fredag 18. mars 2011

Libya: Norge i nok en krig: FNs krigsråd — får snart Nobels krigspris?

Det er vanskelig å være uenig med FNs sikkerhetsråd vedtak om militær intervensjon i Libya uten å bli tatt til inntekt for å støtte diktatoren Muammar al-Gaddafi. Men det er likevel nødvendig å ta avstand fra FNs vedtak om militære invasjoner.

FN blei ikke oppretta etter siste verdenskrig for å initiere kriger og militære intervensjoner — faktisk det motsatte. Både FNs vedtak om angrepet på Afghanistan og dette siste om angrepet på Libya er klart i strid med FN-paktens ord og ånd. Det er bare politisk makt som gjør en slik tolkning mulig, er det påvist av mange. Påskuddet for angrepet på Libya er sivile ofre, og at Gaddafi skyter på egne sivile innbyggere. Men hvorfor tillater FN og vestmaktene Russlands okkupasjon og krig i Tsjetsjenia? Hvorfor godtar sikkerhetsrådet Israels snart 60-årige brudd på FNs egne vedtak, og hvorfor gjorde FN ingenting da Israel angrep Gaza med det sikte nettopp å drepe flest mulig barn?

Klassekampens Peter M. Johansen hevder i Klassekampen 16.03.11 at det i Libya ikke er noen humanitær katastrofe, men borgerkrig. Det har han nok rett i. Han nevner også at Saudi-Arabia, USAs nære venn, ruller inn tropper i Baharain sammen med De forente arabiske emirater for å knuse opprøret der. Vil fredsprisvinner Obama ha invasjon for å bekjempe opprøret der? Den arabiske liga som vestmaktene nå skyver foran seg, er som Johansen peker på, tross alt ikke annet enn de afrikanske diktatorenes fagforening.

Det sier seg sjøl: Stormaktene i FN følger regelen om at «for mine venner er det andre regler enn for mine motstandere». FN blir sånn et aktivt redskap for de til enhver tid mektige statenes tidsbestemte interesser, ikke et prinsipielt organ for å hindre kriger.

Gaddafi har det siste tiåret blitt vestmaktenes beste venn. Det er alltid dumt, da får du snart kniven i ryggen, jf de USA-avsatte presidentene Panamas Noriega og Iraks Saddam Hussein. Gaddafi styrer udemokratisk med hard hånd, og fortjener ingen støtte eller sympati. Men det er likevel vanskelig å unngå nevne at Gaddafi som inntil nylig anerkjent statsleder ikke gjør annet enn det alle statsledere og stater mener de har rett til, nemlig å forsvare staten og regimet mot væpna revolusjon. Det er interessant å se hvor mange som nå plutselig er tilhengere av væpna revolusjon, etter at de har brukt et langt politisk liv på å bekjempe en slik politikk.

Frigjort av Frankrike og Nato?
En oberstløytnant fra Luftforsvaret som var på Morgennytt i dag sa at særlig Frankrike var ivrig på militært angrep. Det er jo kjekt med litt oljetilgang fra en stat som står for 2,2 % av verdens produksjon. Libya har tidligere tilhørt Storbritannia.

Opposisjonen i Libya ville først ikke ha utenlandsk hjelp, fordi de mente at folkets frigjøring må komme som et resultat av deres egen innsats. Det er forståelig at den ber om hjelp. At de ikke blir frigjort av seg sjøl, men måtte ha vestmaktenes hjelp, vil for all framtid binde dem til usjølstendighet. Men opposisjonen kan si ja til Israel som takk til vestmaktene?

Det er et like dårlig tegn nå som i 30-åra at FN, som Folkeforbundet da, ikke lenger er en fredsorganisasjon, men er blitt en organisasjon som skal løse politiske problemer med militærmakt. Men sikkerhetsrådet kan kanskje få Nobels fredspris for sine krigsvedtak, eventuelt sammen med Nato?

Kombinert med mange internasjonale kriser som finanskrisa, er ikke dette noe godt tegn for framtida. Krigslysten er ikke bare stor hos de mektigste statene i verden, den er kanskje også nødvendig?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar