torsdag 4. november 2010

De som skapte finanskrisa står nå fram som politiske og økonomiske vinnere — hvordan er det mulig? Og hvorfor blir det ingen kraftig motstand?

Tea Party-bevegelsen i USA har skapt en massemobilisering mot president Obamas politikk. I Europa er det heva over politisk diskusjon at det er vanlige folk som skal betale for krisa med arbeidsledighet, reduserte pensjoner og andre reduksjoner i offentlige tilbud. Statsstøtta banker og finansmeklere håver inn penger igjen. Bankene dikterer staten til rask tilbakebetaling av lån med høye renter, lån som statene brukte til først og fremst å sikre bankene mot konkurs. Dagens Næringsliv refererer med skadefryd i dagens lederartikkel: «Når motspillerne er obligasjonsinvestorer som truer med statsfallitt hvis landene ikke får orden i bøkene, hjelper det lite med resolusjoner.»

Tea Party-bevegelsen er bl a framstilt som «en grasrotbevegelse som vil ta tilbake makten fra korrupte politikere i Washington» i Andreas Nordang Uhres ord. Uhre, som er doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Stockholms Universitet, har i en kronikk 2. november i Klassekampen sett nærmere på dette. Han konkluderer med at Tea Party-bevegelsen er det amerikanske næringslivets beste valgkampvåpen. Og at det ikke er noen grasrotbevegelse, men bare en kunstgressbevegelse. Han viser til at brødrene Charles og David Koch er majoritetseiere i Koch Industries, USAs nest største industrikonglomerat. De har de siste åra investert store summer i politisk virksomhet, ved siden av store beløp til å betale bøter og rettslige forlik etter oljeutslipp og annen miljøkriminalitet. Uhre viser til at Tea Party-bevegelsens ti politiske krav er et speilbilde av amerikansk næringslivs tradisjonelle smørbrødliste. Hvordan kan arbeidsledige mobiliseres for dette programmet?

Det ligger mye penger og god organisering bak dette næringspolitiske synet, der lobbygrupper og tankesmier er godt organisert. De bruker begreper som frihet og religion og amerikansk tradisjon som lokkemiddel for tøylesløs og ukontrollert kapitalisme. Uhre skriver: «Tea Party-sympatisørene blir aktivister for «frihet», uvitende om at friheten de søker er friheten for store selskaper til å tråkke dem ned i gjørma». Jeg kan ikke forstå annet enn at Uhre har helt rett i sin karakteristikk.

I sin kommentar på minerva.as påstår Jan Arild Snoen i går at det blei et «betinget nederlag for Tea Party». Han viser til at flere av deres kandidater ikke nådde opp, blant annet en som Sarah Palin sterkt støttet. I dag skriver Snoen på den samme nettsida: «Tea Party-bevegelsen var denne gangen til fordel for republikanerne, men de var ikke avgjørende. Mange uavhengige velgere skiftet parti og ga republikanerne den store seieren, sannsynligvis mer eller mindre uavhengig av bevegelsen.»

Det kritiske synet på Tea Party-bevegelsen kommer ikke fram gjennom reportasjene til NRK-reporterne fra USA. Uhre viser i sin kronikk til hvor ulikt syn Tea Party-medlemmene har både på de to store partiene og på politiske saker, sjøl om 80 % av dem alle er sterkt imot Obama, som de mener gjør en dårlig jobb. Men ett forhold er vurderinga av hvem som styrer Tea Party-bevegelsen politisk og betaler og organiserer for dem. Noe annet er spørsmålet om hvilken makt de kommer til å få, og i hvilken grad den kommer til å klare å kunne fungere i et nytt politisk miljø i Kongressen, og overfor de to som de har erklært som motstandere: både republikanerne og demokratene. Seinest i dag morges ble det referert i NRK i programposten «Politisk kvarter» på NRK P2 som om Tea Party-representantene kom til å bli en reell og varig trussel. Så den norske opinionen sitter altså igjen med et bilde av Tea Party-bevegelsen som en reell grasrotbevegelse som kommer til å få permanent og stabil innflytelse i utformingen av amerikansk politikk. Altså like ukritisk som som de hegemoniske medieideologene var til president Obama, «vår norske» fredsprisvinner, for to år sida.

Men om Tea Party-bevegelsen er aldri så mye initiert og organisert av næringslivsinteresser, må det jo likevel finnes et politisk grunnlag for å kunne organisere en slik bevegelse. Og det finnes. Det er økonomisk krise i USA. Arbeidsledigheten i USA er på rundt 9,6 %, og mange har måttet gå fra hus og hjem. Statsgjelda øker, og handelsunderskuddet i forhold til Kina øker. Men det er altså ingen kritikk av dem og det som er årsak til krisa; finansmeklerne og det kapitalistiske systemet. Det som Paul Krugman, en av vinnerne av Nobels minnepris i økonomi, dokumenterer om utviklinga av den økonomiske fordelinga i USA, og som jeg skriver om i min blogg 24.04.09 «USA: All inntektsøkning etter 1973 til den rikeste 0,01 prosenten!»: «At all verdien av det samfunnsmessige overskuddet, verdiskapninga, i USA fra 1973 til 2005, gikk til bare 0,01 prosent av den rikeste delen av den amerikanske befolkninga! Det har aldri skjedd før i USAs historie, og er særegent for USA …» Dette er altså ikke noe som opprører folk flest i USA. Krugman prøver i boka «The Conscience of a Liberal» i kapitlet «The Great Divergence» å diskutere hva årsakene til denne ekstremt skeive fordelinga kan være. I 2008 ga han i ajourført form ut ei bok han opprinnelig ga ut i 1999, «The Return of Depression Economics and the Crisis of 2008». Krugman påviser at alt overskuddet av produksjonsutviklinga har gått til en liten gruppe finansinvestorer. Vanlige folk har ikke fått ett cent i reallønnsøkning! I 1970 tjente en administrerende direktør 30 ganger mer i gjennomsnitt enn en arbeider, mens i dag er forholdet at direktørene tjener 367 ganger mer!

Krugman skreiv også to kommentarer til valget i går. Gudmund Hernes viste på twitter i går til den ene av dem, «Hvem bryr seg om prosessen?» (Who cares about the Process?). Som jeg velger å oversette med LO-slagordet «Det er resultatene som teller». Og Obama har vel ikke levert som han lovet? I den andre påstår Krugman at ingen bryr seg om underskuddet («No people really dont care about the deficit»).

Er ikke valgresultatet i USA et tegn på en dramatisk utvikling? Jeg frykter den mest aktive, høyrøsta, konservative og kristne flokken i Amerika. De er ekstremt krigslengtende og hatefulle, preget av gammeltestamentlig holdning der menneskerettigheter ikke finnes. Det er ikke bare fattige innbyggere i USA som er trua, men også folk over hele verden om disse galningene får henda på utløsere av atombomber og hele det enorme våpenarsenalet som USA har. USA kontrollerer allerede Europa i og med at ingen europeisk stat har noe selvstendig forsvar som ikke alt er kontrollert av USA. (Ikke en gang den politiske overvåkinga styrer statene internt i sitt eget land). Stater angripes og okkuperes stort sett av sine (tidligere) allierte, og i særlig grad gjelder det at USA faller sine tidligere venner i ryggen. Galtung mener å spå USAs snarlige fall. Godt hvis det stemmer, men jeg frykter og ser det ikke som usannsynlig at denne gruppa av amerikanere, og de er sannsynligvis ikke en gang i nærheten av flertallet av dem — gruppa av hatefulle ekstreme religiøse amerikanerne — skal klare å sette verden i brann.

Samtidig er det ikke bare en aktør på banen. De som representerer motsatsen er ikke mange nok, og de er ikke sterke nok. Og kanskje viktigere — de, og si gjerne vi — er rett og slett ikke dyktige nok. I USA har tradisjonelt arbeiderbevegelsen og sosialistiske retninger stått svakt. Fra 1960 til 1999 gikk organisasjonsprosenten i USA ned fra 30,4 til 13,5 %. Men heller ikke i Europa finnes det lenger noen kraftig opposisjonsbevegelse som tilhengere av en markedsliberalistisk politikk trenger å ta hensyn til. Det er all grunn for lederskribenten i Dagens Næringsliv i dag til å hovere over mulighetene for en kraftig opposisjon. Den sosialdemokratiske bevegelsen, som så lenge Sovjetunionen eksisterte, fungerte som et mellomledd mellom en kommunistisk/radikal sosialistisk politikk og en rå markedsliberalisme, er i dag forvandla til en ukritisk markedsliberalistisk bevegelse som i liten grad, politisk som personlig, skiller seg ut fra sine påståtte konkurrenter.

Mer enn noen gang før trengs det en kraftig opposisjon til denne urettferdige politikken. Og den finnes ikke i noen fast organisering gjennom noe parti i Europa, og neppe i hele verden heller. I Norge evner ikke opposisjonen å samle seg mot den dominerende økonomiske politikken, for et alternativ. Rødt, SV og hele «venstresida» rundt avisa Klassekampen sprer oppmerksomheten om altfor mange saker, og arbeider som om det viktigste i verden er få flest mulig innvandrere til Norge, at det flerkulturelle samfunnet er en berikelse og legge vekt på å poengtere det politisk framstegsvennlige i all religion, særlig den kristne og den muslimske. Det er bare en ting å si om denne politikken til de organiserte motkreftene: Av en sånn politikk blir det ikke treffsikker og mobiliserende bevegelse mot økende økonomiske og sosiale forskjeller — mot en så rik og effektiv motstander!




6 kommentarer:

  1. Kraftsalve som vanlig dette her :-) Skulle gjerne hatt en ordentlig kaffediskusjon med deg om understrømningene jeg selv er vitne til her i USA - Tea Party-beveglesen er ikke så svart/hvit som du uttrykker. Jeg er svært skeptisk til bevegelsen selv, men demonisering og forakt for tilhengerne gjør ofte kun en underdog mer sympatisk...
    Forundrer meg forresten over at du håper på "Amerikas snarlige fall" - er du virkelig forberedt på en ny stormakt uten skrupler for noen som helst menneskerettigheter? Som du sier selv er ikke Europa sterke nok, organiserte nok, forsvarsdyktige nok eller prioriteringsdyktige nok til å gi noen slags reell maktbalanse. Hva er alternativet?
    Jeg støtter Obama fremover, og håper faktisk han beveger seg mot sentrum for å holde landet sterkere sammen, slik både Reagan og Clinton gjorde i sin tid. Da tror jeg han har en reell sjanse for å utrette mer i lengden, både økonomisk og ideologisk. Hilsen fra en nordmann i en stat med ny republikansk guvernør men med begge sine demokratiske representanter intakt. Som sagt - ikke sort/hvitt her heller ;-)

    SvarSlett
  2. For meg virker det som om for mange folk i usa ikke klager nok rett og slett. Kanskje det ikke er kultur for det fordi alle skal være sin egen lykkes smed? Det fører jo da til at demokratiet svekkes, siden det bare er et relativt lite antall mennesker som har en reell mulighet til å påvirke politikken. Det at alle har den "amerikanske drømmen" i bakhode er jo faktisk utrolig egoistisk på en måte. Men paradokset er at det slår tilbake på dem selv. Mange fattige folk sier det helt greit at noen kan tjene mye penger fordi de selv ønsker å ha den samme muligheten en gang. Men hvis man støtter et system som gir mesteparten av verdiskapningen til 0,01% av befolkningen fordi man selv håper at man kan komme i denne gruppen er man jo nesten religiøs. Det er jo et håp på en måte tenker nok mange, fordi noen har klart det. Men på et eller annet tidspunkt må vel folk våkne opp og begynne å kreve rettferdighet? Man kan si mye rart om Norge, men at lønnspolitikken vår er fornuftig er det vel liten tvil om. Vil ikke bo i et land der store deler av befolkningen er lut fattige. Det vil jo føre til masse mer krimminalitet og en hel haug av andre problemer...

    SvarSlett
  3. Til anonym: Først jeg la inn en kommentar som ble borte. Den var omtrent slik: Ja, gjerne en kaffediskusjon. Men jeg beskriver ikke Tea party-bevegelsen så svart hvitt som du påstår at jeg gjør, det er snarere tvert imot, jf mine henvisninger til Uhre og Snoen. Den gruppa av hysterisk krigshissende og som forakter menneskerettighetene, er nok en mer uklar gruppe og der deler av Tea party bare utgjør en mindre del. Når det gjelder USAs fall, er nok det noe som i så fall kommer til å skje uavhengig både av Galtung og meg, i så fall. Jeg er i grunnen for at alle imperier skal falle. Faller USA, er det selvfølgelig en fare for at det blir stridigheter mellom nr 2-nasjoner for å bli den nye. Men før eller seinere må det bli likestilling og rettferdighet? USA representerer selvfølgelig, innenlands som utenlands, undertrykking i strid med alle formelle og moralske prinsipper. Jf også spionasjen USA driver i Norge, Sverige, med ansatte spioner som er norske statsborgere.
    Obamas politikk kjenner jeg egentlig lite til ut over de store linjene. Men selvfølgelig støtter jeg all politikk for rettferdighet og sosial likhet. Kanskje er Obama et bedre alternativ enn andre, og ikke bare «kanskje», men det grunnleggende er at han er amerikansk president, og med det har han visse strukturelle oppgaver han ikke kan komme utenom. Han kan egentlig gjøre vondt verre, som ved talen i Egypt, der han prøvde å strekke ut en hånd, samtidig som han lar israel ture fram enda verre enn før. Ofte kan det lønne seg å velge ord som passer bedre til ens handlinger…

    SvarSlett
  4. Til Johan: Veldig god analyse av fordelene ved en jamnere fordeling av det felels overskuddet i samfunnet, og av grunnene til at det blir akseptert. Det har jeg ikke tenkt så nøye over. Ove

    SvarSlett
  5. Til Johan (og Ove B forøvrig): Jeg tror nok at de fleste amerikanere hadde vært svært tvilende til en norsk lønnsfordelingspolitikk. Selv de mest liberale menneskene jeg har møtt her borte har en nokså inngrodd skepsis mot en overordnet åpen "fordeling" av midler og tror jeg snakker tull når jeg forteller om Norges prinsipp om at alles inntekter, skatter og formuer kan lovmessig sees av alle på skattelistene på internett. De kan som regel IKKE forstå det mer nordeuropeiske avkallet på "privacy" og det at felleskapet betyr mer enn individet (i hvert fall i økonomisk forstand).
    Jeg er nok dratt i to retninger, men jeg synes på ingen måte at den norske mentaliteten er "bedre" i ideolgisk forstand enn den amerikanske - de er bare forskjellige. Jeg har for eksempel sjelden møtt mer gavmilde mennesker enn her i USA, og de fleste jeg kjenner er svært opptatt av veledighet - men på sine egne premisser. I verdensstastikk er jo amerikanerne blant de som gir mest PRIVAT til veledighetsorganisasjoner.
    Som sagt, jeg verdsetter den norske "rettferdighetspolitikken" også (i hvert fall til en viss grad), men tro ikke at amerikanere er mindre "rettferdige" selv om de har mer tro på individuell suksess enn statlig kontroll.
    Uff, nå høres jeg ut som en Amerikaforsvarer for alle pengene - det er ikke tilfelle, jeg er høylytt skeptisk til så mye her borte. Men jeg må innrømme at jeg er blitt glad i menneskene her og beundrer ofte det enorme pågangsmotet som definerer så mange her borte, uansett bakgrunn. Bare det at Obama klatret helt til topps fra sin bakgrunn er beundringsverdig i seg selv. Muligheten for The American Dream er ikke bare kritikkverdig ;-)

    SvarSlett
  6. Til min kjære «Anonym»: Mennesker du treffer og snakker med, er ofte hyggelige. Jeg tviler ikke at på at mange amerikanere er det. Jeg ville sikkert trivdes med mange av dem, som en god venn av meg. I USA finnes det dessuten svært mange kunnskapsrike og kritiske mennesker, bl a mange intellektuelle. Som R Nader, H Zinn, P Krugman m fl m fl. Og jeg er selvfølgelig veldig glad om jeg tar feil i min frykt for at et sjikt religiøse og reaksjonære amerikanske galninger kan ta makta over statens våpenarsenal i en periode USA er i ferd med å gå under, ikke som stat, men som verdenshersker. For det er fortsatt sånn som Finn Gustavsen sa det tidlig på 1960-tallet, om ikke enda verre: USA utgjør 6 % av verdens befolkning, men disponerer 60 % av verdens ressurser. That isn´t fair!

    SvarSlett