mandag 14. februar 2011

Tunisia, Egypt og arabiske diktaturer — det er Vestens støttespillere som faller! «Vesten risikerer tilsvarende uro»


Det er helt uforståelig å registrere den sympatien som blir folkene i Tunisia og Egypt til del fra hele det politiske dominerende Norge, og spesielt fra lederen for verdens mest krigerske stat, president Obama i USA. Folket og omveltningene hylles, mens diktatorene omtales i frastøtelige ordelag. Men diktatorene har diktert i tiår, Mubarak i mer enn tre tiår. Mubarak har til og med gjennomført valg der han har fått mer enn 99 % oppslutning. Hvor var USAs presidenter, Norges utenriksministre eller Høyres Eriksen og den kronisk sjokkerte og sinte Jensen da? Ikke et vondt ord fra disse om diktatorene, eller det tunisiske eller det egyptiske folkets lidelser da. Eller de øvrige folkenes lidelser. Det er noe som er viktigere for disse diktatorenes støttespillere enn demokrati, rettferdighet og sosial fordeling. Og det er vestlig makt og rett til politisk og økonomisk å kontrollere disse folkenes ressurser for å berike vestlig stort sett ikke skattebetalende firmaer. Og ikke minst, men kanskje det viktigste, å sikre Israels fortsatte rett til folkerettsstridig undertrykking og fordriving av palestinerne.

Det er ikke tilfeldig at Tunisas president Ben Ali og Egypts president Mubarak ikke er kasta slik USA og vestmaktenes ellers pleier å styrte regimer de ikke liker, som i Sør-Amerika og i Afghanistan og Irak. De har sett på disse diktatorene som sine støttespillere. Vestens politiske ledere i USA, Nato og EU, er selvfølgelig bekymra for den overraskende utviklinga. En av vestens store helter i Midt-Østen, er palestinernes såkalte president Mahmoud Abbas. For det første gikk han i spissen for å endre grunnloven etter press fra USA og Israel i 2003, og så tapte han valget blant palestinerne. Se særlig Jan-Erik Smildens artikkel i Dagbladet 18.06.2007. Det var Hamas som vant parlamentsvalget blant palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Abbas ville likevel styre tross nederlaget. Og da måtte en rekne med at vestlige stormakter og politikere i demokratiets navn ville protestere, og forlange at flertallet, de som vant valget, skulle få danne regjering? Men, nei. Tvert imot. Vesten likte ikke Hamas´ politikk, derfor gjelder ikke demokratiske regler for Hamas. Sannheten om Vestens demokratiske proklamasjoner er vel ganske talende? Da heller framstille en lovlig endra grunnlov i Venezuela som et overgrep, mens et USA-støtta statskupp i det samme landet forbigås i taushet.

Situasjonen er mest usikker for Vesten og Israel etter de arabiske revolusjonene. Om omveltningene i Tunisia og Egypt ikke fører til noen endringer i politikk og økonomi — for den nåværende makta sitter på et helt arsenal av politiske og økonomiske maktmidler, ikke minst politisk erfaring — er opprøret en påminning om at Israel ikke kommer til å kunne eksistere «evig», ganske klar. Men dette fører ikke til at USA; EU og andre legger bånd på seg i sin fortsatte ukritiske støtte til et stadig mer aggressivt ekspanderende Israel. Det gamle kinesiske ordtaket om «Å løfte på en stor stein bare for å slippe den på sine egne føtter», gjelder fortsatt. Slik vil det særlig bli når politikken styres av ekstreme bevegelser i USA og fra bibellesende pensjonister i Sarons dal.

I dagens utgave av Dagens Næringsliv har professor i samfunnsøkonomi og og offentlig politikk ved Harvard, og tidligere sjeføkonomi i IMF, Kenneth Rogoff, på trykk en artikkel han skreiv under toppmøtet i Davos 04.02, om at også i Vesten er dagens situasjon sårbar. «Ustabilitet kan oppstå hvor som helst». DN skriver i ingressen at «Vesten risikerer tilsvarende uro». Rogoff trekker også inn Karl Marx sine observasjoner og konklusjoner.

Mens NRK Dagsrevyen i går rapporterte om en suksessrik norsk motedame fra Holmenkollåsen som ikke lenger kan snakke norsk, viste TV2 utkastelsene fra boligene som rammer vanlige folk over hele USA. Og hvordan utkasta boligløse folk etterpå også mister de få eiendelene de tok vare på etter å ha mista boligen.

Nå har lederne i Vesten sikra seg svært godt med politisk å kriminalisere enhver politikk som kan erstatte dagens urettferdige samfunn, i følge Marx et logisk umulig økonomisk system. Rogoff skriver i dagens DN at «Det er bare litt over 40 år siden opptøyer og demonstrasjoner rystet den utviklede verden, og resulterte i omfattende sosiale og politiske reformer». Hovmotet stiger til ukritiske høyder i Vesten som i Norge, der Minerva er på offensiven. Som Bertolt Brecht så talende skriver om dem i diktet Ros av dialektikken (oversatt av Georg Johannesen):

Urettferdigheten går idag trygt omkring.

Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.

Den som lever skal ikke si: aldri!

Det sikre er ikke sikkert.

Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt

tar de avmektige ordet.

For de beseirede av i dag

er de seirende av i morgen.

Og aldri blir: Nå i dag.

Det er all grunn til å peke på at «Det er mye uro under himmelen, og framtida er lys!» Jeg ser fram til uro også i Europa og USA!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar