fredag 4. februar 2011

Prost Magelssen i Drammen: De papirløse er vår nye underklasse

Prosten i Drammen, Øystein Magelssen, har i dag en kronikk i Drammens Tidende om de papirløse som en ny underklasse, som et svar på en kronikk Martin Kolberg hadde til prostens første kronikk om det samme emnet. Jeg synes prostens svar var såpass fornuftig at jeg slipper han til i sin helhet også på min blogg:

Stortingsrepresentant Martin Kolberg påstår at jeg i min iver «slår inn åpne dører» i saken om de papirløse, aktualisert av Maria Amelies utsendelse («Prost og ansvar», DT 28.01.). Lite ville gledet meg mer! Hans framstilling gjør det imidlertid nødvendig å understreke følgende:


EN NY UNDERKLASSE

Kolberg har rett i at vi skal gi vern til de asylsøkere som trenger det, og at de som ikke trenger det må forlate riket frivillig. Samtidig vil Kolberg vite bedre enn de fleste, at politikk er praktisk og pragmatisk. Realiteten er at mange ikke forlater riket etter endelig avslag. Noen har rett og slett ikke mulighet, f.eks. asylsøkere fra Gaza, Etiopia og ofte Iran, da disse landene nekter å ta imot dem. Andre frykter retur mer enn et liv som rettighetsløs papirløs. De kommer fra land med krig eller krigslignende tilstander, som Afghanistan, Somalia, Eritrea, Kaukasus etc. Poenget er at mengden papirløse øker, og den har steget i takt med innstramningene i den norske asylpolitikken.


HUMANITÆRE HENSYN

Den nye utlendingslov som Kolberg henviser til, åpner for at det kan tas humanitære hensyn. Dette gjøres imidlertid ikke i saker med papirløse. Så lenge man har oppholdt seg ulovlig i Norge, tas det ikke humanitære hensyn til f.eks. botid. Faktisk botid, også den ulovlige, må telle med i den humanitære vurderingen. Slik praksis er i dag, vektlegger utlendingsforvaltningen innvandringspolitiske hensyn framfor humanitære hensyn i saker med de papirløse. Det er ingen selvfølge at det skal være slik i forhold til loven, og derfor er dette et politisk ansvar både for departement og forvaltning.


PRINSIPPER OG PRAKSIS

Kolbergs prinsipper duger ikke i praksis. Hadde vi levd i en ideell verden, så hadde asylsøkere med avslag returnert frivillig, eller så hadde politiet tvangsreturnert dem umiddelbart. Det skjer ikke. Politiet evner ikke å uttransportere alle med avslag. Vi har et system der barnefamilier sitter i asyl- mottak for 9. år på rad uten å ha fått ferdigbehandlet søknaden sin, eller fordi det har vært umulig å få returnert dem. De har levd i mottak helt åpent, og fått barn som har rukket å bli 7 år. Det sier seg selv at dette er uforsvarlig. Her burde forvaltningen kunne gitt dem opphold på humanitært grunnlag uavhengig av asylsøknaden, fordi faktisk botid tilsier en så sterk tilknytning til riket at retur er uforsvarlig. Dette er da også noe UDI selv foreslo i 2003: «På et eller annet tidspunkt kan det spørres om myndighetene får et ansvar for å skjære igjennom og få satt strek. Uansett opprinnelig årsak, vil tidsmomentet i seg selv reise spørsmål om myndighetenes forhold til menneskerettighetene.»


LIKHET FOR LOVEN

Alle ulovlige bør ikke automatisk få opphold, men humanitære hen- syn må òg gjelde for papirløse. Først da blir det likhet for loven. Det må finnes en øvre grense for hvor lenge et barn kan leve ulovlig og uten rettigheter i Norge før til- knytningen har blitt så sterk at retur er uforsvarlig. Det er en konsekvens av FNs barnekonvensjon som Norge har forpliktet seg på. Barn kan ikke lastes for at foreldrene ikke returnerte etter avslag, evt. ikke hadde mulighet til å returnere. Norge burde dessuten ratifisere FNs konvensjon for migrantarbeidere og deres familier, en konvensjon som gir bl.a. papir- løse flere rettigheter. Det er en ansvarsfraskrivelse om man nekter å ta realitetene inn over seg og fortsette å si: — Retur, retur, retur!

Politikk handler om å finne gode, praktiske og pragmatiske løsninger. Det er politikernes ansvar å sørge for adekvate reguleringsordninger i denne situasjonen også i Norge, slik tilfelle er i de fleste vesteuropeiske land, og slik president Obama nylig har uttalt seg positivt om i USA.

I 2008 ble det utarbeidet en bred rapport om slike ordninger i Europa, av den interstatlige forskningsinstitusjonen The International Centre for Migration Policy Development (ICMPD) på bestilling fra EUs justisdirektorat. Den hovedansvarlige for rapporten, Albert Kraler, deltok i en åpen høring om papirløse i Stortinget før jul. Han var tydelig på at den norske regjeringens påstand simpelthen ikke stemmer. De har ikke kunnet registrere noe mønster med økt tilstrømning i andre europeiske land i etterkant av slike regulariseringsordninger. Med hvilke forskningsmessige belegg kan det være Kolberg finner grunn til å bebude det motsatte?


ANLEDNINGEN

For oss nordmenn er denne saken i bunn og grunn et spørsmål om moralsk anstendighet. I globalt perspektiv er vår velstand for de fleste mennesker, surrealistisk stor. Dette gir oss et etisk ansvar og en anledning de færreste land er forunt.

De papirløse er blant de mest sårbare i vårt samfunn. Som kirke har vi et kall til å kjempe mot urettferdighet, og derfor også mot de papirløses uholdbare situasjon. Heldigvis erkjenner mange andre og langt mindre ressurssterke land denne situasjonen, og viser evne til å håndtere den med større klokskap enn oss.


Øystein Magelssen, prost i Drammen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar