mandag 18. oktober 2010

Sykkelkonferansen - ny runde med sykkel-hykling



Jeg har i dag en kronikk i Bergens Tidende.

I to dager skal den årlige sykkel-konferansen avholdes i Bergen. Den skal åpnes av ordføreren, og samferdselsministeren og vegdirektøren skal tale. Og mange velvillige ord om sykkel og løfter kommer til å bli uttrykt fra politiske ledere og myndighetspersoner. Og det er vel ønskedrømmen for enhver sykkelentusiast at så mange innflytelsesrike samferdselspolitikere kommer og snakker om hvor sunt og lurt det er med sykling, og hvor mange sykkelanlegg som nå straks skal gjennomføres? Og at de derfor må møtes med sympati og takk og ikke med mistro og motvilje?

Det er bare det at godordene har blitt gjentatt i tiår etter tiår uten å bli fulgt opp av politikerne og iverksetterne. Statens vegplan II fra 1977 sa at det innen 1985 skulle være sammenhengende sykkelnett i alle byer og tettsteder med flere enn 5 000 innbyggere. Pr dags dato, 33 år seinere, finnes det ikke en eneste by eller tettsted med sammenhengende sykkelvegnett. Samtidig ble det vedtatt om kvaliteten på sykkelvegene: «med minst like høy standard som bilvegene, god og hensiktsmessig linjeføring, et godt dekke som er belyst og at de vedlikeholdes tilfredsstillende sommer og vinter». Oslo bystyre har vedtatt sykkelplaner med sammenhengende sykkelnett gjennom byen i 1977, 1990, 1999 og 2006. Vedtaket i 2006 ble vedtatt gjennomført innen 2009. Av vedtakene innafor ring 3 i Oslo er ingen av de vedtatte planene igangsatt. Journalist i Aftenposten, Hilde Lundgaard, karakteriserte alt i 1999 om Oslos sykkelplaner slik: «Plan på plan på plan». Og enda skulle bystyret i Oslo måtte vedta enda en ny plan 7 år seinere — en plan som heller ikke er fullført. Norges Naturvernforbund sier i en kommentar til årets statsbudsjett at det bare er foreslått bevilget 39 prosent av det som ble lovet for perioden 2010-2013.

Positive uttalelser, løfter og planer om bygging av sykkelveganlegg er ikke annet enn et løftebrudd fra dem som har makt og myndighet til å bygge anleggene — ikke en gang, ikke for ett år eller noen få år — men brutte løfter gjennom mer enn tre tiår. Det finnes neppe et samfunnsområde der gapet mellom ord og handling er større enn for vedtak om sykkelplaner. Hvor lenge kan en da tro på de gjentatte løftene og de velmente ordene fra samferdselsministere, vegdirektører, ordførere og rådmenn, før en må innse at det rett og slett ikke er alvorlig ment? Eller fra andre områder: Når en alkoholiker gang på gang lover å slutte å drikke, eller en stadig utro ektemann etter hvert overtramp lover å slutte — når skal en si at nok er nok?

Men det bygges da bevislig sykkelveganlegg både i Oslo og i mange andre byer og tettsteder? Ja, anlegg bygges. Men det er bitvis og ikke sammenhengende anlegg. Anleggene følger ofte ikke vegdirektoratets standarder, og de blir ikke på noen måte vedlikeholdt med feiing og snømåking. Gang- og sykkelveger er lite tjenlig for syklister som vil sykle fort til og fra arbeid. På de kombinerte gang og sykkelvegene er det mange leikende barn, barnevogner og hunder i bånd.

Fraværet av sammenhengende og tjenlige og vedlikeholdte sykkelanlegg gjør det umulig å oppfordre flere til å sykle til og fra jobb. Andelen sykkelreiser av alle reiser står stille. En trenger ikke trekke fram de store klimaproblemene for å argumentere for økt sykling. Når flere sykler, øker framkommeligheten i trafikken, folks helse blir bedre og offentlige helseutgifter blir spart. Og det er kanskje også sånn som vegdirektør Terje Moe Gustavsen uttalte til Dagens Næringsliv tidligere i år: «Jeg har stor sans for kraftig satsing på sykkeltraseer.…Jeg tror jammen det kunne hjelpe på folks humør også». Men heller ikke han følger opp sine ord.

Stockholm er et eksempel på hva som kan skje når det legges til rette for sykling. Der har andelen sykkelturer av alle reiser blitt fordoblet i løpet av ti år. Slik vil det også kunne gå i Norge når infrastrukturen blir klar, eller riktigere: om den — noen gang — blir klar.

Å bygge sykkelveger betyr at det må gjøres noen politiske valg. Politikerne må tørre å fjerne parkeringsplasser langs fortau for lage sykkelfelt. Noen steder må kanskje fortau fjernes, og buss- eller trikkeruter må legges om. Og regelendringer må til. Men politikerne i Norge prioriterer aldri sykkel på bekostning av andre interesser. Bybanen i Bergen ble helt unødvendig samtidig gjort til et tilbakeskritt for syklistene.

Overfor Finansavisen 30.03 i år vedgikk statsminister Stoltenberg at det gikk altfor sakte med utbygging av sykkelvegnettet i Oslo, men ga vanskelige reguleringsforhold hovedskylda, og la til «og det er sånn vi vil at byplanmyndighetene skal fungere i et demokratisk samfunn som vårt.» Det er bare det at politikerne klarer å få til mange infrastrukturtiltak til betydelige kostnader som krever omfattende reguleringer som Lærdalstunnelen, Hardangerbrua, jernbanetunnellen Romeriksporten for flytoget mellom Oslo og Gardermoen, Holmenkollbakken, Operaen og Barcode i Oslo. Bruer til øyene rundt Bergen, til Stord og Bybanen i Bergen. Det som skiller alle disse kompliserte og dyre gjennomførte tiltakene fra de planlagte sykkelveganleggene, er politisk vilje. Hvis politikerne vil påstå at de er for sykkeltiltak, men ikke får det til, ville det jo være å innrømme at de er udugelige og hjelpesløse. Men det viser jo de nevnte store gjennomførte prosjektene at de ikke er. Sannheten er at politikerne ikke interessert i sykkeltiltak. Som en politiker sa det: Det er forbundet med risiko å ikke si noe som helst om sykkel, men det er helt ufarlig å ikke ta sine ord på alvor.

Å vise de ledende politikerne respekt som handlingsdyktige politikerne, og ta dem på alvor, er å si at de burde ikke ha kommet til sykkelkonferansen. De burde tatt konsekvensen av sine egne handlinger, og sagt «Som dere ser gjennom de siste tretti årene, og det siste statsbudsjettet og politikernes kommentarer til det, er vi imot sykkelveganlegg. Vi vil ikke assosieres med en slik sak som vi er imot». Men de kommer, og vil helt sikkert gjenta sine løfter. Spørsmålet er om de denne gang vil strekke seg til å si «Denne gangen mener vi det». Men jeg kan ikke forstå annet enn at også årets sykkelkonferanse vil bli en oppvisning av uforpliktende løfter. Toppen av hykleri vil det være om Fremskrittspartiets nestleder i Stortingets transportkomite, Bård Hoksrud, kommer til å si noe positivt om sykling og sykkelveiutbygging. I Oslo har Fremskrittspartiets to samferdselsbyråder siden 2004 vært en garantist for manglende sykkelvegutbygging de siste åra. Hoksrud har også uttrykt seg negativt om syklister i vegbanen, som han mener er til hinder for hans venner bilførerne.

De årelange praksisen til innflytelsesrike politikere gjør løftene på sykkelkonferansen til en oppvisning i hykleri. Det vil være viktigere enn all den nyttige kunnskapsdeling om sykkel som flertallet av konferansedeltakerne får ta del i, men i liten grad får politisk tillatelse til å bruke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar