fredag 12. juni 2009

Gratulerer Bekken! Flott sosial og dermed demokratisk innsats!

Karin Bekken Larsen i NRK radio har fått Ester Refsdals minnepris for god offentlig språkbruk 2009. Prisen utdeles av styret for Landslaget for språklig samling. Prisen skal deles ut 19. september. Jeg vil si gratulerer, det er virkelig fortjent som det er godt å høre Larsen lese Dagsnytt-meldingene i radioen. Jeg har til og med for et halvt års tid sendt en oppmuntrings-sms til henne for det gode språket hennes.

Til min glede ser jeg at hu alt er kritisert i Aftenposten. Som det er skrivi der: «men språket er som hentet fra AKP-ml´s liksom-folkelige språkform fra 70-tallet.» Sjøl har jeg gjennom Aftenpostens (tidligere?) språkspalte tatt til motmæle mot avisas fjerning av a-endinger, diftonger mm i alle innsenderes innlegg. Se Aftenposten 29.03.2008, «Språksensur - hvorfor?». Redaktør Morten Abel i Aftenposten fastholdt at de måtte sensurere, men jeg fikk støtte også, se «Gammeldags» 05.04.08 i Aftenposten.

Østlandsdialekten, og særlig Oslo-dialekten, er landets mest forhatte dialekt, fordi den er den politisk mest truende dialekten. Den truer nemlig den kunstige sosiolekten de snakker i øvre sosiale lag på Oslo vest og som er landets overklasse sitt eget «kode-språk». Egentlig gjør vel bergensdialekten det samme. Formene «eg, meg, deg og dokker» er jo ikke akkurat de aksepterte Bergens-formene. Jeg vil driste meg til å påstå at mjøndalsdialekten er den mest konsekvente østlandsdialekten, østkanspråket, av alle, etter altfor mange års overnatting i den identitetsløse kommunen Drammen. Jørn «Ida» Hurum, han med den flotte og merkelig nok ikke-kritiserte østlandsdialekten, er fra Mjøndalen. (Mjøndalen, egentlig Nedre Eiker kommune, er den eneste kommunen i landet der hovedgata heter «Arbeidergata», og den eneste kommunen der Arbeiderpartiet har hatt flertall i nesten 100 år, før Fremskrittspartiet blei det nest største partiet. Og en kommune RV alltid lett har klart å stille liste i.) I Drammen har forresten avisa Drammens Tidende fått pepper fordi helgebilaget heter «Hælja», og fordi bare 70 % (!) av leserne støtter navnet, skal avisa av hensyn til byens velbemidlede mindretall endre navnet.

Som annen politikk har også språk noe med følelser å gjøre. Men språk er mye mer personlig. En ting er å få melding om at en annen er uenig i det du sier, noe annet er å få direkte beskjed om at de orda du bruker i daglig tale er «mindreverdige og ikke tillatte ord og vendinger». Ofte kommentert med ei nedlatende holdning. Jeg er vokst opp med ei mor fra Kronstad i Bergen («nedre Kalfarlien»), datter av en radikal sosialdemokratisk fagforeningsleder av den patriarkalske sorten. Hu avskydde alt radikalt fordi det ikke ga sosial anerkjennelse i de attraktive laga. Hu var etter mitt språk fra så tidlig jeg kan huske. Foruten rein styringslyst, også litt godt ment, sikkert. Men det blei etter hvert for mye av det «gode»…

Men mest husker jeg den viktige hånlatteren fra Jan P. Syse & co i Studentersamfundet på Kroa der de lo hånlige så snart et ord med blei uttalt med a-ending. Og her er vi ved kjerna av språkstriden i Norge: Den er et ledd i et anti-demokratisk krav som har til formål å gjøre det vanskelig for vanlige folk å ta ordet i forsamlinger. Kravet er at de må lære seg en spesiell sosiolekt fra Heming-banens omgivelser, opphøyet til den eneste korrekte landsnormen. Slik folk snakker sammen med venner og til hverdags og er godt forståelig, er ikke respektert fra talerstolen. Har ikke folk lært seg den spesielle sosiolekten til overklassen i Oslo vest, får de bli sittende og holde kjeft! (Men faktisk, også på vestkanten uttaler dem ord med trøkk på første staving og har enkelte a-endinger. Alle sier ikke benene og fem-milen, der heller!).

Registrer når unge såkalte annen-generasjonsinnvandrere fra Oslo øst får en tv- eller radiomikrofon i ansiktet. Da snakker de like herlig oslodialekt som til hverdags. I motsetning til de fleste av oss andre som «har lært» de akseptable overklassekodene, og foran enhver mikrofon legger om til Heming-sosiolekten, vårt reservespråk for forsamlinger og et større publikum.

Det skumle med språk er at vi ikke merker åssen vi snakker, vi trur vi snakker sånn vi har blitt påtvingi til å tru er riktig. Folk flest i osloområdet sier «vinni», men trur og mener samtidig at de sier «vunnet» og at det er det eneste akseptable.

Noe av det mest provoserende ved AKP, var nok kampen for folks rett til å tale sitt eget språk i forsamlinger og til å bruke det i skrift. Men oppfant de noe annet enn den fullt levende oslodialekten med trykk på første staving, hunkjønn og diftonger? Nei. Ikke noe konstruert. — Se for dere Aftenpostens redaktør Morten Abel løpende foran en tribune med ropert og skrike til dem som synger den norske seierssangen: «Nå (nu?) må dere lære, dere kan ikke synge «vinni», det heter jo «vunnet»!» — Hvem snakker om konstruert språk?

Kanskje er det slik at den intense språkstriden i Norge har sammenheng med at Norge er et samfunn med så få sosiale forskjeller, og at det er «problemet»?

Karin Bekken Larsen skal ha all takk for den sosialpolitiske innsatsen hu gjør gjennom sin språkbruk. Og vi må forstå at det er en svært viktig kamp enten å få hu til å legge bort a-endingene, eller hvertfall å fjerne henne fra mikrofonen…

Har hu fortsatt jobben når prisen deles ut 19. september?



2 kommentarer:

  1. Språksensur - hvorfor?
    http://www.aftenposten.no/meninger/leserforum/article2335897.ece

    Gammeldags:
    http://www.aftenposten.no/meninger/leserforum/article2350914.ece

    SvarSlett