søndag 21. juni 2009

Iran - igjen


At det islamske presteregimet i Iran skulle falle, vil være helt utmerka. Men intet tyder på det. Se hva Sverre Lodgaard skriver. Med et antall drepte i et land med 67 millioner, ikke stort mer enn antallet drepte på en helg i Norge, skulle være tegn på et stort opprør, virker lite sannsynlig. Merkelig at også presteregimet nå bekjempes av de største motstanderne av religiøs og islamsk kritikk. Eliten i Norge har jo vært negativ til slik kritikk.

For det første er en av presidentkandidatene i Irak en sentral maktperson, og som har blitt godkjent som kandidat av presterådet. Uten at jeg veit noe om det, alt tyder egentlig på at regimets motstandere er få, og verken har en politisk strategi eller noen ledere. I den grad motstanderne mot prestestyret har noen ledere, sender de sine tilhengere forsvarsløse mot et bevæpna regime. Det er svært klanderverdig. Derfor er jeg tilhenger av bevæpna opprør, tidligere kalt «væpna revolusjon». Vi har sett regimer gå i oppløsning uten å bruke væpna makt mot sine motstandere, som i DDR. Men det er da ikke situasjonen i Iran? Der har ledelsen i tillegg troen på at de har retten på sin side og kan bruke alle midler. 

Den islamske revolusjonen i 1979 var «imponerende», ikke voldelig. Et antiimperialistisk, men ekstremt voldelig og undertrykkende regime kom fredelig til makta. Når faller det? Neppe nå, desverre. Men så snart som mulig!

Eliten i Norge ser nok for seg et fall for kritikere av USA-imperialismen. Men etterkommere av quislingen sjahen kan da ikke komme tilbake? Se ellers Esbati, uten vel at han sitter på «fasiten»?

Ubevæpna folk mot et bevæpna regime fører ofte til mange døde. Heller da væpna revolusjon, hvertfall hvis den er kort og hardtslående.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar