søndag 15. november 2009

Statens ansvar for nordmenn i utlandet

Spørsmålet om journalist Pål Refsdals opphold og fangenskap i Afghanistan har mange innfallsvinkler. Jeg vil her ta for meg den om statens ansvar. Hvor går grensa for hva staten har ansvar for når det gjelder norske statsborgeres liv og helse i utlandet? Jeg mener det må være begrenset, og i utgangspunktet svært nær null. Hvertfall så lenge det dreier seg om privatpersoner som reiser på egen hånd, på ferie eller på oppdrag for andre private interesser eller for sine egne private økonomiske interesser som Kongo-eventyrerne.

Refsdal hadde blitt advart på forhånd, og har i dag innrømt at det (i ettertid) viste seg å være en feil det han gjorde. Det har gått med noen skattekroner for å hjelpe han. Jeg er faktisk enig med politimester Fyhn i Tromsø, som sier at det er rimelig at han blir gjort ansvarlig for statens kostnader med å hjelpe han. Fyhn behandler, så vidt jeg har forstått, ikke spørsmålet i forhold til å hjelpe nordmenn i utlandet, bare i forhold til at Refsdal bevisst overså et råd om å ikke opptre slik han gjorde.

Hvis staten skal ha et ansvar for folk, må de også få en rettighet over folk til å bestemme over hva de gjør. Det går bare ikke.

Staten legger til rette for at nordmenn i Norge skal hjelpes ved å leite etter dem og eventuelt frakte dem til sjukehus med helikopter. Men at dette ansvaret skal utvides til å gjelde i alle land i hele verden, og på tvers av statlige myndigheter der nordmenn trenger hjelp, er jeg mot. I forbindelse med tsunamien i 2004 skrev jeg et innlegg om dette i Aftenposten 5. januar 2005:

En flodbølge som følge av et jordskjelv har rammet en verdensdel. Kanskje har så mange som 200 000 dødd. Langt flere overlevende har fått sitt levebrød og sine hjem ødelagt - kanskje for et tiår fremover. Samtidig er noen tusen av de døde og skadede europeiske turister. Av rundt 8000 norske turister I området kan drøyt 100 ha mistet livet under flodbølgen. Fra turister, journalister og politikere reises det nå kritikk mot norske myndigheter fordi de ikke har reagert raskt nok og riktig nok på ulykkesstedene, og for at de ikke har fått nordmenn hjem og til norske sykehus. En tilsvarende kritikk reises også i Sverige. Tross all forståelse for forferdelige opplevelser jeg er blitt forskånet for å oppleve, må jeg innrømme at jeg har problemer med å forstå denne kritikken mot norske myndigheter. Mange nordmenn ser på Sørøst-Asia som et slags paradis med varme, sol og strender. Et sted der en kan flykte fra norsk vinter. Her er det også svært billig for nordmenn å feriere. Det er billig fordi lønningene lokalt er lave, og myndighetene har ikke de ressursene vi venter. Det betyr blant annet få krav til og liten kvalitet på bygningssikkerhet, på generell infrastruktur og til katastrofeberedskap. Det må være en grense for det offentliges ansvar der individuelle rettigheter og plikter overtar. Har altså den norske stat en plikt og en rettighet til på turisters krav å reise til andre land med innflydde hjelpemannskaper og hevde «vi tar oss av våre»? Hvorfor skal nordmenn som frivillig drar på ferie til andre land ha rett til å bli hentet hjem til Norge? Er omfattende hjelpeaksjoner for turister i utlandet en statlig oppgave? Bare fordi det var mange norske turister som forulykket samtidig, eller fordi de var i et lavkostland?

Kan en enslig nordmann i en fallulykke på en alpetopp i en velstående europeisk stat der en fjellblokk raser ut, kreve norsk statlig transporthjelp til et norsk sykehus? Eller må det være fire eller førti eller fire hundre nordmenn som blir rammet av ulykker samtidig? Hva slags menneskeverd er det vi opererer med hvis enkeltmenneskets død ikke er verdt offentlig hjelp og sorg, men bare når det er flere som dør samtidig? Hvert år har det dødd tre ganger så mange i biltrafikken som i «Scandinavian Star»-ulykken de siste 20 årene, uten at disse markeres offentlig. Thailandske sykehus og thailandsk helsepersonell rapporteres å fungere utmerket, og Dagens Næringsliv melder at myndighetene der foretrekker turister fremfor hardere skadede thailendere. Dette kan selvfølgelig være argumenter for å hente turistene hjem. Men hva om utenlandske og særlig utenlandske offentlige tjenestemenn i andre land er til hinder for og setter til side nasjonale myndigheter? Ville vi i Norge i en tilsvarende situasjon like å bli invadert av amerikanske, kinesiske eller indiske myndigheter som ville redde og hente hjem «sine egne» turister og innbyggere? Det er bestemt at en kommisjon skal vurdere myndighetenes innsats for nordmenn i denne katastrofen. Da bør en også drøfte spørsmålet om hvor grensene går for myndighetenes og det norske fellesskapets ansvar for turister som på eget initiativ reiser på private feriereiser.

Er omfattende hjelpeaksjoner for turister i utlandet en statlig oppgave? spør innsenderen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar