søndag 24. oktober 2010

Gratulerer med dagen, Johan Galtung!

I dag fyller Johan Galtung 80 år, og jeg stiller meg i den lange rekka av gratulanter. Galtung har ikke opp gjennom livet mitt vært den store politiske inspiratoren for meg. Men han har mye godt for seg som jeg ser opp til, og som jeg etterhvert i større grad setter pris på. Særlig tiltaler det meg at han er utstøtt av det gode selskap av den norske hegemoniske eliten. Det er ikke plass til han i Norge. Særlig er Aftenpostens infame og utspekulerte omtale av han på hans 70-årsdag, ført i pennen av Per Egil Hegge, noe som har økt min sympati for han i det siste. Aftenpostens omtale er ikke bare brudd på den alminnelige høflighet som de påstår de er så opptatt av på Aftenpostens kjerneområde; Oslo Vest. Jeg ser Hegges artikkel som en skamplett for Aftenposten på linje med at avisas lot seg hylle av Joseph Goebbels til avisas 75-årsjubileum i 1935. (I avisa 20.04.1935). (Det taler imidlertid Aftenposten til fordel at avisledelsen hadde vett til å aldri å tilsette den smålige og retthaverske Hegge til sjefredaktør.)

Johan Galtung oppfatter jeg som særlig kunnskapsrik, og fortsatt dønn hederlig og ærlig for fred, rettferdighet og menneskeverd. Han har ikke som utgangspunkt å være diplomatisk overfor makthaverne for å snakke dem etter munnen. I Dagsrevyens intervju med han i går, satt han i RVs gamle t-skjorte: «Jeg vil se mappa mi». Han provoserer makteliten i Norge, som har som mål å ignorere ham. I boka «Norge sett utenfra» hevder Galtung at både Ibsen og Gandhi var for stor for Nobels priser. Galtung er åpenbart for stor for Norge, og er blitt utstøtt. Slik Gudmund Hernes skriver om i den første maktutredninga: Departementsfunksjonærer som ikke tilpasser seg Oslo 3-ånden, blir «støtt ut».

Ved valget av leder for Det norske Studentersamfund i 1975 stilte Galtung opp som kandidat for De grønne. I den forbindelse definerte han seg som «demokratisk rød». 12.05.1975 ble han av signaturen HE gjengitt slik i Aftenposten om hans meninger om Rød Front: «…kunne ane den mistrivsel som fra første stund kom til å spre seg i det samfunn hvor Rød Front eventuelt måtte komme til makten.»

Galtung om fred i Midt-Østen

Jeg mener Johan Galtung er den som har gjort meg oppmerksom på det grunnleggende forhold i Midt-Østen, Israel og Palestina. Jeg mener å huske at rundt 1965 hadde han et lite innlegg i Aftenposten der han pekte på det urimelige i at det var palestinerne som måtte betale prisen og ta belastningene, straffen for, nazistenes og europeernes jødeforfølgelser og utryddelser både under siste verdenskrig og hundreåra før. Enda det ikke var palestinerne som hadde drept 6 millioner jøder. I går klarte jeg ikke å finne igjen det innlegget ved søk i Aftenpostens arkiv, men jeg holder fortsatt på at det var han som skreiv det, og at han skreiv det i Aftenposten.

I min tolking og husk av hans innlegg om Palestina: Hvorfor ikke da heller straffe tyskerne med å tvinge dem til å avstå et landområde for jødene?

Av alle de interessante kapitlene i boka «Norge sett utenfra» på Kagge forlag, har han ett kapittel om Israel-Palestina-konflikten som jeg må innrømme at jeg er en del uenig i. Fordi han legger til grunn en fortsatt framtidig Israel-stat, men samtidig som han støtter en egen palestinsk stat. Galtung avviser uten videre begrunnelse Josteins Gaarders to Israel-kronikker i Aftenposten som ensidige. Det kan jeg ikke forstå er riktig. Gaarder var meget balansert. Så går Galtung gjennom både Israels og palestinernes ufravikelig krav som de begge ikke kan og vil forhandle om, og hevder disse posisjonene kan la seg forene. Og at en tostatsløsning dermed er mulig.

Kravet om belønning for nazistenes forfølgelser avviser Galtung, nå som i 1965, med begrunnelsen at da kunne like godt Tyskland avstått Baden-Wurten[-berg?] for verdens jøder. Eller som jeg mener kunne vært like naturlig: Et sted i Norge, fordi det norske ordinære, ikke-nazistiske politiet, var så ekstremt pliktoppfyllende ved å fange inn alle norske jøder og sende dem til nazistiske konsentrasjonsleire. Et sted der oppslutninga om Israels rett til fordriving av palestinerne er spesielt sterkt i Norge, et sted på Sør-Vest-landet.

Galtung avviser Israels krav begrunnet i 1. Mosebok om et land mellom Eufrat og Tigris som et hjem for alle verdens 13-14 millioner jøder. Men det er da det som er Israels åpenbare aktuelle politiske mål i dag, sjøl om den ikke er helt klart uttrykt? Galtung legger altså til grunn en israelsk politikk som overhodet ingen støtte har i Israel i dag. Et slikt utgangspunkt kan da ikke skape fred?

Galtung gir faktisk verdens tilreisende jøder til Palestina, de av dem som er sionister, en legal rett til å bo i Palestina. Det er djupt urettferdig og strider mot alle folkerettsregler og private juridiske rettigheter. Staten Israel trekker til seg de mest ekstreme og voldelige sionistene fra Russland og USA, noe som ikke gjør staten Israel det minste fredeligere.

I hans kronikk i Aftenposten 27.08.2006, «Tre byggesteiner for fred», forutsetter også Galtung en to-statsløsning.

Hans forslag ville kanskje gitt en fred i Palestina, men bare kortvarig. Jeg kan ikke forstå annet enn at freden forutsetter oppløsninga av staten Israel. Israel bygger hele sin eksistens, og oppslutning i den kristne verden, på 1. Mosebok. Det er ikke gjenstand for forhandling, og dermed er det eneste mulige en oppheveing og tilbakekalling av det ulykksalige FN-vedtaket om oppretting av staten Israel.

Galtung må etter min mening ta feil i spørsmålet om Israels eksistens. Merkelig nok siden har han vært engasjert i konflikten så lenge og åpenbart har så god innsikt. Butenschön har gjennom arbeidet med boka «Midt-Østen og Palestina» opparbeidet seg det synet at en tostatsløsning er umulig, og dermed også og feil? Og at det derfor bare kan bli en framtidig palestinsk stat, som må kunne tillate og akseptere både jøder, kristne og muslimer.

De nyinnvandra ekstreme sionistene må reise hjem til Russland, USA og Europa hvis de ikke kan tilpasse seg en slik multikulturell og normal flerreligiøs stat. Verdenssamfunnet får sikre en våpenhvile og et langvarig forsoningsarbeid så folk i Palestina kan leve sammen. Dette høres litt romantisk og urealistisk ut, men er dog den eneste muligheten for fred, ikke minst for det er den rettferdige vegen.

Om framtida

Jeg husker også fra Galtung fra et møte i Studentersamfundet («Det norske …») i Oslo i Kroa i Storgata. Det kan ha vært møtet om «Framtidssamfunn og framtidsforskning» 08.04.1967. Jeg hadde ikke en gang kommet ned i salen, men stod oppe i garderoben, da jeg gjennom høyttalerne hørte han siterte et lite populært Marx-sitat blant marxister (og også lite populært av den eldre Marx sjøl), fra Marx´ før-marxistiske fortid om hvordan det ville bli under kommunismen:

«…gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive jakt om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter middag kritisere så meget jeg lyster ― uten at jeg noen gang blir jeger, fisker, gjeter eller kritiker. »(Den tyske ideologi, VU 2, s.73--74).

Det var første gangen jeg hørte det Marx-sitatet. Galtung nevnte dette neppe som et innlegg for marxismen, men heller som et eksempel på en visjon. En visjon han syntes var litt interessant? Jeg må innrømme at jeg fortsatt synes den er interessant slik jeg tenker meg et allsidig liv…

Galtung, burde fått Nobels fredspris og sittet i komiteen

Galtungs livslange innsats for å forstå konflikters årsaker og mulige løsninger — som en internasjonal foregangsmann — burde gjort ham til en opplagt kandidat både til å få Nobels fredspris og til å være fast medlem av Nobelkomiteen. Men det at han er så utenkelig til både prisen og komitemedlemskapet, gjør ham bare enda mer kvalifisert til et slikt verv. Galtung er en torn i øyet på det provensielle og USA-underdanige norske makt-kompleks, derfor et ekstra rungende hurra for Galtung i dag!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar