søndag 10. januar 2010

«Valganalytiker» gjentar feil

Det er mange måter å tigge seg penger på. Den konservative Minerva-sympatisøren Svein Tore Marthisen prøver å slå seg fram som «valganalytiker» i konkurranse med blant andre Bernt Aardal og Frank Aarebrot — og i motstrid med dem. Marthinsen har sluppet til i blant andre Drammens Tidende med sine vurderinger. Etter siste stortingsvalg hadde han ei stor tid da han sammen med Kristin Clemet hevdet at det var et flertall av velgere bak de ikke-«sosialistiske» partiene i forhold til velgerne bak de tre rød-grønne partiene. Poenget med dette er at han da må se bort fra alle de velgerne som ikke stemte på noen av disse 7 nevnte partiene, blant dem Rødts 35 000 velgere. Og at de fire partiene han og Clemet mente fikk flertallet, klart og tydelig sa at de ikke ville utgjøre et regjeringsalternativ! Og for det tredje: Legger vi sammen alle de som stemte på alle partiene som stilte til valg, og hvertfall dem som fikk mer enn 1000 stemmer på landsplan, og legger til grunn hvilken regjering disse sa de ville stemme på om de ble representert på Stortinget, er det høyst sannsynlig at det stod flest velgere bak den rød-grønne regjeringa.

Nå veit vi jo at dette blei det formelle resultatet, så Marthinsen er bare ute etter å svekke regjeringass legitimitet. Det hadde vært fullt mulig for han å diskutere og foreslå andre valgordninger enn å knytte dette til at regjeringa ikke har velgernes oppslutning. Dette forsøket fra Mathinsen på svekkinga av regjeringa er jo heller ikke annet enn å gjøre seg populær blant høyreorienterte partier.

Men han velger en bløff for å presentere og argumentere for en mer rettferdig valgordning. Han gjentar den i sitt svar til meg i Klassekampen ved å fortsette å utelukke velgere som ikke stemte på kandidatene som ble valgt inn på Stortinget.

En bedre valgordning er det selvfølgelig behov for. Hvis en kan løse problemet med distriktsrepresentasjon ser jeg ingenting i vegen for at hele landet kan sees på som én valgkrets. Det vil si at alle som partier som får 0,59 % oppslutning på landsbasis får ett stortingsmandat (100 % divert på 169 repr). Sånn som valgordninga faktisk er i Israel.

Klassekampen valgte å avslutte en debatt, og jeg gjorde ikke noe forsøk på å omgjøre den beslutninga.

Her er mitt innlegg i Klassekampen 5. januar 2010:

Marthinsen: Ikke «valganalytiker»

Den høyreorienterte sympatisøren av Minerva, Svein Tore Marthinsen, er i Klassekampen 2. januar tilbudt en kommentatorrolle til regjeringa Stoltenbergs framtidsutsikter, som «valganalytiker». Jeg har ingen kommentarer til at Klassekampen finner det viktig å videreformidle hans synspunkter. Men jeg reagerer sterkt på den helt feilaktige framstillinga av Marthinsen som «valganalytiker». Han viste i sine høyrekommentarer til valget, for øvrig helt identiske med Kristin Clemets feilaktige valganalyser, at han mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning og konsekvensen av alternativene til den. Hvis ikke er han så subjektiv at han velger å se bort fra dem. Et samla korps av valganalytikere med professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, i spissen (se hans hjemmeside), og blant annet med innlegg av stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås i Dagbladet 22.10.2009, viste at enhver aktuell valgordning i 2009 ville gitt rødgrønt flertall. Marthinsens «analytiske» konklusjon at det var valgordninga på tross av velgernes oppslutning som ga det resultatet han fortviler over, lar seg rett og slett ikke dokumentere. Marthinsen er blant annet så demokratisk at han nuller ut alle de velgerne som stemte på partier som ikke fikk mandater, som for eksempel alle Rødts 35 000 velgere! Denne nullinga av Rødt-velgere må da være en «højdare» for Klassekampens lesere? Se også mitt motinnlegg til hans bløff i en kronikk i Drammens Tidende.

Jeg håper jeg slipper å se den reaksjonære og tilslørende Marthinsen forfremma til «valganalytiker» i Klassekampen en gang til.

Og her er Marthinsens svar i Klassekampen 8. januar 2010:

Valganalytikerens radikale svar

I en artikkel (02.01) i Klassekampen om regjeringens framtidsutsikter, ble jeg titulert valganalytiker. Det har forvoldt studenten Ove Bengt Berg et betydelig innslag av besvær. I et innlegg (05.01.) mener han tittelen er helt feilaktig
fordi jeg, tross flere års valgstudier og leverandør av valganalyser og prognoser til en rekke ulike medier, angivelig ”mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning”. Berg liker åpenbart ikke at jeg i ulike sammenhenger har pekt på det faktum at Stortingets fire opposisjonspartier Høyre, Frp, KrF og Venstre ved valget fikk 50 000 flere stemmer enn de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp, men at de rødgrønne p.g.a. valgsystemet fikk et flertall av mandatene.

Jeg ønsker en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om ”en velger, en stemme, en verdi” mer på reelt alvor. I stedet for dagens skjeve system hvor en stemme på et lite parti (som Rødt) teller mye mindre enn en stemme på et stort parti (som Ap). Og en stemme i et stort fylke (som Nord-Trøndelag) teller mer enn en stemme i et lite fylke (som Vestfold). Med et helt proporsjonalt system ville valgutfallet vært et helt annet. Det vet både Bernt Aardal, Ove Bengt Berg og jeg. Regjeringen hadde mistet sitt konstruerte flertall. Mens Rødt ville kommet inn med to mandater. Berg mener jeg er reaksjonær. Jeg mener tvert i mot at dette synet på valgordningen er radikalt og framtidsrettet, og jeg tror tiden jobber for det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar