fredag 16. oktober 2009

«Ingens herre, ingens trell» — men Guds utvalgte er redaktørene

Av en av mine venner på Facebook ble jeg gjort oppmerksom på et innlegg av redaktør Frode Rekve i Halden Arbeiderblad på Redaktørforeningens nettopp avslutta årsmøte. Jeg registrerte en innleder og en forsamling full av selvsikker selvrettferdighet i hånlig og uforståelig forakt for at noen i det hele tatt kunne stille spørsmål om redaktørers ubetinga enerett på autoritative ytringer og prioriteringer av redigering av avisa. Jeg er ikke sikker på om redaktører i det uendelig kan forvente å bli trudd på at de har en så 100 % god sak som de tror de har. Logisk sett kan jeg ikke forstå at de har mer rett enn den makta som de har fått og blitt gitt av den grunnleggende hegemoniske ideologien betalt av de til enhver tid alltid mektigste, om ikke alltid så synlig økonomiske makthavere.

Først: Det prinsipielle er, hvorfor kan ikke en eier av en avis bestemme innholdet i avisa, og hvorfor kan de ikke som andre eiere instruere sine ansatte? Se min tidligere blogg om dette. Redaktørene, sikkert med støtte av de fleste journalistene i dag, mener at de kan skrive hva de vil og at eierne ikke skal ha med et ord i laget. Denne særretten begrunner de egentlig ikke. De tar det for gitt at de skal få skrive og si hva de vil, i motsetning til oss innsendere. Jeg skjønner det bare ikke hva det er som gjør at de står i en sånn særstilling, som for å bruke et uttrykk faren min brukte, som «svoger til Vår Herre». Redaktørene hevder egentlig ikke annet enn at deres rett er gudegitt.

Redaktørene og journalistene hevder at de er de eneste arbeidstakerne i Norge som ikke kan la seg styre av sine arbeidsgivere. Redaktører og journalister skriver at vi andre må innordne oss våre overordna og eierne. Redaktører og journalister gir uttrykk for at de i praksis er tilhengere av en antiautoritær og anarkistisk samfunnsform — for dem. Kanskje kan jeg ha en viss sympati for antiautoritære og anarkister, men ikke maktas ukritiske og høyt betalte klakkører; redaktørene og journalistene.

Faktum er jo at redaktører og journalister i Norge i dag er en kompakt høyreorientert blokk, en samfunnsmessig elite. De er for norsk medlemskap i Nato, de er for norsk medlemskap i EU. Ja, de er ikke bare for norsk medlemskap i EU, mener de ikke at motstanderne egentlig er noen uvitende sneversynte egoistiske tullinger? Særlig også hvis du er motstander av EØS-avtalen? Hvor mange redaktører stiller spørsmål om riktigheten av vegutbygging og økt satsing på bilbruk? Og vi vet vel hva de mener om trygdeytelser og likelønn, meklere, kapitalismen og krigene i Irak og Afghanistan?

Frode Rekve sjøl var et interessant skue i videoopptaket på journalisten.no. Han brukte stadig vekk uttrykket «karene». Dette er et uttrykk helt ukjent på Oslos østkant, men er et standarduttrykk på Oslos vestkant når de velstående kjekkasene fra Hemingbanens omgivelser enten vil vise at de er litt kjekke, eller vil snakke nedsettende om vanlige folk, les folk fra østkanten. Motbydelig nedsettende var også Rekve når han omtalte en av sine motstandere i styret i avisa som en «portvakt» på Saugbruksforeningen! Tenk noe så usselt som at en portvakt kunne ha en mening om en redaktørs arbeid og innhold i avisa! Svarte skinnjakker hadde styrerepresentantene også, etter at de tidligere hadde hatt rutete skjorter! Hvor djupt går det ikke an å falle! Det andre styremedlemmet hadde i følge Rekve et like usselt arbeid som portvakten. Takke meg til Lenin som ville at sypikene skulle styre staten! Ja, heller dem enn Rekve og hans redaktørvenner.

Det var en sjelden ekstrem forakt for vanlige folk og demokratisk deltakelse som Rekve ga uttrykk for blant redaktørene. Det er nesten utrolig at det fortsatt uimotsagt går an å lufte så aristokratisk motbydelige holdninger, nærmest 130 år på overtid.

Nå viste det seg at folket i Halden sluttet massivt opp om redaktør Rekve, i følge ham sjøl. Torget var i følge Rekves innlegg «tjukt av folk» til støtte for Rekve (ja, han brukte enkelte folkelige språkformer, til og med en a-ending, «forbanna»). Etter først å ha snakka nedsettende om 1. mai-feiringa i Norge generelt og Halden konkret, var det hvertfall en suksess for 1. mai-toget i Halden i følge Rekve: Oppslutninga om han som redaktør. Gamle folk og velartikulerte eldre damer slutta opp om han, sa han. — Så flott!

Frode Rekve seira åpenbart i kampen for å gjøre om Halden Arbeiderblad til en avis for kritikk av Halden Arbeiderparti og det lokale LO. Jeg kjenner ikke standpunktene til DnA og LO lokalt. Kanskje vil jeg ikke like alle deres standpunkter, som jeg er overbevist om på mange områder, for eksempel om miljø og antiimperialsimen, ikke er særlig gode. Og det er åpenbart at de ikke har hatt noen god strategi eller taktikk i kampen mot Rekves høyrevri for avisa. Men prinsipielt vil jeg gi uttrykk for sympati med dem mot de høyreorienterte redaktørenes selvinnbilte gudegitte nådegaver.

Rekve tar nå over som leder av Institutt for journalistikk i Fredrikstad. Kanskje kan han finne en hjelpepleier i Fredrikstad som han hyle opp om som innbiller seg å ha meninger om hvordan aviser og medier bør redigeres?

Rekve valgte mottoet «Ingens herre, ingens trell» for sin redaktørgjerning i Halden Arbeiderblad. Det var brukt av en tidligere redaktør mot den nazistiske okkupantmakta under siste verdenskrig, og mottoets formulerer blei drept av okkupantene fordi han ikke overlevde et opphold i konsentrasjonsleir i Tyskland. Jeg synes det er vel ukritisk ambisiøst, nærmest blasfemisk, å velge et motto utformet som et våpen mot en okkupant omgjort til retten for å være herren for arbeidsfolket i Halden, inkludert en ussel «portvakt» og skinnjakkekledde arbeidere med rutete skjorter. Når Rekves budskap egentlig er «Jeg er herren, du er trellen».

Om redaktørers påståtte opphøyde særstilling i samfunnet er det bare en ting å si:

«Yankee, go home!».

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar