onsdag 2. februar 2011

Tunisia og Egypt: Det er rettferdig å gjøre opprør! Også i Europa og USA!

Det blei opprør og regimeskifte i Tunisia. Jeg mener at en kommentator påstod at Tunisia var et særtilfelle, og at uroen ikke ville spre seg til andre arabiske land. For Tunisia var et atypisk land, med god økonomi, god styring og en velutdanna ungdommelig befolkning, men som var uten arbeid. Det er disse velutdanna arbeidsløse som gjorde opprør. Men forholda i de andre landa ligger ikke til rette for det, fordi forholda ikke var så gode som i Tunisia, mente kommentatoren. Men så har opprøret likevel spredd seg til Egypt. Vil det spre seg videre, til Jordan og Jemen? Intet vil glede meg mer, særlig også om arbeidsledige og undertrykte europeere og amerikanere tar lærdom fra Nord-Afrika. Jeg kan ikke annet enn å si meg prinsipielt enig med gamle Mao, når han (som mange andre) sa at det er rettferdig å gjøre opprør.

De vestlige makthaverne er nervøse. Det er de arabiske regimene som er støttespillere for vestlig imperialisme som nå står for fall. Hilde Henriksen Waage hevdet i Klassekampen 1. februar at Tel Aviv har all grunn til å skjelve. Israels statsminister Benjamin Netanyahu uttrykte bekymring samme dag i et innslag sendt på NRK TV. Særlig Egypt, kjøpt og betalt av USA, har vært en sentral støttespiller for Israel. Ethvert brått og ukontrollert regimeskifte vil selvfølgelig skape usikkerhet hos naboer. Og hos andre mektige stater langt unna om skiftet skjer i et strategisk land, eller i en strategisk region.

Men opprør og revolusjon, hva så? Hva kommer i stedet? Hva og hvem utløste opprøret? Spontane opprør trenger ikke nødvendigvis føre til et bedre regime for folk flest. Spontane opprør kan også føre til nedslakting av store folkegrupper, nettopp fordi de ikke er organisert og bevæpna mot kontraopprørsk vold internt eller fra stater som USA. Jeg kan ikke forstå at opprøret mot den amerikanske terroristen i Iran, sjahen, førte til et bedre regime når Ayatollah Khomeini overtok. Så vidt jeg kan se er det ingen eksperter på forholda i Tunisia og Egypt, eller i andre av araberlanda, som sier at det finnes noen sterk organisert opposisjon med sterk folkelig oppslutning. NRK-journalist Laila Ø. Bakken har laga en oversikt over opposisjonsgrupper i Egypt. Med stor tilfredshet registrerer jeg at den vestlige verdens helt for Egypt, Mohamed ElBaradei, blir rapport å ha null oppslutning. Folkemassene gidder ikke en gang å stanse for å høre han tale på torget i Kairo slik de vestlige journalistene gjør. Han fikk den vestlige krigsprisen, også kalt Nobels fredspris, for som leder av Det internasjonale atomenergiinstituttet IAEA å tillate vestvennlige regimer som Israel, India og Pakistan å utvikle atomvåpen, og bekjempe atomvåpen til ikke-vestlige regimer som Iran, Irak og Nord-Korea.

Rødts internasjonale leder, Arnljot Ask, hevder, på vegne av Rødt må jeg anta, at «Opprøret som nå brer seg i den arabiske verden er historisk og må støttes av alle progressive og framskrittsvennlige krefter. Det retter seg mot urettferdighet og undertrykking både på det økonomiske, sosiale og politiske planet». Ask fortsetter: «Faller Mubarak er ingen andre herskere der trygge. Ingen kan si for sikkert hvem som tar styringa etterpå. USA og Vesten og prestestyret i Iran vil manøvrere for at det skal bli deres folk. Når vestlige stemmer nå advarer mot at opprøret kan ende i barbari og kaos og skremmer med at det kanskje vil ende på samme måte som opprøret i Iran i 1979, er det for å stagge og kontrollere opprøret, sier Ask

Jeg har ikke noe annet ønske enn at alle skal få et godt liv, og at alle mennesker og nasjoner skal bli fri for at andre stater, firmaer og enkeltpersoner beriker seg på deres vegne og som takk undertrykker dem. Men tross advarslene fra Arnljot Ask i Rødt: Opprøra i Tunisia og Egypt er dog et spontant og uorganisert opprør, og dermed et dristig opprør med et uvisst utfall. Det kan selvfølgelig føre til en varig forbedring og at verdenshistoria tar et steg i riktig retning, slik Ask antyder. Jeg er tilhenger av opprør og revolusjoner som kan føre til nye regimer og nye maktforhold som styrer til folks beste. Men spontane opprør som er dømt til mislykkes, er jeg faktisk ikke tilhenger av. Faller de vestlige marionetteregimene i arabiske land — i Jordan har kongen nettopp avsatt statsministeren — kan situasjonen bli så truende for Israel og den vestlige oljeforsyninga at det ikke kan utelukkes at USA, EU og Nato «ser seg tvunget» til å sende tropper for å okkupere de opprørske og «ustabile» landa. Også Stoltenberg og Kristin Halvorsens SV kan måtte slutte seg til å sende soldater for å sikre interessene til den vestlige imperialismen, for eksempel eksistensen til sitt brohode staten Israel og å sikre lavere bensinpriser. I så fall er mitt spørsmål til Ask og Rødt, vil et opprør som har ført til en direkte vestlige okkupasjon da ha vært vellykka? På kort sikt?

Maos påstand om at det er rettferdig å gjøre opprør, og at det er marxismens kjerne, bringer meg inn på Marx´ kjente påstand om at kapitalismen vil ende i opprør og revolusjon når «folk ikke har annet enn sine lenker å miste». Men de hadde vel mer enn sine lenker å miste i Øst-Europa når de sovjetiske vasallregimene i Øst-Europa falt? Og også i Tunisia og Egypt? Det er jo heller ikke så sikkert at det blir mer opprør og motstand jo fattigere folk er, kanskje snarere tvert imot? Lærdommen for makthavere, internasjonalt som nasjonalt, er at jo sterkere undertrykkinga og kontrollen er, jo lenger beholder de makta. («Politisk makt vokser ut av løpet på et gevær», som Mao hevdet).

Arbeidsledigheten i USA er på 9,4 % (desember 2010) , i antall mennesker rundt 15 millioner. Siden 1978 har all produksjonsøkning gått til den rikeste 0,01 prosent av befolkninga i følge Paul Krugman. I Irland er arbeidsledigheten på 13 prosent og 45 000 irere forventes å reise til utlandet for å få arbeid. I Tyskland er arbeidsledigheten ca 7 % og i Storbritannia er 2,5 mill arbeidsledige. I deler av London er ungdomsarbeidsledigheten enda større. I Storbritannia har prisstigninga vært på 3,7 prosent. Ikke nok med det, de ledende finanskreftene krever nå at Bank of England må sette opp renta. For å bedre forholda for de arbeidsledige? I Frankrike er rundt 9 % arbeidsledige. Se også oversikt over arbeidsledighet i tabell fra SSB. I følge de tidligere henviste tv2-nyhetene er det i alle G20-statene nå 81 millioner unge under 25 år som er arbeidsledige. Tidligere statsminister Gordon Brown har bedt USAs president Barack Obama, av alle, om hjelp til å løse dette G20-problemet. Lederne i den vestlige imperialismen, inkludert et sosialdemokrati i politisk forfall, har bare én felles løsning på denne økonomiske krisa: Større overføringer til de rikeste, tøffere forhold for de arbeidsledige og vanlige folk.

Hva om en hel generasjon europeisk og amerikansk ungdom arbeidsledige tar lærdom av sine jamnaldrende i Tunsia og Egypt med flere land og gjør opprør? Flott, og med en omskriving av Che Guevaras parole; skap ikke bare ett, men flere Egypt! Men et opprør i Europa og USA i dag med sikte på et økonomisk regimeskifte vil høyst sannsynlig bare føre til blodbad, uorganiserte som vi er etter at all form for reell opposisjon er kriminalisert formelt og politisk og umuliggjort.

Da er det ikke annet å gjøre enn å ønske Politiets sikkerhetstjeneste PST (overvåkingspolitiet) og det politiske politiet i Minerva og Civita en god dag. Også Bernt Hagtvet koser seg nok nå med situasjonen i Midt-Østen og arbeidsledigheten i G20-landa? Måtte dere alle få mange dårlige opplevelser med hendingene i Midt-Østen og ringvirkningene av dem! Og kanskje er det «velstandsfellen» som redder NHO og dets allierte mot opprør?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar