torsdag 10. juni 2010

Bare ikke England vinner!

I morgen begynner fotball-VM. Er det viktig og interessant? Tja. Politisk hvertfall. Og for meg står det som aller viktigst at fylket England i Storbritannia, og som uforståelig nok har egen nasjonsplass i FIFA, — ikke vinner. Det har noe med den unaturlig enorme interessen om engelsk fotball blant sports- og fotballinteresserte nordmenn, inkludert journalister, som jeg reagerer på, og som jeg unner nok et nederlag. Rune Bratseth har treffende uttalt at norske fotballinteresserte lider av «engelsk syke». Fylket/delstaten England er knapt et middelmådig internasjonalt fotballag. (Se mitt innlegg i Aftenposten 3. juli 2002, debattsidene). Bare én finale har denne landsdelen klart å spille seg fram til, og det på hjemmebane. Der de feilaktig fikk dømt et ikke-mål som mål og ble mester. Spillestilen med langballer og innlegg fra kantene uten ballbesittelse, liker jeg ikke. Det er som alt annet britisk, totalt uten eleganse, bare vulgær pompøsitet. Sterkt prega av mange hundre års bestialsk undertrykking av hele verden.

Dessuten har jeg vært i strid med britiske kommandosoldater i en NATO-øvelse i Nord-Norge: De utga seg feilaktig som stridsdommere, overfalt jeepen min med røykbomber, kasta meg ut av bilen sjøl om jeg prøvde å klamre meg til rattet i den. De oppdaga at jeg prøvde å ta med meg startnøkkelen og trynte meg inn i ei snøfonn. (Som israelerne: ekstra straff for å sette seg til motverge mot angrep?). Personlige eiendeler i jeepen min stjal de. Ikke bare min Volvo-jeep blei tatt, men så mange norske kjøretøyer at det gikk rykter via befalet om at hele NATO-øvelsen var nær ved å bli avlyst hvis ikke laisse-fair-offiserene fra «spillereglenes land» begynte å følge spillereglene.

Det er med stor fornøyelse overfor mine venner, både de fotballinteresserte og politisk interesserte, jeg kan peke på Tyskland har de beste VM-resultatene. Brasil har flest seire, men Tyskland har sammen med Brasil spilt flest finaler, sju. Tyskerne har en helt annen fotballstil enn den grove engelske. Selvfølgelig var den tyske bekken, maoisten Paul Breitner, spennende, han som skal ha lest Maos lille røde i pausene… (Han og Drillo kunne jo ha gjort det i kor?)
Min største VM-opplevelse må jeg ellers si at jeg hadde under VM i 1966. Jeg var aleine hjemme i leiligheten i Forsvarets Boligbyggelag i Karl Staaffs vei på Ulven i Oslo, hadde to «murere» (langpils) og så ned på oberstens leilighet, kongens adjutant. Og sensasjonen var nær, Nord-Korea skåra tre ganger og leda 3-0 til pause. Men manglende fotballtradisjoner til å gå i forsvar, jeg veit ikke hva, gjorde at Portugal med Eusebio, kom tilbake og vant 5-3. En politisk sensasjon skjedde ikke, dessverre. Ikke for Nord-Koreas seier, et regime som jeg visste lite om da og neppe hadde noen sympati for. Men viktigere: For alle dem som ved Nord-Koreas seier hadde fått seg en på trynet. (Eusebio så jeg ellers skåre med handa på Ullevaal en gang før det, han var overlykkelig over sitt juks da.)

Ellers er det interessant å se alle forfallene. Forfallene skyldtes ikke bare skader, men mange også som i Michels tilfelle, av hensyn til sin videre klubbkarriere. Ikke uforståelig, det er i klubbene den godt betalte jobben deres finnes. Da er spørsmålet, hvor lenge kan nasjonskampen holde interessen for VM oppe? VM i fotball er vel egentlig ikke så stort verken for spillere eller klubber, og heller ikke det fotballinteresserte publikum som er mer opptatt av sine egne (engelske) klubber. Men særlig de som ikke er fotballinteresserte, er opptatt av VM. I og med at en ikke på samme måte som med klubbfotballen kan kjøpe spillere, blir landslagsfotballen litt mer uforutsigelig. Og så lenge nasjoner er viktige som samlingspunkt, der økonomi og kriger utkjempes i og avgjøres, vil et VM i fotball være interessant. Men det har historia mot seg.

Under forrige VM måtte jeg sitte musestille på et hotell i Arezzo i Toscana og se semifinalen mellom Italia og Tyskland. Med tysk seier skulle jeg straks til Berlin for å se finalen på storskjerm på Brandenburger Tor. Slik gikk det jo ikke. Men kommer Tyskland til finalen 11. juli, skal jeg til Brandenburger Tor og nyte fotball-Norges salte sår.

Viktigst ved fotballmesterskap er politikk. Og en seier mot de imperialistiske maktene, nåværende som tidligere. Jo oftere underdogs, ikke-imperialistiske land, tidligere kolonier, vinner, særlig over sine tidligere koloniherrer, desto bedre. – Aller best: Seier til land fra «ondskapens akse»!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar