onsdag 22. desember 2010

Åssen forhindre terror?


Dette er en meningsytring om terror som politisk og militært virkemiddel. Konklusjonen er at det er umulig, slik regjeringa og de fleste mektige tror, at terror kan hindres med overvåking. Hvis ikke alle personer overvåkes av minst to andre 24 timer i døgnet, kan terror ikke hindres. Det gjelder både enkeltmenneskers gale handlinger som skyting av skoleklasse eller tilfeldige mennesker i en folkeansamling, eller individuell terror som ledd i en militær og dermed politisk kamp. Individuell politisk terror kan bare hindres med politiske virkemidler som å holde dialog, samarbeide og la være å utstøte. Skriket på hevn og 100 % kontroll og 100 % utrydding av terrorister fører bare til opptrapping som i de fleste tilfeller ikke kan redusere den voldelige striden, men heller øke den. Spesielt vil den øke om noen føler eller blir forklart at de handler på vegne av minst 1,5 milliard undertrykte og forhatte muslimer.
Hva menes med terror? Terror er et latinsk ord som betyr å spre frykt. Som et ledd i å dempe politisk motstand og kue et folk eller en befolkning, eller for å oppnå et politisk resultat som ellers er uoppnåelig. Jeg vil heller se på terror som dels individuell voldelig kamp, og viktigst: som et første ledd i en større militær slag, som i siste instans har tanks og fly som våpen. Det er også slik jeg er ganske sikker på at de aktuelle islamistiske selvmordsbomberne ser sitt offer som et ledd i. Wikipedia har en god innføring, mens jeg synes Store Norske Leksikon på nett ikke er så god.
Vladimir Uljanov, bedre kjent som Vladimir Lenin, skal ha skrivi at terror var de utålmodige intellektuelles virkemiddel. Enkeltstående terrorhandlinger blir det lite politiske resultater av, ut over reduserte demokratiske rettigheter for ens egne (påståtte) politikk. Lenins uttalelse er jo ekstra interessant fordi hans bror var med på drapet av tsar Alexander II i 1881, og måtte bøte med livet for den terrorhandlinga. Lenin kritiserte den individuelle terrors taktikk slik: «Lenin mente denne taktikk var skadelig for den revolusjonære bevegelse, da den erstattet massenes kamp med de enkelte helters kamp. Den betydde mistro til den revolusjonære folkebevegelse.» (Sovjetunionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie. Oktober 1974. Side 24).
Derfor har terror ikke vært noe alternativ i det hele tatt for den venstreopposisjonen etter 1968 og Vietnam-krigen med utgangspunkt i «ml-bevegelsen». Snarere tvert imot. I den grad det fantes uansvarlige og ville elementer på venstresida, blei de hardt bekjempa og holdt nede av AKP(m-l), blant flere. Og det i en tid der sikkerheten rundt Slottet, Stortinget og regjeringsbygningen ikke var som i dag. Jeg vil tru, uten at jeg har tenkt nøye over det eller har kunnskap om det, eller hørt andre snakke om det, at noen få uten altfor god planlegging med 5-10 personer kunne klart å drepe både kongen, stortingspresidenten og regjeringsmedlemmer — om det hadde vært et ønske og et mål. Hvilket det ikke var. Ikke overhodet. Jeg veit ikke om noen venstregruppe som ikke ville jobbe for å få politisk flertallsoppslutning om det synet vi stod for. Ikke væpna vi oss heller. Det var bare Asbjørn Bryhn, Olav Versto og Bernt Hagtvet som må ha trodd noe annet.
Ett eksempel som ofte dras fram som terrorisme er Rote Arme Fraktion i det autoritære Vest-Tyskland. Jeg vil i grunnen ikke se på RAF som en politisk bevegelse med et politisk sikte, men heller en aksjon for personlig selvtilfredsstillelse. Full av forakt for andre var de.
