onsdag 11. mars 2009

Bortsløste oljepenger og usikre pensjonspenger


Med Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet som viktigste politiske drivkraft, har finansnæringa fått gjennomslag for å endre finansieringa av de offentlige pensjonene fra statens årlige skatteintekter, til å «sikres» gjennom fond. Dette kalles også «fondering» av folketrygden.

Tidligere er det opplyst at  statens fondsverdier har tapt      1 043 (ettusen og førtitre) milliarder kroner i løpet av ett år! Bortimot 1,5 års statsbudsjett er borte! Tenk på hva vi kunne ha brukt de penga til, vedlikehold av skoler, nye toglinjer osv osv, men som nå er borte!  I dag er det opplyst at oljefondet har tapt 633 milliarder kroner. Men hvor stor andel av vår samla formue har vi tapt? Jeg fant ikke ut av det i opplysninger fra Statistisk sentralbyrå, og har nå spurt Finansdepartementet, men departementet har foreløpig ikke svart. Lederen av oljefondet opplyste nettopp nå i Redaksjon EN at oljefondets totale sum var på over 2 200 milliarder kroner.

Offentlige trygder som folketrygden kan finansieres på to måter. Enten «Pay as you go» («Årets innbetalte skatter betaler årets pensjonsutgifter»). Eller av oppsparte fonds som må settes inn i sirkulasjon, i aksjer mm. Det var prinsippet om at «årets skatter skal finansiere årets pensjoner» som ble valgt når folketrygda ble vedtatt i 1966 (innført fra 1967). Uten særlig politisk motstand, merkelig nok, sett fra dagens ståsted. Norges ganske radikale og godt ansette professor i sosialøkonomi,
Ragnar Frisch, skreiv i 1965: «I virkeligheten er det ikke av «opplagte fonds» at nasjonen kan yte de gamle pensjon. Det er utelukkende av det løpende arbeid som den arbeidsføre befolkning utfører at pensjonsytelsene kan dekkes». «… det er nasjonens produksjon på ethvert tidspunkt som danner grunnlaget for pensjonsutbetalingene, uansett hvorledes finansieringen formelt er ordnet». Altså prinsippet om at årets skatter dekker årets pensjoner. Frisch viste til alt som kunne skje med økonomi og fond på hundre år. Derfor konkluderte han som han gjorde, og folketrygden ble basert på prinsippet «Pay as you go». Men etter iherdig og lang politisk jobbing ble det sosialøkonomen Jens Stoltenberg som kunne krone Frisch sitt nederlag med «fondering» av pensjonene. Noe som ikke betyr annet enn to ting:

1. Usikre pensjoner. Blir penga borte i et krakk, er også pensjonene borte. Som: ettusenfirehundreførtitre milliarder kroner borte vekk i 2008! Og av det oljefondet 663 milliarder kroner i tillegg, eller inkludert?
2. Overføring av betydelige samfunnsmidler til samfunnets rikeste elite.

Det er ganske artig å se uttalelser fra nåværende finansminister Kristin Halvorsen i 1991 og seinere. Da ville hun ikke spille bort penga på verdens aksjemarked. Men takket være regjeringssamarbeidet er hun nå en lydig disippel av Jens Stoltenbergs politikk med raskest mulig oljeopptak og pensjonene basert på aksjeutbytte. Flott, ikke sant, Audun Lysbakken og Heikki Holmås?

Dette reiser spørsmål om hvorfor Stoltenberg har så hastverk med å ta opp olja. Han kan da ikke tro at olja skal bli verdiløs på få år? Eller er han så ivrig på å ta opp olja for å sikre USAs bilister fortsatt billig bensin? Eller kanskje viktigst, for å bidra til å sikre Vesten olje i konflikt med den arabiske verden? 

Resultatet er likevel utvilsomt: Olja er tatt opp uten at vi har klart å gjøre oss nytte av de ressursene olje har gitt oss. I stedet for å bruke oljeressursene på jernbane (høyhastighetstog!), veger, infrastruktur,  — har sparefantasten Stoltenberg sørga for at penga er spilt bort på børs.

— Penga skulle vært brukt, ikke sløst bort på aksjemarkedet!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar