tirsdag 22. mars 2011

En lydig og underdanig presse

Norge er igjen i krig, for tredje gang på få år. Vårt «forsvar» er igjen i militære aksjoner i utlandet, i regi av verdenssamfunnets «fredsorganisasjon» FN og «freds- og demokratiorganisasjonen» Nato. Norske myndigheter og politikere kaller det heller ikke denne gang krig, og får ingen motstand av den dominerende pressa.

I TV2-nyhetene på lørdag 19. mars kl 18.30 rant journalistene over i rettferdig harme, nesten i president Bush jr-stil, med følgende klare mening: Nå har vi ham snart, svinet! NRK er ikke mye bedre. Men Tomm Kristensen spurte faktisk utenriksminister Støre i «Dagsnytt 18» den 18. mars om det ikke er litt spesielt at FN reagerer med våpen mot Gaddafi, mens FN aldri har reagert på Israels mange overgrep og den siste krigen i Gaza (Israels bevisste massive militærangrep spesielt retta mot ubevæpna barn, min formulering). Støre svarte imponerende nok at det var et «paradoks», uten at Kristensen ville utfordre ham videre på dette «paradokset». NRK tvs utenriksekspert Gro Holm har opplyst om motforestillinger til en rask og enkel militær seier for USA, Storbritannia, Frankrike — og Norge. Mens NRKs Søndagsavisa 20. mars tydeligvis var overlykkelig for å være mikrofonstativ for statsministeren.

Heller ikke andre medier på nett er prega av motforestillinger som vil være naturlig for en kritisk presse. Valg av ord som «de allierte» og «koalisjonsstyrene» om Natoangrepet har sin tydelige symbolikk. Bare halvparten av medlemmene i FNs sikkerhetsråd stemte for krigen som hevdes å være et stort framsteg prinsipielt. Hva fikk halvparten som stemte blankt i belønning? Ingen protester mot massakrer i Tsjetsjenia og Tibet? Når blir folk informert om Tysklands standpunkt og argumenter, NRK?

Det er mange grunner til å være kritisk mot den FN-godtatte Nato-invasjonen i borgerkrigen i Libya. Det ene er det store prinsipielle spørsmålet om riktigheten av å bruke FN som legitimering av en krigsinvaderende politikk mot de regimene de til enhver tid mektigste og krigsivrige statene i verden ikke liker. Sett i et lengre historisk perspektiv, med særlig erfaringa fra 1930-åra: Går dette i retning av flere invasjoner og småkriger og som kan ende i en ny verdenskrig? Det reelle konfliktene i verden om tilgang til knappe råvarer, og økonomiske problemer som stadige finanskriser, er heller ikke krigsdempende. Er det vanlige folks motstand mot å bli kanonføde, som skal mørnes med FNs nye politikk?

Det andre er vurderinga av at akkurat stoda i Libya er så ille humanitært at det akkurat er her «verdenssamfunnet» må sette inn sine militære ressurser for å ordne opp. Og for det tredje: Blir det færre drepte i Libya som følge av invasjonen?

Journalistene i de dominerende mediene lar seg rive med. Er de da en «kritisk» presse? Norsk politisk presse var mer variert og kritisk når den var partipresse, enn dagens politiske journalister og medier som kan karakteriseres som «nyanser i ensidighet».

1 kommentar:

  1. Jeg er for så vidt enig i det du skriver, men på den annen side kan jo også dette føre til at det blir en smitteeffekt over på de andre landene som har hatt liknende misnøye blandt folket. Hvis de ser at det virker å protestere... Men jeg må si at jeg vet for lite om alt dette til å kunne gi noen meningsfull vurdering.

    SvarSlett