Terrorhandlinger som ledd i en krigføring, kan derimot ha noe for seg. Wikipedia siterer påstanden «et lands terrorist er et annet lands frihetskjemper». Den norske krigshelten og terroristen Gunnar «Kjakan» Sønsteby fra siste verdenskrig, kan kanskje sies å ha vært en terrorist som ledd i en krig mot Nazi-Tyskland. Men muligens var han kanskje bare en terrorist i en nasjonal politisk og sosial kamp mellom Hjemmefrontens ledelse og den kommunistinspirerte motstandsfronten under ledelse av Peder Furubotn. Kommunistenes konsekvente kamplinje under krigen bidro til deres store popularitet etter krigen. Mens den offisielle norske linja var «Sitt i ro, la de andre folkene kjempe og død, så kan vi hoppe uskadd ned fra vår betrakterrolle etter krigen som seierherrer». (Men sjøfolkenes liv blei kasta inn i verdenskrigen). De norske kommunistene fulgte oppfordringa fra Stalin og Sovjet, om at nazistene og deres allierte skulle møte motstand på alle mulige fronter, noe som ble påstått raskere ville føre til deres nederlag, og faktisk sparte liv. Noe Stalin utvilsom må ha hatt rett i. Hvertfall kommunistenes terror var et ledd i verdenskrigen. Ved Nazi-regimets fall opphørte denne formen for militær kamp, som all annen.
Terror har ellers blant vært brukt av palestinerne i deres kamp, som flykapringer. Det er ikke lett avvise deres terroraksjoner som uten politisk nytte. Men palestinerne bruker ikke det nå, det vil si at de er enige med militæreksperter flest at terror bare kan være ett av mange virkemiddel i en politisk og militær kamp, og ikke på noen måte den viktigste.
Å ta avstand fra terror på prinsipielt grunnlag, synes jeg imidlertid er vanskelig. Da må en være pasifist og ikke tilhenger av for eksempel militær motstandkamp mot en okkupant. En prinsipiell avstandtaking av terrorisme, vil jo ramme Sønsteby, blant flere. Men jeg for min del vil generelt være sterk motstander av terror, og jeg kan ikke tenke meg situasjoner i en ikke-krigssituasjon i Norge hvor jeg vil forsvare det, og neppe i utlandet heller. Kanskje kan enhver bombing ses på som en terrorhandling som må karakteriseres som en krigsforbrytelse. Individuell terror bekjemper jeg, ikke bare fordi det rammer åpenbart tilfeldig og uskyldige mennesker, men fordi terror gjør det umulig å få politisk oppslutning fra dem en ønsker å arbeide for og få støtte av. Jeg slutter meg til Lenins argumenter mot individuell terror. Nå er jo de fleste i Norge for bombing fra fly, og for rakettbruk. Så så viktig for meg å «tilstå» min motstand mot terror, er ikke til stede i forhold til absolutt alle stortingsrepresentanter og vel nesten alle politiske journalister, som er tilhengere av bombing og rakettbruk, og ikke minst angrepskrigene i Irak og i Afghanistan. Noe mer terroristisk enn bombing og rakettbruk finnes ikke, i alle betydninger av terrorisme. Så de meningsdannende og meningsbærende norske politikerne og journalistene er jo i praksis for terror, sjøl om de slipper å bli konfrontert med at de er tilhengere av terror.
Det er ikke tvil om at det må være frustrerende å være menneske i land i den muslimske religionssfære. De blir alle sett på fra den rike vestlig verden som én felles fiende med samme syn, og bekjempes på alle vis av verdens ledende stater, kanskje med unntak av Kina. Så lenge den internasjonale vestlige kampen mot muslimske land fortsetter, og særlig når den er begrunna med påståtte kritikkverdige sider ved islam, vil det såes og høstes for terrorister og selvmordsbombere. Særlig når den kombineres med nasjonale offensiver i de enkelte rike krigsførende landa mot sine egne muslimske innbyggere. Terrorisme er et utilsikta (?) resultat av en feilslått vestlig politikk. En ny politikk vil redusere det politiske rekrutteringsgrunnlaget, men selvfølgelig ikke hindre galninger med pappas pistoler som også finnes blant skoleelever på landsbygda i Buskerud.
Men spørsmålet er vel så mye: kan Obama, Putin, Blair, Merkel, Jagland, Versto, Storberget med flere klare seg uten motstandere som selvmordsbombere? Er de ikke avhengige av selvmordsbomberne for å skaffe oppslutning om sin egen politikk, og aller viktigst: skjerpe overvåkinga og innskrenke de demokratiske rettighetene for sine politiske motstandere til å skaffe oppslutning om sin politikk?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar