fredag 19. november 2010

Ishockey: Ufarlig idrett, men teknikk og lagspill på veg ut for mer slåssing?

Tidligere hoffmedarbeider og nå statsviter Carl-Erik Grimstad har tatt utgangspunkt i en bestemt persons handlinger, gjort han til et representativt eksempel på alle ishockeyspillere og krevd hele ishockeysporten lagt ned. Pinlig kunnskapsløst. Egentlig litt merkelig å tenke på hva som får spalteplass i Klassekampen og sendetid i Dagsnytt 18.

Sjøl har jeg vokst opp med ishockey, «håkkhei». Så snart snøen kom spelte vi på den med pøkk og kølle på asfalten inne i kvartalene i Karl Staaffs vei på Ulven der også Totto Eikeland kom fra. Faktisk spelte vi snøhåkkei ute på den tidligere drosjeholdeplassen langs Strømsveien på det som en gang var Ulvenkrysset. Om ettermiddagene og kveldene spelte vi på isen på dammene ved Hovin og Valle, og jeg gikk på hockey-skole i rundvanta på Ammfiin under ledelse av Gundersen-brødra. I gymtimene på gymnaset blei det hockey på isbanen ved siden av skolegården på Teisen. Hele tida kombinert med å være tilskuere på kamper, som VM i 1958 da vi fikk fri fra skolen for se kamper, det vi si vi gikk klassevis fra Hovin skole til Jordal Amfi. Det er ikke få timer jeg har tilbrakt på den bratteste tribuna på Ammfiin, frysi meg iskald på føttene og ikke fått tilbake følelsen i tærne før vi kom til Sotahjørnet. Det gir meg en følelse av dejavu å stå øverst på gangfeltet bak den høyeste tribuna og se ned på isflata på Jordal, som noe av det som kanskje har vært mest konstant i livet mitt. Noe jeg opplevde som barn, og som kan oppleves den dag i dag, i helt like omgivelser.

Det villeste jeg noen gang har gjort, er faktisk å skrive en artikkel i Vålerenggutten, klubbavisa til VIF, der jeg gikk mot ishåkkei på prinsipielt grunnlag: Med sine teknologiske krav til baner med fryseanlegg og omfattende beskyttelsesutstyr, var det en unaturlig idrett i forhold til de mer enkle idrettene som langrenn (da) og orientering som jeg ville slå et slag for. Artikkelen mener jeg å huske blei forbigått i stillhet, og jeg blei ikke ekskludert. Heldigvis.

Arild Rønsen pekte i Dagsnytt 18 i dag helt sikkert korrekt på at skadefrekvensen i håkkei ikke er større enn i andre idretter, verken totalt eller pr spilte minutt pr deltaker. At statsviter Grimstad kan ha stått i metodeeksamen virker uforståelig. Han gjør seg hvertfall ikke nytte av det han måtte ha lært. Heming Olaussen fra Sinsen, Nei-til-EU-lederen, irriterer seg i dagens Klassekampen over det han mener er Grimstads kunnskapsløse påstand om at håkkei er en overklasseidrett under overskrifta «Dum, dummere…» Olaussen nevner alle bydelene i øst som har drivi med håkkei. Ikke påtrengende mye vestpå… (men VIF har faktisk hatt bændi på programmet, som mange andre østkantklubber. Sagene var jo et storlag). Litt merkelig at sinsengutten Olaussen glemmer det tidligere storlaget i håkkei, Rosenhoff, nettopp fra Sinsen.

Jeg må si at jeg har likt ishockey nesten mer enn fotball. Men jeg forstår også at det jeg har likt ved håkkei, er på veg ut. Dragninger, raske pasninger, samspill. Stikkord: Klikk-klakk-rekka til Makarov. Hadde Grimstad hatt mer greie på det han uttalte seg om, fri adgang til alle medier som han er begunstiga med, kunne han trekki fram at det faktisk nå internt i norske ishockeykretser diskuteres om det skal åpne opp for og tillate mer slåssing, akkurat som i NHL. Nettopp for å trekke flere folk til tribunene. Stavanger har lagt om banen til kanadiske mål (mindre bane, annerledes vant), og mer slåssing etterstrebes i Europa også, hevdes det. Håkkei som lagspill, samspill og tekniske finesser som Schjerwen-finta (etter Per Schjerwen Olsen, Skeid og Vålerenga), er på veg ut.

Det er ikke sikkert ledelsen i Ishockeyforbundet har noe valg. Det er retningslinjene for spillets utvikling fra det internasjonale og europeiske forbundet som bestemmer.

Min erfaring, uten å ha spilt en eneste registrert kamp, er at vi måtte være gode på skøytene, kunne rygge og ikke minst være kjapp til å gå («svinge») til høyre (legge over med venstrebeinet). Kjapp med kølle og pøkk til å finte, løfte opp kølla til motstanderen (helt forbudt i vestkantidretten bændi), og til å gå rundt motstanderen med pøkken uangripelig for forsvareren, var helt nødvendig. At disse tekniske ferdighetene er på veg ut til fordel for mer bryte- og bokseprega idrett, ser jeg som et nederlag for den idretten jeg har likt. Jeg forstår det slik at lederen i Ishockeyforbundet, Ole-Jacob Libæk, sjøl en råtass på isen den dag i dag — «etter det ryktene sier» — er sterkt imot denne utviklinga, «etter det ryktene sier». Men hvis det er sånn at avansert samspill og dribling blir for avansert for potensielle håkkei-tilskuere, taper Libæk for de som vil ha slåssing for å få publikum. For, som noen sier, i Canada og USA går familier og vanlige folk på håkkeikamper. Og blir det ikke slåssing, føler de seg snytt, hevder noen nordmenn. Mitt ønske for håkkin er at kroppskontakt nærmest blir forbudt, faktisk enda mindre enn i fotball og som i basketball. Det ville gitt de rom for de tekniske lagspillkvalifikasjonene jeg setter pris på.

Men dit jeg vil, vil ikke verden. Det er ikke dit jeg vil, at penga ligger…

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar