lørdag 30. oktober 2010

«Det er typisk norsk å være dorsk» — ett av Europas lateste folk

Det er Johan Kaggestad, årets vinner av sykkelprisen, som i boka «I form på sykkel Sykling, trening og helse» på side 107 har beskrivi det norske folkets fysiske nivå med karakteristikken «Det er typisk norsk å være dorsk». Etter en omskriving av tidligere statsminister Brundtland utsagn i forbindelse Lillehammer-OL i 1994, «Det er typisk norsk å være god».

Aktiviteten blant nordmenn er slik: 20 % inaktive, 60 % delvis aktive og 20 % aktive, i følge en undersøkelse fra Helsedirektoratet 2009: Fysisk aktivitet blant voksne og eldre i Norge.

Myten om de spreke nordmenn står for fall, hevder Helsedirektoratet, og viser til en undersøkelse utført av Eurostat i flere europeiske land.


Den kopierte «foilen» fra Helsedirektoratet er kanskje ikke så lett å lese her. Men klikk på den, og den blir større og lettere å lese. Den fysiske aktiviteten i Norge er bedre enn i Belgia og Storbritannia, men det er også de eneste landa vi er bedre. Etter land som Sverige, Tyskland og Italia. Best er Latvia, Slovenia og Polen. Aktivitetene er delt inn i turgåing (rødt), annen idrett/friluftsliv (blått), reising til fots (grønt) og reising ved hjelp av sykkel (oransje). Der Norge særlig faller gjennom er bruk av beina/gåing, og andel sykling er heller ikke god. Vi er vel nr to av alle land når det gjelder idrett/friluftsliv. Men det er summen av all aktivitet som teller, og da kommer vi blant Europas minst aktive folk. Rasende innlegg av kulturredaktører som stolt forteller at de holder seg hjemme søndag formiddag mens de med vemmelse tenker på den ekle norske tradisjonen med å gå på tur med medbrakt matpakke, baserer seg altså ikke helt på fakta.


Danmark er ikke med i denne undersøkelsen. Og jeg godtar at denne undersøkelsen er gjennomført på en slik faglig måte at den viser det som er i samsvar med de faktiske forholda.

Hva er årsakene redusert fysisk aktivitet?

Ass helsedirektør svarer slik på sitt eget spørsmål: Samlet fysisk aktivitetsnivå er redusert, hverdagsaktiviteten har blitt borte, byer og tettsteder fortettes, miljøer som stimulerer til aktivitet forsvinner, utearealer i nærmiljøet stimulerer i liten grad til fysisk aktivitet og lek, mer stillesittende arbeidsliv pga teknologisk utvikling, mer tid brukt til PC og TV på fritiden og mindre aktiv transport. «Den teknologiske og samfunnsmessige utvikling har i betydelig grad redusert daglig fysisk aktivitet.» Slik Helsedirektoratet, en av sykkelkonferansens medarrangører, konkluderer. Hele foredraget til ass. direktør Bjørn Guldvog på sykkelkonferansen ligger her.

Jeg kan huske at en av mine lærere på folkeskolen kom tilbake fra et besøk i USA på 1950-tallet og med med beklagelse fortalte at I USA brukte folk bilen bare de skulle forflytte seg 500 meter. Og at han håpte det ikke blei sånn i Norge også, hvilket det har altså har blitt.

Dette kan sees i sammenheng med fedmediskusjonen. Men det er ikke slik at det er inntaket av for mye næring som gjør at vi blir feitere. Kaggestad viser til at vi spiser 250 kalorier mindre pr dag enn for 25 år sida. Det er manglen på aktivitet, ikke spising og drikking, som er årsaken til at gjennomsnittsnordmannen på 40 år har blitt 5,6 kg tyngre på 25 år.

Det er er den generelle aktiviteten som har gått ned. Og om idretts- og friluftsaktiviteten til nordmenn flest, er akseptabel, er det den totale aktiviteten vår som ikke er stor nok. Vi må altså alle, gå og sykle mer til hverdags. Og sky heiser og rulletrapper der det er mulig.

Den økte fedmen er et problem for hver enkelt, men det er også et like viktig samfunnsmessig fellesproblem. Flere folk blir unødvendig sjukere, flere må behandles av helsevesenet og legger beslag på helseressurser. Sjukehussengene må byttes ut til solidere og dyrere senger.

Kaggestad påstår i boka at egeninnsats er nødvendig. Men om det er riktig, er det også viktig hva som blir tilrettelagt fra samfunnets side til økt aktivitet. Og det er dessverre minst mulig gåing og sykling. Særlig den manglende tilrettelegginga for sykkel, er det ingen politikere som tør ta konsekvensen av. Ass. helsedirektør Gulvog hevder i det refererte foredraget at den samfunnsmessige besparinga ved økt sykling i Norge kan dreie seg om 4 milliarder, utenom sparte utgifter i helsesektoren. Dette fra beregninger gjort i kanadisk Colombia, en delstat på størrelse med Norges folketall. Kanskje ikke så mye sett i forhold til et statsbudsjett på 1 000 milliarder. Guldvog hevder at strukturell tilrettelegging er helt nødvendig. Jeg pleier å si det slik, at først når sammenhengende sykkelveganlegg er etablert, kan myndighetene gå ut med kampanjer som anbefaler folk til i større grad sykle til og fra arbeidet, sommer som vinter.

Økt aktivitetsnivå samfunnsmessig vil bestemt gjøre oss hver for oss til mer tilfredse mennesker. Kroppen vår er ikke skapt for å sitte stille. Kaggestad sier det slik: trening er 75 % motivasjon, 25 % svette. Større daglig aktivitet gir oss bedre søvn, bedre humør og bedre allmennhelse. Som vegdirektør Terje Moe Gustavsen sa til Dagens Næringsliv 18.02.2010 om «kraftig satsing på bygging av sykkeltraseer»: «Jeg tror jammen det kunne hjelpe på folks humør også.»

Samtidig som det er riktig å kreve strukturell tilrettelegging for større allmenn aktivitet, er det ikke å komme unna at det er riktig å oppfordre til økt fysisk aktivitet, hver dag. Å oppfordre de mange dorske nordmenn til større daglig aktivitet, er ikke en anklage, men et tilbud! For å avslutte med Kaggestad om økt daglig aktivitet: «Smart for deg, smart for samfunnet».

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar