torsdag 8. oktober 2009

Hanssen abdiserer fra politikken

Bjarne Håkon Hanssen, en av regjeringas tilsynelatende mest innflytelsesrike medlemmer, føler seg ikke nok «dedikert» til å jobbe videre. Han trekker seg tilbake fra politisk arbeid.

At så sentrale regjeringsmedlemmer trekker seg tilbake fra en av samfunnets kommandoposter der han kan utøve politikk og drive iverksetting, er i seg sjøl interessant. Det er selvfølgelig riktig å gi seg hvis en er tom. Men Hanssen vil jobbe med noe annet, i «det private». Jeg tenker på da en av mine tidligere sjefer, trygdedirektør Dagfinn Høybråten, som trakk seg fra trygdedirektørjobben fordi han heller prioriterte å «være med i landets ledelse», ta plass ved Kongens bord i regjeringa. Hanssen prioriterer altså bort å være med i styringa av landet.

Er ikke Hanssens politiske abdikasjon og prioritering av andre oppgaver enn å være med å styre landet, et uttrykk for politikkens retrett? At politisk arbeid ikke er så viktig lenger? Det er riktignok politikerne som har fulgt Carl I. Hagens kamp for å frata politikerne, folkets representanter, makt. Og dermed frata folket makt. At en statsråd ikke synes at statsledelse er viktig lenger, er jo egentlig ganske oppsiktsvekkende.

Hanssens avgang er også en begreftelse av det som blir hevda i den siste maktutredninga, Makt og demokrati, NOU 2003:19. Der heter det bl a på side 60: «…formes det ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Slik elitesirkulasjon har økt med «selskapiseringen» — fristilling og markedsretting — av offentlig verk».

Det Hanssens avgang kan være et interessant tegn i tida på, er viktigere enn å vurdere hans politiske virke. Men selvfølgelig også det. Først og fremst løper Hanssen fra «halvgjorte jobber», som Ukeavisen Ledelse skriver. Pensjonsnedskjæringene, som vel egentlig først og fremst er Stoltenbergs personlige politiske livsverk, er ennå ikke fullbrakt. Nav-reformen, med en helt feilaktig begrunnelse — ytterst få gikk fra svingdør til svingdør — er ikke på langt nær brakt inn i et tilfredsstillende spor. Og samhandlingsreformen er bare lagt fram, ikke påbegynt. Anders Todal Jensen, professor ved NTNU i Trondheim, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, sier det sånn til Ukeavisen Ledelse i dag: «Politikk handler faktisk om mer enn å bestemme ting, det handler om å lande sakene og få dem gjennomført». Og der sviktet Hanssen.

Hanssen er ikke mannen som har stått fram med de sosiale rettferdsambisjonene og nye sosiale omfordelingsreformer. Han er mannen for utgiftsreduksjoner og nedskjæringer. I og for seg ikke galt, men de politiske ambisjonene hans er i strid med arbeiderbevegelsens mer enn hundreårige tradisjoner. Noe han trives veldig godt med. Striden med LO-leder Valla er viktigere og mer prinsipiell enn han prøver å gi inntrykk av. Min uerbødige påstand er at den unge Hanssen i dag ikke ville meldt seg inn i Arbeiderpartiet, men i Fremskrittspartiet. Kanskje følte han seg utilpass med å være rundt samme regjeringsbord som Senterpartiet og SV, enda så milde og svake de er?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar