lørdag 30. januar 2010

Kristelig Folkeparti mot stupet — hva er problemet?

Statsviter og tidligere trygdedirektør Dagfinn Høybråten fikk kasta Valgerd Svarstad Haugland som leder i Kristelig Folkeparti. Hun drakk et glass rødvin og ville gjøre KrF til et breiere parti. Det blei ikke akseptert. For å få partiet på rett kjøl kom Dagfinn Høybråten, med eget bønnekapell hjemme på Nesodden, inn som en redningsmann (jeg kunne brukt en annen formulering) fra Rogaland. Men det har bare gått nedover med oppslutninga etter at Valgerd blei kasta.

Jeg må bare innrømme: Hva er egentlig problemet med KrFs tilbakegang? Det er ikke for lite kristendom og kristen påvirkning i Norge. Det er for mye. Kristendom representert av presteskapet og Kristelig Folkeparti står for respektløshet overfor folk flest og en sykelig opptatthet av seksualitet og moralske anklager mot andre for utsvevende seksualliv, mens dokumentasjonene bare øker for hva som har skjedd i deres egne kretser…. Av all menneskelig fornedring mot enkeltmennesker lengst ned på rangstigen, enten de er «reisende», ugifte mødre eller homofile eller andre former for «avvikere», der har de kristne alltid stått i fremste rekke for å fordømme og kaste salt i såret. Heldigvis har vi forbudt å steine folk, sette folk i gapestokk og andre utspekulerte straffemetoder.

Jeg kan ikke forstå hvilket bidrag Kristelig Folkeparti har kommet med i sin eksistens for sosial utjamning og rettferdige samfunnsforhold, der det blir lagt til rette for at folk skal kunne klare seg sjøl. Kristelig Folkeparti går inn i en europeisk og internasjonal kristen politisk tradisjon med en økonomisk politikk som verner om og støtter opp om økte inntekter til de rikeste menneskene og institusjonene, jf Høybråtens aggressive kamp mot den høyresosialdemokratiske rødgrønne regjeringa til Stoltenberg. Børsen jubler når KrF trer inn i regjeringa. Krigsindustrien er heller ikke misfornøyd. Statsminister Bondevik var en stolt krigsherre som sendte de norske jagerflyene ut på det imperialistiske røvertoktet i Afghanistan mot sine ideologiske venner muslimene. Nå driver Bondevik et «fredsinstitutt» som har til hovedhensikt å forsvare Israels folkerettsstridige og umenneskelige aggressive utryddingspolitikk over palestinerne.

Egentlig synes jeg mange jeg kjenner som såkalte «personlige kristne», eller bare kristne, er reflekterte og har en viss sans for etiske problemstillinger. Trass i at «Gud» bare kjenner enkeltindivider og ikke samfunnet, kan enkelte kristne likevel stå for grunnleggende progressive samfunnsendringer. Men bare forakten for de homofile og den kristne støtten til Israels grusomheter, til og med på bekostning av de lokale kristne, er dessverre nok til å ønske dem minst mulig innflytelse og minst mulig politisk makt.

Det er mer enn nok av negativ kristen innflytelse i Norge om KrF forsvinner ut av parlamentet. Lisensfinansierte NRK irriterer oss daglig med sine radioprekener. De kristne har fått økt innflytelse i Arbeiderpartiet. Men et selvstendig kristent parti mindre er selvfølgelig en fordel. De kristen-fundamentalistiske flokker seg heller om partiet som er for uhemma alkoholflyt og raskere bilkjøring, for Israel og for imperialistiske krigseventyr. Det sier i grunnen mer enn nok.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar