på nye utfordringer har latt vente på seg. Nytenkning skapte på 1950-tallet Bad Godesberg-programmet i tyske SPD. I dag kunne partiet trengt en ny veiviser av samme støpning. At fellesskapet måtte defineres på ny, var nettopp poenget ved Bad Godesberg, som skjøv bort klasseretorikken til fordel for en bredere appell og et mer offensivt demokratisyn. De samme stikkordene går igjen i dag både i SPD og i britiske Labour: begge steder har partiene tilsynelatende mistet evnen til, for det første, å styrke fellesskap og tilhørighet og, for det andre, å gi folk muligheten til medbestemmelse over egne liv.»

Den 3. april svarer den svenske professoren i statsvitenskap, Olle Törnquist, i et langt innlegg under tittelen «Den svenska socialdemokratins problem är provinsialismen, inte idéerna.» Törnquist hovedpoeng er at det ikke er noe feil med de sosialdemokratiske ideene, men at politikken (tilnærminga til den?) er «provinsiell». Han er uenig i påstanden om at det sosialdemokratiske tilbakeslaget i Sverige ikke er unikt i EU og at det er feil at «till sist även svensk socialdemokrati och välfärdsstat fått ge efter för nyliberalismen och den konservative populismen». Et annet sted skriver han at det er feil «att orsaken till moderaternas framsteg var att socialdemokratiska idéer helt enkelt blivit underminerade av globaliseringen och den post industriella utvecklingen.» For som han skriver: «Detta är, vill jag hävda, helt fel. Socialdemokratiska idéer och strategier har istället blivit allt mer giltiga i både post-industriella länder och i nya industriländer utanför Festung Europa.»

Der Bratberg trekker fram det han mener er prinsipielle kjennetegn ved sosialdemokratiet og dets utfordring, oppfatter jeg at Törnquist kommer med velmente råd til en politisk retning han sympatiserer med. Det er Törnquists argumenter som har fått meg til å skrive dette.

Hva er sosialdemokratisk politikk?
Verken Bratberg eller Törnquist definerer «sosialdemokrati» særlig klart. Bratberg nevner mange sannsynligvis treffende aktuelle karakteristikker som fravær av klasseretorikk, bredere appell og et offensivt demokratisyn som eksempler på sosialdemokratisk politikk. Og han peker på at partiene til venstre for sosialdemokratiet til forskjell har «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler». Törnquist skriver om å «tämja globaliseringens avigsidor», «inkludera såväl arbetare som arbetslösa, bönder, småföretagare och tjänstemän i ett demokratisk och solidarisk folkhem» som et alternativ til «det fascistiska folkhemmet.»

Det politiske begrepet sosialdemokrati blir vel ikke klarere med dette, og neppe klarere enn den kjente påstanden fra før krigen om at «sosialisme er elektrifisering». Strengt tatt finnes det vel to ytterpunkter av økonomiske samfunnssystem: Ett med uinnskrenka privat eiendomsrett og privat kontroll over produksjonsmidlene og produksjonsoverskuddet. Og et annet med full samfunnsmessig eie og kontroll med styring av produksjonen og fordelinga av overskuddet. Begge kombinert med ulike mer eller mindre demokratiske styringsformer. I dette mellomrommet finnes den sosialdemokratiske politikkens slingringsmonn. Så fleksibel som en uendelig gummistrikk. Men som praksis viser av sosialdemokratisk politikk siden hvertfall 1920-åra: styrt av det slingringsmonn styrken og svakheten til de to nevnte samfunnssystemenes ytterpunkter tillater. Eller som Bratberg skriver: «viljen [har] vært stor til å velge virkemidler ut fra det aktuelle handlingsrommet – og til å endre virkemidler når dette handlingsrommet forandrer seg over tid.» Bratberg nevner også det som er velkjent for kritikere til venstre for sosialdemokratiet: «grensedragningen mellom pragmatisme og opportunisme».

En helt annen tilnærming er å se på sosialdemokratiet som en ide for å redde privat eiendom med å gi konsesjoner til sosialistiske krefter, for å slippe revolusjoner. Slik Bismarck begrunnet behovet for sosialhjelp. Nå når kommunismen ikke lenger er et alternativ for folk i vest og dermed ikke en trussel for de vestlige kapitalkreftene, er det da behov for et alternativ som kan dempe kapitalismen? Kan ikke bare motkreftene overkjøres helt? I USA trives kapitalkreftene helt utmerket uten motstand. Jf avsnittet om kapitalismens triumf, kap 1 i Paul Krugmans «THE RETURN OF DEPRESSION ECONOMICS AND THE CRISES OF 2008.»

Et annet samfunn…
Mitt utgangspunkt er at jeg er motstander av en verden der noen få eier produksjonsmidlene, kan ta overskuddet sjøl som i USA siden 1973 (Krugman) og styre verden slik de vil gjennom styringsorganer og baserer dette ideologisk som det eneste moralsk mulige. Altså ser jeg med stor sympati på det venstrealternativet som Bratberg karakteriserer som «et [mindre] pragmatisk syn på politiske virkemidler», og vel så det. Alternativet til kapitalismen kan bli totalitært, og har dessverre blitt det. Og vil også bli det for all framtid? Men også kapitalismen har blitt totalitær, som i Tyskland, Spania, Italia og hele Latin- og Sør-Amerika. Slik kapitalismen i Vesten i dag eksisterer med en form for frivillig underordning og ensretting, må vel også kunne gjennomføres der det er felleseie til produksjonsmidlene og tilnærmet lik fordeling av økonomiske goder og byrder?

Törnquists forslag og håp
For Törnquist må ikke sosialdemokratene ha en provinsiell tilnærming om de igjen skal få gjennomslag for sine ideer. Framtida for sosialdemokratiet ligger i å tillempe det de nye utvikla land som Brasil og India har gjort. «Ännu viktigare är, att social demokratiska idéer blivit mer relevanta i globalt perspektiv, i den större delen av världen, i Asien, Afrika och Latinamerika, inte minst i tillväxtländerna. Det finns två huvudorsaker till detta. Det första är att den skandinaviska socialdemokratins huvudargument vunnit terräng på bekostnad av både ekonomisk determinism och revolution: man kan avancera genom demokratisk politik. … Den andra orsaken till den skandinaviska socialdemokratins ökande relevans är den snabba tillväxten i storheter som Kina, Indien, Brasilien och Sydafrika.» I tillegg til denne påstanden mener Törnquist at vi i har mye å lære av sørafrikanske og brasilianske fagforeninger, fordi vi nå rammes av de ulemper disse lenge har arbeidet med. For de «har bland annat lång erfarenhet av att hålla samman rörelserna när arbetsgivarna minskar antalet fast anställda, hyr in arbetskraft, lägger ut arbetet på externa enheter och ställer migrantarbetare mot andra.» Videre trenger vi et globalt perspektiv for at vi skal komme tilbake til «den

demokrati som prövas lokalt

ibland annat Brasilien och indiska Kerala varigenom fragmenterade sociala rörelser, aktionsgrupper och engagerade sakkunniga kan förenas och delta i planering och skötsel av samhället samt motverka korruption. Liknande reformer kan behövas hos oss också, så att inte bara etablerade organisationer och nätverk kommer till tals och därmed underminerar förtroendet för offentliga institutioner.» Törnquist avviser riktignok ikke at

«Sverige och Norge blivit mer nyliberala och postindustriella och påminner mest om EU och USA.» Hans poeng er imidlertid: «

Men samtidigt är länder som Sverige numera mycket mer integrerade än tidigare med den större delen av världen. Och därför är socialdemokratins växande internationella relevans betydelsefull även här hemma.» Men det er folk i Norge og Sverige som må drive fram endringer i sine egne land. Siden arbeidsmiljøloven ble vedtatt i 1977, har solidarisk politikk betydd å drive en konstant forsvarskamp, og motkreftene har i liten grad kommet på offensiven.

Jeg vil legge fram den motsatte påstand av Törnquists: Nemlig at i en verden der et aggressivt og ukontrollert kapitalistisk system styrker seg, er det heller ikke rom for med regjeringsmakt å praktisere et samfunnsmessig påstått sosialdemokratisk idesett med tilsvarende politiske verktøy for samfunnsstyring. Handlingsrommet politisk, juridisk og ikke minst ideologisk utelukker det.

Provinsiell, et sterkt ladet politisk begrep i Norge
Törnquist bruker ordet provinsiell i overskriften i sin artikkel. Det vekker min norske skepsis. Selvfølgelig bør et syn være helhetlig og vidsynt, ikke sneversynt og detaljert. Men dette ordet betegner en sentral politisk konfliktlinje i norsk historie, vanligvis kalt sentrum-periferi. Den typiske norske opposisjonen kommer fra periferien, fra «provinsen» (småbønder, fråhaldsrørsla, språkrørsla og lekmannsrørsla) mot sentralmakta i og utafor Norge. Denne konfliktlinja våkner til liv i alle kamper eliten i Norge starter for å få Norge som medlem i EU.

Norge, et sosialdemokratisk ideal?
Før Törnquist går ut i verden og viser til sosialdemokratiets suksessmuligheter der, tar han turen over grensa til Norge der han mener at sosialdemokratiske ideer har fått regjeringsmakt «vid god vigör». Det er ikke lett å forstå at denne «god vigör» utgjør et alternativ til nyliberalismen. Både Brundtlands og Stoltenbergs regjeringer førte en klar nyliberalistisk politikk. Omtrent det første Stoltenberg gjorde når han ved hjelp av Høyres stemmer fikk regjeringsmakt for å tillate gasskraftverk, var å innføre programmet «Modernisering av offentlig sektor», med ord og begreper som snytt ut av New Public Management. Det norske Arbeiderpartiet gjennomførte under Brundtland og Stoltenberg privatisering i stor stil av statlige selskap som Televerket, Statoil, Posten, NSB, e-verkene og sjukehusa. Politisk viktig var arbeidet for å innføre karensdager i sjukelønnsordninga (mislyktes) og redusere pensjonene for å privatisere pensjonssystemet og gjøre det fondsavhengig. Og redusere næringslivets og de rikestes skatter. Jeg viser til min artikkel «Fra bedrag til selvbedrag» i Klassekampen 25. juli 2005. Törnquist framhever også som god sosialdemokratisk politikk de norske regjeringenes manglende bruk av oljeinntektene i Norge for varige infrastrukturtiltak. I stedet brukes pengene på det jeg ikke er aleine om å kalle finansielt lotteri. I den grad en kan si at det rød-grønne alternativet som vant valget i 2005 representerte et alternativ til en nyliberal politikk, er det i alle fall vanskelig å si at politikken etter stortingsvalget i 2009 representerer et brudd med politikken til Brundtlands regjeringer og Stoltenbergs første regjering. Det kan ikke stemme det SVs tidligere nestleder og tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalte i NRKs Dagsnytt 18 den 6. april i år: en regjering som har «snudd og endra Norge totalt». Arbeiderpartiet har nå reint flertall i regjeringa, og bruker flertallet til å overkjøre sine to valgsvekkete regjeringspartnere, særlig i spørsmål som er relevante i forhold til en økende nyliberalistisk politikk . Inn i regjeringa kom høyreorienterte politikere som finansminister Sigbjørn Johnsen og forsvarsminister Grete Faremo, hun fra direktørstillinger i Microsoft og Storebrand. Norge som eksempel på en vellykka sosialdemokratisk politikk, hvertfall som et alternativ til en nyliberal politikk ala Tony Blair, er vanskelig å se kan være i samsvar med realitetene. Men kanskje i «god vigör».

Sosialdemokrater i EU
For Törnquist er også et europeisk perspektiv for snevert når han skal vurdere sosialdemokratenes muligheter i Sverige. Jeg kan likevel ikke unnlate å peke på følgende: I Hellas sitter sosialdemokrater og forvalter EUs pålegg om at sosialdemokratenes kjernevelgere, ideologisk sett, skal betale så det svir til internasjonale finansinstitusjoner. Den sosialdemokratiske regjeringa i Portugal gikk av fordi den ikke fikk flertall for å legge like store byrder på sine kjernevelgere. Heller ikke i Irland eller Island har sosialdemokratene noe alternativ til ekstra fortjeneste til finanskrisens skapere — og vinnere. Jeg vil minne om at tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk med sterk styring i samsvar med politiske rettferdighetsmål er i strid med EUs grunnleggende «friheter» og ikke kan nyttes. I Norge er EUs kontrollutvalg ESA stadig på jakt etter å få nektet bruk av politiske verktøy som har bidratt til å utvikle Norge økonomisk med sosial utjamning mellom landsdeler og sosiale grupper i landet.

Politikkens retrett
Det er andre forhold som Törnquist ikke nevner som mulige forklaringer, og som må høre med i vurderinga av politiske muligheter i Norden og i Europa. Det dreier seg om «politikkens forvitring» og «politikkens tilbaketrekking» slik det er lagt fram i den siste norske maktutredninga. I tillegg blir partiene mer og mer like. Partiene kaster stadig fram påstander mot hverandre om at de andre «har stjålet våre klær». Norge har ikke et partimønster som uttrykker de politiske oppfatningene blant folk. Derfor blir heller ikke norske valg et uttrykk for valg mellom politiske (ulike) alternativer. I en så viktig sak som spørsmålet om norsk medlemskap i EU er nesten alle partier for norsk EU-medlemskap, og absolutt alle i alle former for betydningsfulle norske eliter, men bare 25 % av velgerne. EU-spørsmålet i Norge samler opp i seg mange av de mest sentrale politiske stridsspørsmåla.

Videre synker valgdeltakelsene. I USA er den svært lav, og en viktig krigersk president fikk bare en total oppslutning på 25 % av alle voksne innbyggere. (USA har også stemmerettsregler som lager vansker for fattige/fargete å delta i valget). Jeg kan ikke forstå at det er mulig å komme utenom slike fakta, og de gjelder i hele Europa.

I tillegg, eller som en følge av denne utviklinga, er ikke lenger en politisk karriere så attraktiv. Politisk engasjement er nå snarere et springbrett for en annen mer innflytelsesrik og interessant jobb og ikke minst en mer innbringende karriere i store økonomiske selskaper. Den tidligere sentrale statsråden Bjarne Håkon Hanssen er et typisk eksempel. Sosialdemokratiske partier i Norden har ikke lenger medlemmer med kvaliteter som gjør dem i stand til å utvikle og kjempe fram alternativer til nyliberalistisk politikk nasjonalt som internasjonalt. Ikke rekrutteres mennesker med slike kvaliteter heller. Snarere tvert imot. Kjendiser uten partimedlemskap dras inn til statsrådposter, og en lar et samstemt politisk pressekorps heie fram kandidater fra den økonomiske overklassen på bekostning av trauste og dyktige partislitere.

Fanget av nytale
Alternativene til nyliberalistisk politikk hindres ikke minst av ideologiske sperrer. Begrepet menneskerettigheter er etablert som det mest sentrale politiske ankerfestet, som et mantra, overordna politisk lovgivning. Ikke minst for å forsvare militære angrep. De menneskerettighetene arbeiderklassen har kjempa for og institusjonalisert også juridisk og som er knytta til mat, bolig, lønn og arbeid, er irrelevante i forhold til «menneskerettighetene». Som betyr at enkeltindividet står over fellesinteressene. «Menneskerettighetene» er i dag uttrykk for særlig den ideologiske retten til økonomiske eliter å overordne sine egne interesser over behovene til folk flest i Sverige, i Norge og over hele verden. Som en del av «menneskerettighetene» er det ideologiske bremseverktøyet «ytringsfrihet» sentralt, som en viktig samfunnsmessig kampsak. I løpet av de siste 5 åra er ytringsfriheten i riksmedia i Norge redusert til i praksis å bli en eksklusiv rett for representanter for politiske partier og interesseorganisasjoner, kjendiser og høyreekstreme som Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland. Disse eksklusive samfunnsdebattørene ensretter problemstillinger og handlingsalternativer.

Nytt: Samsvar mellom posisjon og mening
I løpet av de siste generasjonene er det intellektuelle og ikke-arbeidende sjiktet i Norge økt betydelig. Ikke bare de mange unyttige finansfolk og eiendomsmeklere, men også er det blitt flere tradisjonelle intellektuelle. Mens kraftige verktøy for bygging av fellesskapet, sosialt, økonomisk og mellom landsdeler, fra 1930-tallet og langt opp på slutten av det forrige århundret hadde støttespillere blant det velutdanna universitetssjiktet, domineres intelligentsiaen, særlig økonomene, av de som mener at markedsliberalistiske verktøy er de eneste mulige og akseptable. Arbeidsledighet er ikke problemet, men inflasjon og konkurranseevnen. Blant de velutdanna er det færre som kommer fra arbeiderklasseliknende kår, og enda færre av dem som er opptatt av sosial rettferdighet og samfunnsutvikling på bekostning av opphopning av rikdom på få hender. Det gjelder på alle intellektuelle områder

som humanoria, samfunn, jus og økonomi.

En kapitalistisk «Komintern»
Verdensbanken, det internasjonale pengefondet IMF og WTO, Verdens handelsorganisasjon, er mektige internasjonale organisasjoner som tvinger fram en nyliberal politikk i hele verden. Til fordel for Europa og USA, og ikke minst for store flernasjonale selskaper. WTO forlanger at matproduksjonen skal legges om fra å fø fattige lands egne innbyggere til å støtte produksjonen av billige forbruksvarer i den rike del av verden. Uten bruk av militære midler kan jeg ikke forstå at noen land kan sette seg imot disse internasjonale kapitalistiske styringsorganene. Heller ikke Brasil og India. Uten politiske ledere som tør bruke motkonjunkturelle og anti-kapitalistiske virkemidler er det umulig, for selverklærte sosialdemokrater utenkelig. Alternativet er retningsløse folkelige opprør som dem vi nå har sett i Nord-Afrika.

«Seieren følger våre bomber»
Europa og USA preges av en stadig økende krigslyst der deres enorme våpenarsenal kan bli brukt (og erstattet med ny produksjon med nyttig effekt på sysselsettinga). Ofrene er oljeproduserende land med regimer som er opposisjonelle til USA eller Europas gamle kolonimakter. Og de landene der Törnquist hevder at de sosialdemokratiske ideene og praktiske politikk er på frammarsj? Norske og svenske bombefly er sammen med USAs og de europeiske kolonimaktene ute i nyliberale ærend verden over. Som Johan Galtung skriver: Høyt på lista over nye ofre for det nyliberale militære felttoget står Venezuelas demokratisk valgte president, Hugo Chavez. Han har tidligere med USAs støtte blitt avsatt i et militært statskupp. Chavez bruker store ord, og skryter av marxismen fra FNs talerstol, men hans konkrete politikk skiller seg ikke fra nordisk sosialdemokratisk politikk på 1930-tallet. Hans nasjonalisering av oljeproduksjonen er jo politisk den samme som begrunnelsen for opprettinga av det norske statsoljeselskapet Statoil (tidligere Norol). Statoil blei oppretta for å sikre at Norges oljeressurser skulle komme hele den norske befolkninga til gode. I dag er denne sosialdemokratiske institusjonen blitt en aktør som nettopp har som formål å hindre at land som er i den situasjonen Norge var i ved oljealderens inntreden, skal gjøre det samme. Dette kan neppe kalles annet enn kolonialisme, eller imperialisme. Statoils utvikling illustrerer noe som er typisk for sosialdemokratisk praksis i en tid der en stadig mer aggressiv kapitalisme er på frammarsj i de statene som dominerer og styrer verden.

Uten klimasvar
Også klimautfordringene som alle de økonomiske systemene har ført til, må nevnes i forhold til sosialdemokratiske politiske muligheter. Både produksjon og alminnelig livsførsel i den rike verden med en omfattende og ineffektiv reisemåte lokalt og de mange private globale reisene, må opphøre om ikke miljøkonsekvensene skal bli omfattende for folk flest over hele verden. Vestlig pålagt jordbruksproduksjon utarmer jordsmonnet over store deler av verden. Hvilket alternativ er det mulig for sosialdemokratene å komme opp med i forhold til disse utfordringene? Blandinga av nyliberale entusiaster og få gjenværende tradisjonelle industrialister i de sosialdemokratiske partiene har ikke svar på denne utfordringa i form av taktisk politikk for oppslutning. Neppe noen andre innflytelsesrike politikere i hele verden heller.

Ikke viktig å frata Moderaterne regjeringsmakt
Bratberg viser til tyske SPDs Bad Godesberg fra 1950-tallet og Törnquist til verdensperspektivet. Karl Marx kritiserte de daværende reformistenes politiske program i artikkelen «Kritikk av Gotha-programmet» så tidlig som i 1875. Kan sosialdemokratene i Europa, eller ellers i verden, komme tilbake i regjeringer med en med politikk tilhengere, motstandere og nøytrale observatører kan kalle «sosialdemokratisk»? Neppe.

Törnquists utgangspunkt var de svenske sosialdemokratenes problemer. Riksdagsvalget i 2010 ga dem mulighet å danne regjering ved å søke støtte fra Riksdagens nye parti, Sverigedemokratene (SD). Kampen mot dette partiet, ble imidlertid en hovedsak for alle partier i valgkampen på grunnlag av en politisk mote fra den mest taleføre intellektuelle del av befolkninga. Det er vel sosialdemokratenes tidligere kjernevelgere som er SDs største velgergruppe? Med sossernas politiske og organisatoriske erfaring, burde de kunne tilby SD tilstrekkelig i bytte mot å ta regjeringsmakt. Og stanse utviklinga av SD som et reint kapitalistisk og rasistisk parti. For å praktisere det de sjøl mener er en tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Men regjeringsmakt, posisjoner for å gjennomføre egen politikk, er ikke lenger viktig nok for svenske sosialdemokrater. De har møtt den nyliberale veggen og er uten selvtillit. Sosialdemokratene i Sverige valgte med vitende og vilje sin egen politiske retrett. — Et omen?

1 kommentar:

  1. Det som er att av sosialdemokratiet er i stor grad retorikk og tradisjon. Politsik er det liten skilnad frå dei borgarlege. Men framleis har fagrørsla ein viss påverknad på sine kjernesaker, jmf arbeidsmiljølova, ålmengjering av tariffavaler, energipolitikk osv. Samstundes som sosialdemokraane kan "binda" opp fagrørsla til å ta besemte standpunkt eller ikkje slåss mot den økonomiske politikken som fylgjer av eu-tilnærminga. Slik kan ein seia at det som er att av sosialdemokratiet er påverkninga på og frå fagrørsla. Lars Mamen

    SvarSlett