lørdag 27. mars 2010

«Uten glød» er feil analyse — det er et bevisst valg

Det store politiske oppslaget i dag er at ‹det rødgrønne prosjektet mangler glød». Som det står i forsideoppslaget i Klassekampen i dag. Av artikkelen lenger inne i avisa skal dette være en lekkasje fra noe Kristin Halvorsen sa på et sentralstyremøte for hele tre uker sia.

Det er for det første ganske uforståelig at den høyreorienterte markedsøkonomiske politikeren Jens Stoltenberg skulle bli den som ledet en rødgrønn regjering. Han stod jo i spissen for alt det som dette regjeringsalternativet var en reaksjon mot: omfattende privatisering av statlige virksomheter der han ga det norske folkets felles midler til noen få rikfolk, som Statoil og Televerket. At han går i skattedebatt med Rimi-Hagen er helt uforståelig, så mange skatteletter Stoltenberg har gitt til rikfolk i Norge. Alt det de driver med i LO av fornuftige saker, har Stoltenberg bare forakt til overs for. Stoltenberg bør huskes i norsk politisk historie som initiativtakeren til og lederen av to store strategiske kamper: Ubegrensa opptak av olje (for å hjelpe USA), og bruk av alle disse ressursene til infrastruktur over hele verden — bare ikke i Norge. Og en voldsom kamp for nedskjæring av pensjonene, hvertfall de til vanlige folk. Kamp mot sjukelønnsordninga har vært fundamentet for Stoltenberg politiske ideologi.

Men denne regjeringa vant faktisk valget etter fire år ved makta. Og hva bruker så Stoltenberg seiren til? Etter en finanskrise der mye av kapitalismens sanne sider har kommet fram i lyset? Jo, han innsetter reaksjonære personer som forsikringsdirektør Faremo som statsråd, krigsminister for NATO-krigen mot Afghanistan, og lanserer dette som sin seierssak etter valget: nedskjæring i sjukelønnsordninga. Nå blei det ikke så mye av hans nedskjæringsdrømmer. Men hvorfor velger han dette som regjeringas profileringssak etter valgseieren? Og hvor var SV og Halvorsen da? Jeg trenger ikke si noe annet enn at dette ikke kan være tilfeldig. Egentlig trenger en ikke lese annet enn råda fra OECD og Kristin Clemet for å få vite hva Stoltenberg, og hans regjering, anser som sine hovedsaker.

Problemet med den rødgrønne regjeringa og Stoltenberg er falskheten. Den utgir seg for noe annet enn den faktisk er. Slik falskhet og slikt hykleri blir alltid avslørt (av og til tenker jeg merkelig nok, og heldigvis). En rødgrønn regjering med Stoltenberg i ledelsen er en selvmotsigelse. Og nå har han og hans direktørvenner tatt over kontrollen i Oslo Ap og Ap over hele landet skvalper over av verpesyke markedsøkonomer som vil gjøre ett eller annet «kvalifiserende» før de går over i minst tomillionslønninger i det rundhåndete private næringslivet.

Norge styres i virkeligheten av en regjering under ledelse av Stoltenberg med Høyre og Frp i regjeringsposisjon. Det nåværende regjeringsalternativet nødvendigvis mangle glød og «sprut». Den rødgrønne regjeringa har rett og slett ikke noe folkevennlig å utrette, for den har ikke en gang en eneste plan om det. Kanskje ikke annet enn å la alle offentlige fellesgoder forfalle — med unntak for motorveger.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar