lørdag 3. juli 2010

EU: Hvilken krig forhindret?

I forbindelse med Trond Giskes kritikk av EU-tilhengerne og hans forsvar for EØS-avtalen, blei både Michael Tetzschner og Jonas Gahr Støre innkalt til mediene for å forsvare sitt EU-standpunkt. Tetzschner gjentok i Dagsnytt 18 som EU-tilhengere flest for n-te gang at EU er et fredsprosjekt som har hindret krig mellom europeiske stater. Han burde vel i det minste ha presisert «inntil nå»?

Forløperen til EU er kull- og stålunionen. Arbeidet med den begynte i 1950, blei undertegna i 1951 og satt i verk fra 1952. Ottar Julsrud i Store Norske Leksikon (nett) påstår «På den måten ville man sikre et varig samarbeid mellom de to stater og bl.a. gjøre en krig mellom dem umulig». De to statene det dreide seg om var Vest-Tyskland og Frankrike. Men ærlig talt, hvilken overhengende krigsfare var det da som EU-tilhengerne mener det var mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1950, kun fem år etter at Nazi-Tyskland blei mosa av Stalins soldater i Berlin 8. mai 1945? Hadde disse to statene militære og økonomiske muskler til igjen å gå til krig mot hverandre i 1950, og hvilken politisk støtte fantes det da for en ny krig mot hverandre blant befolkninga i Vest-Tyskland og Frankrike?

Det finnes vel knapt en tilhenger av EU som ikke også er en sterk tilhenger av Nato (merkelig nok). Nato blei oppretta i april 1949, og Norge blei medlem samme år. Men Nato ville altså ikke forhindra en krig mellom Vest-Tyskland og Frankrike, eller de andre europeiske stridsmaktene, mener EU-tilhengerne? Og derfor måtte EU måtte opprettes?

Nå er jo ikke EU-landa og EU-tilhengerne imot krig — verken i eller utafor Europa. Overlevende etter krigene i mange afrikanske land som Algerie og i Kongo, i Vietnam, Kampuchea, Irland, Burma, Argentina, landa i det tidligere Jugoslavia, Irak og Afghanistan — for å nevne noen — vil neppe si seg enig med norske politikere i at EU representerer et fredsprosjekt. De mange drepte kan vi ikke spørre.

Det er uforståelig at EU-tilhengerne bruker EUs påståtte fredsskapende funksjon som argument for norsk EU-medlemskap. Det er historisk feil, og det er helt i strid med EU og EU-landas ønsker, vilje og krigspraksis.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar