torsdag 7. mai 2009

Varig stillingsvern — for seg sjøl

I går ble det i Dagens Næringsliv gjengitt et opprop undertegnet av en rekke redaktører i Norge. De protesterer mot at styret i Halden Arbeiderblad har sagt opp redaktøren.

Jeg skjønner ikke, og er sterkt uenig i at redaktørene skal ha et slikt varig uoppsigelig stillingsvern. Dette har jeg tatt opp i en tidligere blogg også, og der en anonym debattant kom med innvendinger til mitt syn. I og med at det er lov å eie aviser i Norge, må en også kunne bestemme hvilket politisk budskap som skal formidles i den avisa som eierne eier. Som jeg stilte spørsmål om tidligere, hvor kommer redaktørenes opphøyde uangripelighet fra; detter den ned fra himmelen?

Sjøl har jeg to ganger blitt fratatt redaktøransvaret for en avis/et blad. En gang tok jeg på lederplass i bladet til et idrettsforbund til motmæle mot misbruket av idrettsfolk for å få dem til å slutte opp om norsk Nato-medlemskap gjennom det tvungne kollektive medlemskapet i organisasjonen Folk og forsvar. En annen gang må jeg gå fra redaktørjobben i en idrettsklubbs medlemsavis fordi jeg kritiserte sponsinga og tvungen reklame alle idrettsutøvere måtte bruke. (Det var også et krav fra annonsørene at jeg måtte gå fra den klubbavisjobben for at de fortsatt skulle støtte klubben). Jeg må si at jeg synes ikke det var noe prinsipielt galt i at eierne av disse avisene tok fra meg redaktørjobbene, når jeg skreiv mot det som viste seg å være en svært viktig (idretts-)politisk linje for dem. Derimot er jeg uenig i at redaktørene skal måtte finne seg i endringer i formuleringer i lederartikler eller forhåndssensur, slik alle redaktører sjøl mener de har rett til i innsenderes og journalisters artikler. Jeg støtter redaktørenes rett til å skrive hva de vil og vinkle avisa slik de ønsker, men de må også ta konsekvensen av det og bli kasta hvis eierne ikke liker deres redaksjonelle linje. Redaktørene er ikke guder!

I tillegg til det prinsipielle, kommer at jeg overhodet ikke har noe til overs for det politiske synet redaktørene står for, som en blokk. Om enkelte av dem, og mange journalister også, kan komme med både spennende og viktige maktkritiske innslag, er dette likevel ikke det typiske. Media stiller spørsmål ved enkeltmenneskers maktutøvelse, sjelden eller aldri systemkritiske spørsmål og artikler om sjølve den maktbasen enkeltindividene opererer ut fra. Noe mer misvisende enn å kalle medier og mediearbeidere for «kritiske», skal en lete lenge etter. Redaktørenes og journalistenes politiske rolle er jo aldri å stille spørsmål og ta til motmæle mot den økonomiske og politiske makteliten, enten det gjelder underordninga av USA-imperialismen, innføringa av finansialisering (en viktig årsak til finanskrisa) og andre «opplagte og udiskutable spørsmål» som at «Norge ikke har råd til folketrygdpensjonen», «bare flere motorveger løser miljøproblemet» og «sykkelfelt er urealistisk». Den ensidige offentligheten og mangel på motforestillinger til grunnleggende «samfunnssannheter», hadde ikke vært mulig uten pressas og særlig redaktørenes lydige mangel på kritikk i slike spørsmål.

At en del av den godt lønna samfunnseliten mister jobben, er ingen katastrofe verken for dem eller oss mediekonsumenter. Redaktørene får seg lett en ny kommandopost for sitt ukritiske samfunnsvirke. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar