søndag 17. september 2017

Jan Inge Sørbø: Professoral eventyrlitteratur: At Ap vil forlate markedspolitikken



Fra nettsida til Dag og Tid, der Jan Inge
Sørbø skriver om sin drøm om at Jonas
Gahr Støre skal endre Aps politikk slik
Sørbø drømmer om.
Jan Inge Sørbø er litteraturviter, professor i norsk i Volda og fast skribent i ukeavisa Dag og Tid. I siste nummer har Sørbø en merkelig politisk analyse om Arbeiderpartiet under Støres ledelse, og det han hevder er den enkle vegen videre at for Ap igjen skal få økt oppslutning.

Støre, professorenes mann
Sørbø innleder ved å skryte av de personlige kvalitetene til Støre. Støre hevdes å være «ein heiderleg forretningsmann som berre kan lastast for småfeil». For Sørbø er det en fordel at Støre er presis og oppdatert i debatter, og ikke «tabloid». Bare synd da at professorene fortsatt utgjør et mindretall av velgerne i Norge, og litteraturprofessorene er enda færre.

Ja, markedskopier er feil politikk
Sørbø avviser at det er noe ved Støre som er årsak til Aps nederlag,  eller sakene Ap tok opp i valgkampen. «Ap tapte ikkje valet fordi dei satsa på feil mann eller feil saker i valkampen. Dei tapte fordi dei, via marknadsmodellane i offentleg sektor, er blir rein blåkopi — ja nettopp det — av Høgres politikk.» Litt merkelig å si at det ikke var feil saker, når Ap tydelig i valgkampen sa at kampen mot «reversering» av høyreregjeringas vedtak ikke var aktuell politikk. Sørbø påstår også: «Skal sosialdemokratiet ha ein sjanse, må dei ta oppgjeret med marknadsmodellane i statsstyringa, for berre då kan fordelingspolitikken bli truverdig.» Hvorfor en bare skal kvitte seg med markedsmodellen i offentlig forvaltning, og ikke ellers, og heller ikke nevne noen andre saksfelter der Ap ikke framstår med troverdighet, sier ikke Sørbø noe om. 

Finnes ikke grunnlag i Ap for et grasrotopprør
Det er bare det at en slik politisk endring i Ap ikke er aktuell politikk i Ap, ikke på noen måte. Det finnes overhodet ikke en opposisjon i Ap som vil en annen grunnleggende utenriks- eller økonomisk politikk. Sørbø sier ikke noe om at det finnes støtte i Ap for en slik endring. Det sosiale sjiktet som styrer politikken i Ap er overhodet ikke inne på slike tanker som Sørbø foreslår. Det finnes ikke krefter i Ap som har den minste mulighet til å frata dagens ledersjikt makt. 

Sosialdemokrater tilbake, kraftig, over alt
Har ukritisk underlagt seg EU-kommisjonen
Sosialdemokratene går sterkt tilbake i hele Europa, på grunn av den samme politikken Ap fører i Norge. I Tyskland sitter de i regjering sammen med det tyske Høyre, med rundt 20 prosent oppslutning. I Frankrike og Nederland er de i praksis utradert. Siden 2005 har de danske sosialdemokratene ligget på rundt 25 prosent i oppslutning, mens de svenske sosialdemokratene i 2014 fikk 31 prosent i valg. Alle sosialdemokratiske partier er for medlemsskap i EU, uten forbehold. Full underkastelse av EU. Det betyr at forslaget til Sørbø neppe vil bli tillatt. Det kan ikke gjentas ofte nok: EUs formål og lover kriminaliserer tradisjonell sosialdemokratisk politikk slik den var før og i tiåra etter siste verdenskrig. Som det står i overskriften til Dag Seierstads ORIENTERING  lørdagens Klassekampen: «Europeiske sosialdemokrater har gjort EU-traktater til de herskende tankene».
Se også mitt innlegg om Aps varige tilbakegang.  


Sørbøs naive drømmer
Det er utrolig naivt når Sørbø skriver at han håper Støre vil stille seg i spissen for en grunnleggende kursendring med kommentaren «at han vil vera stor nok til å kritisera kursen han var med på å forma ut for 30 år sidan». Slike virkelighetsfjerne drømmer er typisk for litteraturvitenskapsprofessorer som Jan Inge Sørbø. Urealistiske drømmer er viktige nok, de bidrar til å opprettholde håpet om at Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet skal gjenoppstå som et reelt politisk alternativ til en tvers igjennom ukontrollert kapitalistisk politikk. 

torsdag 14. september 2017

Aps tilbakegang — varig


Aps nettside stiller fortsatt det
spørsmålet velger svarte nei til
Valgets viktigste resultat er Arbeiderpartiets tilbakegang, og at de ikke klarte å vinne tilbake regjeringsmakta. Tilbakegangen er ikke tilfeldig, den er et varsel om Aps framtid.


Katastrofe: 
Ap gikk tilbake med 24 prosent 
fra desember, mista hver fjerde velger
På gjennomsnittet av meningsmålinger i desember 2016 hadde Ap en oppslutning på 36,1 prosent, opp 5,3 prosentpoeng fra valget i 2013. Med et fall på 8,7 prosentpoeng mellom jul og valget betyr det at Ap går tilbake med hele 24 prosent. Det er jo nærmest en katastrofe for et parti. Ap er uten tvil valgkampens største taper, og har det vært noe parti i moderne tid som har hatt en mer knusende dårlig valgkamp?

Valget: Hvem gikk fram og tilbake
Sammenlikna med forrige stortingsvalg har det vært framgang for partiene som var imot regjeringa. Fra forrige stortingsvalg, som var et dårlig valg for Arbeiderpartiet, med tilbakegang, tapte Ap enda 3,4 prosentpoeng mer. Mens Rødt, SV, MDG hadde en framgang på til sammen 3,6 prosentpoeng. I tillegg gikk Senterpartiet fram 4,8 prosentpoeng fra forrige valg. I alt fikk partiene mot regjeringa en framgang på 5,0 prosentpoeng, noe som ga en samla framgang for dem på åtte mandater. Så kreftene mot de fire «regjeringspartiene», styrka seg. Men ikke nok. Hadde KrF fått 4 931 færre stemmer, eller Venstre 8 315 færre stemmer, ville det ikke vært flertall for de fire bak regjeringa. De fire gikk tilbake 5,1 prosentpoeng fra forrige stortingsvalg.

Tåkefyrsten er tilbake
Årsakene til denne kraftige tilbakegangen diskuteres. Tåkefyrsten er åpenbart tilbake. Frieriene til Venstre og KrF har ikke vært vellykka, og den knallharde og helt unødvendige avstandtakinga til Rødt og MDG har ikke vært smartere. Aps velfødde valgkonsulenter har ikke brukt partimedlemmene til å fortelle om stemningen rundt omkring i landet. 
Høyre/Frp-regjeringa har jo ført den politikken Ap ville ført i regjering: fortsette privatisering også av jernbanen, sentralisere mest mulig av lokale statstjenester og slå sammen kommuner. Og fjerne de beste offentlige pensjonene. 
Støre og hele stortingsgruppa hans har overkjørt Ap i Oslo, og kalt det et grønt skifte at E-18 vestfra skulle utvides med flere felt så flere rikfolk kan kjøre bil fra Asker og Bærum for å fylle Oslos gater med enda flere biler. Som Støre sa: «Reversering» finnes ikke i mitt vokabular». 


Fjernt fra Gerhardsens politiske finfølelse
Ap står for en høyreorientert anasjonal politikk, i all hovedsak den samme som Høyre/Frp der de jubler for å bli underlagt EU-kommisjonens økonomiske politikk. En politikk som kriminaliserer mye av den politikken Ap hevder de står for. Men under den sprenglærde Støre har de også mistet den politiske evnen som kalles «Fingerspitzgefül», fingerspissfølelse. Å kunne forstå strømninger og å gjøre nødvendige tilpasninger om ikke annet for å gi inntrykk av at partiet tar hensyn til folk. Slik Einar Gerhardsen var en mester i. Gerhardsen blei i EU-kampen av andre Ap-ledere kritisert for at «Hans JA høres ut som et NEI».
Stemmene er knapt talt opp før Støre går ut og sier at Ap skal stemme sammen med Høyre og Frp for å sikre oljeboring i Lofoten. Hvilken politisk taktiker har ikke Ap fått med Støre som leder?

Valgresultatet, et varsel om framtida for Arbeiderpartiet 
Når et så tradisjonsrikt gjennomorganisert parti kan opptre sånn at hver fjerde velger forsvinner i løpet av få måneder, er det ikke tilfeldig.
Ser en til utlandet, er det klart at sosialdemokratiets politiske æra er over. Etter kommunismens politiske fall, er det ikke behov for en politisk retning som skal hindre arbeidere å slutte opp om en revolusjon for å fjerne kapitalismen. Den type fellesskap som industrien utvikla, reduseres også sterkt. I Tyskland har sosialdemokratene i årtier sittet i regjering med høyrepartiet, bare i Storbritannia har vist en annen positiv retning for sosialdemokratene. Det sosiale grunnlaget for sosialdemokratene er fjernt fra vanlige folk, de lukker døra til sine lytteposter i partiorganisasjonene, og satser på de samme konsulentene som alle andre partier også bruker.
I Politisk kvarter i dag hevda Martin Kolberg at Arbeiderpartiet stod i en særstilling i Europa i forhold til andre, særlig ved det at de samarbeidet med fagbevegelsen. Det er tvilsomt, for i virkeligheten er det jo sentralstyret i Ap som reelt styrer LO. I tillegg er jo nesten alle forbund og LO-ledelsen styrt av Ap-folk. LO vil svekkes i takt med at dets «føringsoffiser» svekker seg. 

Aldri større enn 25 prosent lenger
Ap og dets kommende karrieristiske medlemmer kan like godt først som sist innstille seg på at i de kommende tiåra vil få en oppslutning på mellom 20 og 25 prosent, og bli det beste Ap kan håpe på. Og jo lenger med Støre i førersetet, jo raskere vil Ap bli redusert.

torsdag 7. september 2017

Med KrF på vippen for Ap/Sp/SV/MDG/Rødt: Går vi mot en religiøs mørketid?



Etter at jeg skreiv denne kommentaren, har KrFs leder, Knut Arild Hareide, i dag gått ut og sagt at KrF kommer til å støtte en regjering Høyre og Frp. Da blir det mindre mørketid, forhåpentligvis. Jeg lar likevel den opprinnelige teksten stå.


Fra NRKs tabell over mulige regjeringsalternativer
med gårsdagens meningsmåling
Ja, det kan skje, gitt ett av de mulige resultatene i gårsdagens meningsmåling fra nrk. For NRKs tre journalister skriver: «Ap, Senterpartiet og SV får 74 mandater. Selv med støtte fra MDGs åtte mandater og Rødts to mandater på målingen, klarer de ikke å få flertall.»
Dette betyr at KrF kan komme disse partiene til unnsetning. Hvis KrF og Venstre skal stå ved sin sterkt anti-Frp-linje kan de ikke få flertall for noe regjeringsalternativ til høyre. Det er ikke aktuelt å trekke inn Venstre til støtte for å få til en Ap/Sp/SV/RØDT/MDG-regjering/-støtta regjering, så fagforeningsfiendtlig som Venstre er. 

Ap «må» i regjering —
Ap vil strekke seg svært langt for å få til en AP-leda regjering. Å sitte i regjering betyr at de kan opprettholde tiltrekninga fra samfunnets mest ambisiøse strebere. Derfor vil Støre bli glad over å kunne danne regjering, sjøl om det er med kristne KrF enten i regjering eller som fast avtalt støttespiller. Aps program vil ikke hindre ham i det, og hvis Støre konfererer med den hellige treenighet som han tror på, om ikke annet så den hellige ånd, vil han nok få støtte i bønn for et knapt regjeringsflertall, slik den hellige ånd også ble vedtatt med knapt flertall.

                     — svært gjerne med KrF
Ap under Støre har lenge tilbudt KrF innflytelse. Støre er personlig kristen, og har i praksis vist alle korta sine til KrF: Det er bare å forsyne seg. Det vil ikke det kristentro Senterpartiet ha det minste imot. SV og Rødt har røtter i en antikristelig sekulær tradisjon, men har av sympati for innvandrerne blitt ivrige forkjempere for muslimske politiske krav i religionsfrihetens ånd. 
Jeg har lenge ment at det bare er et spørsmål om tid før de kristne allierer seg med muslimene, de har jo begge utspring i den samme tida, i det samme området og med de samme gamle religiøse krava. Kristne i Norge, og i Europa, drives stadig på defensiven i forhold til Bibelens krav til samfunnsmessig levesett, skapelsesberetninga deres og i spørsmål som likebehandling av kvinner, homofile og om livet etter døden. Europas engasjerte kristne har en drøm om revansje og gjenerobring av all den samfunnsmakta de har tapt, og muslimene med sitt fortidssyn gir dem håp. Håp om revansje for sine religiøse politiske tap kan også Ap under Støre bidra med.

Med KrF — drømmen for SV og Rødt
SV og Rødt vil ikke ha problemer med KrF i regjering, de vil juble! Nå kan de, med hjelp av påtrykk fra AUF, få gjennom økt innvandring av muslimer fra den tredje verden, og komme nærmere det multikulturelle parallellsamfunnet de drømmer om i religionsfrihetens navn. Alle organisasjoner som arbeider for den gode sak kan med en slik regjering få økt statsstøtte i Norge, og KrF kan sammen med SV og Rødt finne nye stater i Afrika som de kan ta ansvar for å bygge opp – før deres byggverk bryter sammen i opprør og krig.


Hva får vi
med KrF i regjering eller støtte for Ap/Støre ?
Selvfølgelig ikke alt av KrFs  ønskeliste. Men her er noe av det KrF drømmer om:

  • Mer kontantstøtte: 
  • KrF vil kreve det, Støre er for det, og Senterpartiet er for det. Et mindretall i Rødt med bakgrunn i AKP er også for økt kontantstøtte, som fattigdomsbekjemping. Dermed vil flere innvandrerbarn blir holdt borte fra norske barn, og flere innvandrerkvinner vil bli skjermet fra deltaking i det norske samfunnet.
  • Mer kristendom i skolen:
  • Det vil KrF ha, og Støre har allerede sagt ja til det. Rødt og SV vil støtte dette hvis de kan få mer islamsk og jødisk religion inn i skolen.
  • Mer støtte til religiøse menigheter som den norske statskirken og muslimske forsamlinger så Saudi-Arabia kan spare litt penger
  • Mer støtte til religiøse organisasjoner, og til organisasjoner som arbeider for innvandring og kamp mot kritikere av innvandringa
  • Mer støtte til KrFs og norske misjonsorganisasjoners gamle forbindelser i Afrika, kalt fattigdomsbekjemping. (For afrikanere er så hjelpesløse at de klarer ikke å ordne opp sjøl uten vår hjelp).
  • Mer støtte til Israel:
  • For kristne er det viktigere at Bibelens spådommer blir virkelig, enn at kristne skal få eksistere i apartheid-staten Israel. Her har KrF i utgangspunktet Ap, SV og Rødt imot seg. Det blir en vanskelig sak for KrF. Men kanskje kan de andre partiene støtte Israel og KrF på annen måte, ved å gå til krig mot Israels fiender? Særlig etter at Norge og vestmaktene har tapt krigen mot Syria, og Syria består. Men Norge kan sammen med Vesten og USA prøve seg på andre stater Israel ikke liker, og i det minste SV vil støtte en slik krig med begrunnelse i «menneskerettighetene».
  • Erstatte Darwins utviklingslære, i skolen med Bibelens skapelsesberetning? 
  • Det bestemte daværende undervisningsminister Kjell Magne Bondevik i 1984, men forsøket blei slått tilbake. Det er en kraftig offensiv i USA for Bibelens skapelsesberetning og mot utviklingslæren. Men det kan da ikke gå gjennom hos Rødt og SV, og neppe heller hos Sp og Ap?
Det som er klart er at vi med KrF som nødvendig støttespiller for et Ap/Sp/SV/MDG og Rødt-flertall, vil få en sterk kristen reaksjonær utvikling, kanskje også sterkere enn om fordelinga i Stortinget blir som i dag. 

Kampen mot religionenes tvang kan gå inn i en dyster tid, og med det hele vårt tolerante sekulære samfunn. Går vi mot en religiøs mørketid i Norge?





fredag 1. september 2017

Et nytt akademiker-parti — «Vi opplyste»?



De politiserende akademikerne
er nok alle enige om at
demokratiet, der «hver person
er en stemme», er noe
frastøtelig. De har jo ikke
en doktorgrad.
28. august gikk professor Runar Døving, som forbruksforsker, ut og kritiserte statsråd Sylvi Listhaug. I generelle politiske ordelag. En økonomiprofessor vil ha ulik skolestart for gutter og jenter. Like etter hverandre dager i forvegen, ytret to statsvitenskapsprofessorer fra Oslo seg: Den ene for å påpeke at Senterpartiet utgjorde en trussel for det norske demokratiet, den andre for å påstå sivilisasjonsfall når nylig oppsatte statuer tas ned i USA. Den kjente Ap-politikeren i Bergen, også statsvitenskaps-professor, tas imot med glede i alle medier når han med vitenskapen som bakgrunn fastslår de rette meningene.

Olav Elgvin, Lars Gule og Thomas Hylland Eriksen er gode eksempler på de mange politiske akademikerne som stadig må belære oss uvitende. Det er særlig doktorer fra meningsfagene som overstrømmer oss uvitende med de akseptable meningene, ikke sjelden doktorer i litteraturvitenskap og filosofi. Og prester…. Alle åpenbart med god fritid. Juristene kroner det hele med sine egne overprøvinger av Stortingets vedtak. Gjennom fellesskapet med de internasjonale juristene har de svaret på hvordan de med sine egne subjektive paragrafer er de eneste som kan skape den gode verden.

Politiker-akademikerne har noen felles standpunkter. For dem er innvandring et udiskutabelt gode, for uten betydelig innvandring dør Norge og Europa, mener de. Og som de aldri blir lei av å påpeke: Muslimsk historie overgår Vestens i innovasjoner, og dagens muslimske stater er mer avanserte enn vestlige. Å være uenige i dette, er bare mulig hvis du er rasist og fremmedfiendtlig. For politikerakademikerne flest legger ikke skjul på at de mener at nordmenn er et folk gjennomsyra av rasisme, noe som også partiet Rødt har vedtak på at vi er. Det er dessuten «vår skyld», det vil si de uvitende ikke-akademikernes skyld, at noen tidligere i historia har blitt utsatt for undertrykking, og at noen i verden fortsatt lider. Og for at det finnes dysfunksjonelle stater og overbefolkning. Bare makt til overstatlige organer og mer frihandel i tillegg til egne konstruerte internasjonale  lover, kan bringe verden framover, er deres påståtte udiskutable vitenskapelige budskap.

Politikerakademikerne er samstemte om at Norges militære angrep på stater verden over ikke er noe å bry seg om. For «En biter ikke i handa som gir en mat.» Norges kriger har jo også en stor fordel; de skaper flere flyktninger som vi kan berike Norge med. Om ikke i akademia, så for at de kunnskapsløse i sine boligområder kan lære seg litt toleranse.

Ytringsrommet i alle de mer eller mindre statsfinansierte mediene domineres av disse akademikerpolitikerne. De vulgære avvises til sosiale medier, en påstått skitten plattform for de kunnskapsløse.

Slik de opptrer, kan det ikke være tvil om at akademikerpolitikerne har som ambisjon å innføre det opplyste eneveldet, der akademikere med monopol på de rette meningene er de eneste kvalifiserte til å styre. Politikerakademikernes mest konsekvente og dermed mest representative talspersoner for det opplyste eneveldet, er en filosofiprofessor og en filosofiamanuensis som hevder at det er umoralsk å stemme hvis en ikke har deres opplyste mening.

Akademikerpolitikerpartiet mangler bare folkets bekreftelse, et flertall i valg for sitt eget parti.

Hva venter på de på? Er det ikke bare å starte, under navnet «Vi opplyste»? Politikerakademikerne har jo allerede den fordelen at de har sin egen dagsavis, Klassekampen.



onsdag 30. august 2017

Var virkelig Støre best? En leder i panikk vingler videre


Skjermdump fra Lars Nehru Sand
sin analyse på nrk.no.
Ap-leder Jonas Gahr Støre møtte opp til gårsdagens tv-debatt med meldinga om en ny NRK-måling som ga Arbeiderpartiet en enda kraftigere tilbakegang enn etter den forrige dårlige. Etter debatten med statsminister Solberg mente kommentatorene fra mediene, som Nordlys-redaktøren, Aftenpostens Trine Eilertsen og NRKs Magnus Takvam at Støre kom best ut av det. Det var særlig Støres angrep på Solberg for hennes manglende korrigeringer av statsråd Sylvi Listhaug, som Støre blei rost for av kommentatorene.

Dette minner litt om kommentatorenes oppsummeringer i debatter der Stoltenberg deltok. Han vant i følge kommentatorene også alltid debattene. Sjøl om folks valg av stemmesedler viste at det kunne Stoltenberg neppe ha gjort.

Videre: 
Kommentatorene har ikke på noen måte vært i stand til å forutsi Aps enorme tilbakegang på meningsmålingene de siste månedene. De har ikke forstått at dette kunne skje, og kan derfor heller ikke forklare hvorfor det har skjedd. Journalister omgås ikke folk, de omgås hverandre og mener stort sett det samme om alt.

Lars Nehru Sand i NRK viste til at før Arendals-debatten for tre uker sida, måtte Støre overbevise     145 000 Ap-velgere som hadde satt seg på gjerdet. Før debatten i går var tallet Ap-velgere på gjerdet blitt til 165 000.

Jeg satte meg ned med mål å lytte på Støre og i forventning om hva den pressa partilederen kunne komme opp med for å ta tilbake velgerne sine. Men jeg blei skuffa over det monotone tonefallet hans, som en talemaskin. Nesten uansett innhold. Det kan da ikke overbevise folk? Som en uengasjert bruktbilselger. Mens Solberg snakka til oss på normal måte.

Etter debatten i går sa en kommentator at Støre kom så godt ut av gårsdagens debatt fordi han angrep det som ble omtalt som «Solbergs svake punkt, nemlig Listhaug».

Når det gjelder påstanden om Listhaug, det at hun er Solbergs ansvar, klarer han virkelig å få overbevist de nølende Ap-velgerne om at Listhaug må spørre Solberg om alt og ikke kan opptre som partipolitiker i en valgkamp? Jeg tviler. 

Den andre påstanden fra Støre var at Norge har blitt et kaldere samfunn på grunn av Listhaugs «retorikk». En ikke-målbar påstand, og mer interessant: Hvem av velgerne kan føle at Norge har blitt så mye kaldere i løpet av de siste åra at det bare er å stemme Ap? Jeg kan ikke forstå at dette går hjem hos andre enn de politiske kommentatorene. Solberg svarte at det ikke gikk å bevise Støres kalde samfunn. 

Begge disse påstandene fra Støre er som honning for innvandringsentusiastene, som Rødt-politikerne, SVerne, AUF og MDG. Støre kan med det ha fått tilbake noen Ap-velgere som har gått til disse partiene. Men den alminnelige vanlige norske innbygger, løper de til Ap etter dette? Neppe. Ap har tidligere vært nøye på å holde på en kontrollert innvandring og vært lite ettergivende for for muslimske politiske krav som hijab. Etter å ha sagt ja til hijab i politiuniformen, måtte de snu og si nei. Om innvandringsentuasiastene jubler, gjør Ap-velgere og Ap-sympatisører det? Det er nok mer enn tvilsomt.

Uansett hva Rødt/SV/V/KrF/MDG og Frp prøver å innbille oss til å tro på, det blir ingen endring av innvandringspolitikken og det som omtales som integreringspolitikken etter valget. Det er alt vedtatt i et breitt forlik i Stortinget og blir ikke endra på.

Hanne Skartveit kommenterer den synkende oppslutninga om Støre i kommentaren som «Et togkrasj i sakte film». Hun spør «om Støre har det rette laget rundt seg. I hans innerste krets er flere av rådgiverne hans unge, få av dem har bred bakgrunn fra regjeringsarbeid – og fra partiorganisasjonen. Støre har ikke knyttet tett til seg råtasser som har vært ute en vinternatt før.» Jonas Bals er Støres personlige rådgiver, han har bakgrunn fra Blitz, har høyere utdanning og vil gjerne framstille seg som malersvenn. Neppe et særlig godt valg.

Støre ble utnevnt av politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil Alstadheim, til tåkefyrste. Støre har muligens blitt skarpere og klarere. Men han dempa sitt innledende hovedbudskap, om at Norge under Høyre/Frp har blitt et dårligere samfunn. Nå følger han i Venstres fotspor og utpeker Listhaug som den store stygge ulven, en anklage som Venstre nå har forlatt. Han vingler fra det ene hovedbudskapet til det andre, og har gått fra tåkefyrste til vinglepave. 

Han bygger opp Frp og Listhaug med dette nye angrepet, men han utfordrer med det også svært mange av Aps faste velgere. Det virker ikke som om malersvennen fra Blitz er i stand til å fortelle Støre fra Ris at det er forskjell på vanlige folk landet rundt og debattantene i et studentersamfunn.  

Og det er noe med Støres personlighet. Han er ikke akkurat noe sjarmtroll.

Om Aps sterke tilbakegang i valgkampen under Støres ledelse er overraskende, er likevel den lange trenden for det norske sosialdemokratiet, som for sosialdemokratiet i Europa, helt klar. Og den viser tydelig tilbakegang i alle land med unntak av Storbritannia. Sosialdemokratiet og tradisjonelle høyreorienterte markedsorienterte partier blir mer og mer like, og sosialdemokratene forlater politisk styring av kapitalismen. Sosialdemokratiske partier er rett og slett overflødige etter kommunismens politiske nederlag, og sosialdemokratenes gamle politikk er i virkeligheten kriminalisert av EU-kommisjonen og dens jurister. 24 prosent oppslutning vil om få år bli et unormalt høyt tall for Ap å tenke på å oppnå i valg.