fredag 24. april 2009

USA: All inntektsøkning etter 1973 til den rikeste 0,01 prosenten!




Hvordan er det mulig? At all verdien av det samfunnsmessige overskuddet, verdiskapninga, i USA
fra 1973 til 2005, gikk til bare 0,01 prosent av den rikeste delen av den amerikanske befolkninga! Det har aldri skjedd før i USAs historie, og er helt særegent for USA sjøl om vi ser spor av det i Europa også. Det er nesten så det ikke er til å tro.

Paul Krugman er professor i økonomi ved Princeton-universitetet i USA, og har fast spalte i New York Times to ganger i uka. I 2008 vant han «Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel», også kalt Nobelprisen i økonomi. Det er i boka «The Conscience of a Liberal» fra 2007 at han i kapitlet
«The Great Divergence» ut fra disse fakta diskuterer hva årsakene til denne ekstremt skeive fordelinga kan være. I fjor ga han ut på nytt i ajourført form ei bok han opprinnelig ga ut i 1999, «The Return of Depression Economics and the Crisis of 2008».

Reallønna for en gjennomsnittlig amerikaner gikk ned fra 1973 til 2005. For menn mellom 35 og 45 år, ofte med en hjemmeværende kone på 1970-tallet, så gikk reallønna ned med 12 prosent. Og for første gang mente amerikanerne i 2006 at de måtte arbeide hardere nå for å oppnå en tilfredsstillende levestandard enn for 20 eller 30 år sia. Bare den rikeste prosenten fikk bedre inntekt siden 1970-tallet i forhold til inntektsøkninga den første generasjonen etter 2. verdenskrig fikk. Og altså enda mer presist, den rikeste tidelen av denne rikeste prosenten fikk sin inntekt femdobla, mens den rikeste hundredelen av de rikeste fikk sin inntekt sjudobla! Altså i et demokrati med stemmerett til alle; dette ble akseptert i 40 år, og fikk faktisk 46 % tilslutning ved siste presidentvalg! I 1970 tjente en administrerende direktør 30 ganger mer enn en arbeider, men i dag tjener de adminstrerende direktørene i USA 367 ganger mer enn en arbeider/vanlig tilsatt i snitt! Som en i en film, og den blei det faktisk laga, av Oliver Stone, i 1987, «Wall Street».

Ofte blir forklaringa «grådighet» kasta fram som forklaring både på disse inntektsforskjellene og på den aktuelle krisa. Det er en rein moralsk forklaring som ser bort fra politisk og økonomisk interessekamp, samfunnsmessige strukturer og vel også kjernen ved kapitalismen (Karl Marx: Kapitalen).

Krugman peker på mange av de reelle forholda, forhold som han mener er viktige: 1) Økende krav til dyktighet, 2)«hovedavtalens fall» og 3) den politiske endringa av normer og syn på ulikhet.

Topplederne måtte få mer lønn for å sikre at de ble i bedriftene. For det var ledernes individuelle dyktighet og oppfinnsomhet som avgjorde om bedriften overlevde, hevda organisasjonsideologene. Og dermed var spiralen i gang. Eller som noen mener, men ofte ikke tør si i Norge: Uten Eivind Reiten går Hydro i oppløsning.

I 1949 ble det inngått en avtale mellom fagforeninga og General Motors: Bilarbeiderne fikk lønnsøkning i samsvar med produktivitetsøkninga, og helse- og pensjonsgoder, mot bytte i fredsplikt. Som hovedavtalen i Norge, for første gang fra 1935. En bilarbeider tjente i 1969 det dobbelte av hva en tilsatt i Wal-Mart i dag tjener.

Krugman hevder at hvis teknologiutvikling er forklaringa på lønnsforskjellene, så burde utviklinga ha vært den samme i Europa, men det er den jo ikke. Først og fremst fordi fagforeningene her fortsatt er sterke. Noe av det første president Reagan, tidligere fagforeningsleder for skuespillerne, gjorde, var å avskjedige 10 000 streikende flygeledere. Etterhvert ble fagforeningsknusing en viktig oppgave i arbeidslivet. Tillitsvalgte ble alltid sagt opp, også de som forsøkte å få noen organisert. Særlig Wal-Mart har vært aktiv med å si opp de som har villet fagorganisere seg. Fra 1960 til 1999 gikk organisasjonsprosenten i USA ned fra 30,4 til 13,5. (Og uten at Olav Gran-Olsson fikk stille sitt spørsmål, «Er dette nok, da?»)

Toppskatten er i USA redusert fra 70 prosent til 35 prosent siden 1970. De rikeste har hatt den sterkeste støtten fra presidenter og kongressen i alle viktige økonomiske spørsmål.

Krugman sier at disse lønnsforskjellene har ført oss tilbake til de store lønnsforskjellene fra depresjonen på 1930-tallet. Etterspørselen i samfunnet er redusert.

Glem ikke at i Norge har krisa ikke ført til noe som helst politisk tap for de ivrigste støttespillere for den pyramidespill-økonomien som har gitt oss den nåværende krisa, en krise vi ennå ikke kjenner omfanget av. De står like freidig oppreist med den samme økonomiske politikken enten de er politikere, konsulenter eller kaller seg vitenskapsfolk i økonomi. De vil ha mer av den økonomiske politikken som har vært ført i USA.

Jeg er så pessimistisk at når jeg ser på de politiske aktørene som har noe å si i Norge, så forstår jeg ikke hvilke krefter som kan si nei til en amerikansk utvikling også her i landet.




1 kommentar:

  1. Ja -enig med dine betrakninger - her bør vi støtte USA og deres kamp for at vi må få "hva vi fortjener"!
    Hvem i Norge kan si det??

    SvarSlett