lørdag 23. oktober 2010

Treholt, politivoldsakene mm: Pressen svikter ikke!


I Treholsaken har det igjen kommet fram påstander om at «pressen har sviktet sin rolle». Som i andre kriminalsaker. Da er det lett å glemme en av de groveste sakene i norsk pressehistorie: Boomerangsakene i Bergen, også kalt politivoldsakene i Bergen. Som i Treholtsaken var også Bergens Tidende en sentral politisk aktør i disse sakene, også da på feil side. Det kan derfor heller stilles et motspørsmål: Kanskje sviktet ikke pressen, men opptrådte helt normal som den maktlojale aktør det forutsettes at den skal være? Som støttespiller det siste århundret for alle kriger og for massedød. Har noen hørt om politiske journalister som er imot norsk Nato-medlemskap, norsk EU-medlemskap, mot reduserte pensjoner og mot et samferdselssystem basert på privatbilen, og som kan referere for og argumentere for slike standpunkter? Pressen reagerer samla med ryggmargsrefleks mot kritikk av de sentrale maktaktørene som institusjoner. Enkeltpersoner som ledere kan gjerne kritiseres og forlanges fjernet, men aldri institusjonens samfunnsbevarende makt.

8. september 1999 fikk jeg på trykk en artikkel i Aftenposten, under tittel «Pressen sviktet ikke!». Jeg synes den fortjener et gjenopptrykk, hvilket jeg hermed gjør:

Pressen sviktet ikke!

Ved presentasjonen av professor Anders Bratholms siste bok om de såkalte boomerangsakene i Bergen påsto Bratholm med tilslutning av flere journalister, bl. a. i en kommentar i Aftenposten, at pressen sviktet sin oppgave. Dette er en urimelig og helt feilaktig kritikk av mediene.

Medienes egne representanter bruker ofte betegnelsen «den fjerde statsmakt» om seg selv. Med det mener de fleste presserepresentanter at mediene er en slags vaktbikkje som hindrer maktmisbruk fra statsorganer og andre maktsentre i samfunnet. Men begrepet «fjerde statsmakt» inneholder ordet statsmakt. Ironisk nok viser bruken av dette ordet at pressens rolle er det motsatte av hva pressens selvrosere hevder: Som statsmakt er det pressens oppgave, som enhver annen statsmakts oppgave, å opprettholde makta til, og kanskje viktigere, legitimiteten til, ethvert regime og ethvert maktsentrum i samfunnet.

I politivoldsakene i Bergen var det en av den utøvende statsmakts viktigste organer, politiet, som fikk i hvert fall deler av sin legitimitet truet. Politiet er samtidig blant de viktigste kildene for mediene, særlig for lokalmediene. Som «fjerde statsmakt» var det den lokale pressens selvfølgelig plikt å forsvare en av sine medstatsmakter mot et så usselt angrep fra småkriminelle og «forskere under falskt flagg». Riktigheten av den lokale pressens handlinger bekreftes av holdningene til riksmediene, og av medienes egne organisasjoner.

Ser man litt grovt på det siste århundrets dramatiske begivenheter, begivenheter som har påført millioner av mennesker lidelser og massedød, har ikke hovedtyngden av mediene i noen tilfeller virket kritisk inn mot kriger og totalitære bevegelser, eller andre mål som mektige samfunnsgrupperinger har hatt. I hovedsak har mediene virket som katalysator som har styrket makten til de fra før av mektiges interesser og deres handlinger. Mediearbeidere har trivdes svært godt under pressesensur. Men hovedregelen har vært at de tre andre statsmaktene ikke har hatt behov for å beordre sensur. Journalistene har så fin nese for maktens interesser at [de] frivillig «skjønner» hvilke interesser den skal tjene: Å benekte nazistenes konsentrasjonsleirer og hylde Goebbels på hans 50-årsdag i 30-årene, eller fortie NATO-motstanden og deres argumenter på 50-tallet. I Drammen satt to redaktører så seint som på 70-tallet i formannskapet, og la for hver sin avis lokk på opposisjonen. I Ålesund var ordføreren like godt redaktør i den største avisa. Pressemedarbeidere skifter med den største naturlighet mellom å være «kritisk» journalist, statssekretær og informasjonsdirektør (les tilslører) for store børsselskaper. Det politiske journalistkorpsets ukritiske holdning til tidligere statsminister Brundtland er et godt eksempel på pressens rolle, som den uforståelige manglende evnen til det samme korpset å se likheten mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene, framfor forskjellen. At folketrygden skal kunne oppfylle sine politiske mål for pensjonene, fremstår i mediene som en journalistisk umulighet, sannsynligvis fordi dette står i motstrid til de mektige kredittinstitusjonenes økonomiske interesser. Og hvor var pressens kritikk av Kjell Inge Røkke før Borger A. Lenth ga mediene «tillatelse» og «marsjordre» til kritikk?

Pressen har dessuten smart nok plassert seg i en særstilling i samfunnet. Enhver kritikk av dem utafra kan pr definisjon avfeies med at kritikerne går inn for et totalitært samfunn uten ytringsfrihet.

Kritikken av Bergens-pressen i boomerangsakene er ikke annet enn en sterkt ukrtisk ros av medienes rolle i samfunnet, noe som er høyst ufortjent. I det moderne samfunn utgjør «statens fjerde makt» dagens moderne presteskap, maktapparatenes ukritiske og mektige forsvarer, mektigere (og smartere og mer kunnskapsrikt) enn det gamle presteskapet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar