søndag 21. mai 2017

Miljøpartiet MDG: Betong- og høyhuspartiet



Miljøpartiet De Grønnes talsperson og stortingsrepresentant Rasmus Hansson bor langt inne i skogen, i Bærumsmarka. Han bryter kraftig med det som er Miljøpartiets politikk for bosetting: Høye hus, svært høye hus, nær t-bane- og jernbanestasjoner i byer som helst skal være størst mulig. I praksis har ikke boligentreprenørene og boligutbyggerne et mer lojalt støtteparti enn Miljøpartiet. MDG gir også disse spekulantene en moteriktig begrunnelse, nemlig at deres ønsker for boligutbygging er «miljøvennlig».

Vi som skal bo i disse «miljø»vennlige høye betongkolossene 12 meter fra hverandre, er ikke like begeistra. Boligene bygges ikke lenger slik som på Teisen, Lambertseter, Oppsal og Ulven på 1950- og 1960-tallet med tre-fire etasjers blokker med store plenarealer mellom. Nå er kravet tettere og høyere, som på Ensjø planlagt litt etter 2005. Men heller ikke det er tett nok for dagens utbyggere og politikere. Vedtatte reguleringsplaner følges ikke, de omgås, og utnyttingsgraden økes til mer enn det dobbelte når utbyggerne kommer med sine nye planer. 

I Oslo sitter Miljøpartiet de grønne med den ansvarlige byråden for byutvikling, Hanna C. Marcussen. Hun er en utmerket støttespiller for eiendomsutviklerne som vil bygge mest mulig og høyest mulig på hver tomt. For det er ikke en politisk bovennlig miljøutvikling som drives, den drives i virkeligheten av eiendomsutviklere med politikere som medietalspersoner for bomaskiner som kalles «det grønne skiftet».

Jeg bor på Ensjø i Oslo. Der ble reguleringsplanen «Ensjø, fra bilby til boligby» vedtatt i 2007. Med nøyaktig tegna hus og høyder. Hus tett på hverandre i seks etasjer. Halvparten av boligene, på de mest sentrale området er ikke bygd, fordi utbyggerne ikke vil. For dem er det ikke tett nok og høyt nok, og ikke flertall av små ett- og toroms leiligheter. De vil derfor ha en ny plan. Og byrådet lar dem få holde på i fred, med MDGs byråd, Marcussen, i spissen. Marcussen bruker ikke noen av de politiske verktøyene hun og byrådet har for å fullføre planen fra 2007 før en dårligere blir foreslått. For den kan bli enda mer «miljøvennlig»?

Foreløpig nøyer utbyggerne seg med å doble utnyttinga og få bygge høyere rundt det området som Ensjø-reguleringa fra 2007 omfatter. Bystyrets høyhusvedtak, om en maksimal høyde på et visst antall etasjer, er forlatt. Utbyggerne håper nok på en ny Ensjø-plan der de får det enda mer som de vil.

Dag og Tid nr 19 i år handler om knutepunkt-strategiens
Fra Dag og Tid nr 19, 12. mai i år.
fallitt. Sosiale møtesteder blir nedprioritert, som torg, gater og mjuke trafikanter. Knutepunkt-teorien misbrukes, og den utvikler seg til en åreknutepolitikk, med forgubbing av eldre med god råd i triste høyblokker. Dette viser seg i Oslo også.


Rasmus Hansson hevder at «Livsgrunnlaget er viktigere enn blokkpolitikken». Han snakker om politiske blokker. Men han han ment det samme om boligblokker, ville de ha måttet endre politikken sin på byutviklingsområdet. 

Forutsetninga for politikken med disse høye husa med de små leilighetene, holder heller ikke. Jeg har i en kronikk i Dagsavisen 08.12.16 vist at det ikke er bolignød i Oslo som tvinger fram disse utrivelige bomiljøa som Miljøpartiet  ivrer sånn for.

Før valget fikk vi god støtte av Miljøpartiets gjenvalgte bystyremedlem, Harald A. Nissen, mot et veldig mye høyere hus rundt Ensjø t-banestasjon enn forutsatt i planene. Vi tapte den kampen. Nå sitter partiet til Nissen og administrerer eiendoms- og boligspekulantenes ønsker for et åpenbart dårligere bomiljø. 


mandag 15. mai 2017

LO-kongressen – minst ett steg til høyre. Ap styrka kontrollen over LO



Skjermdump fra abc-nyheter. Fingrene
tilhører Mette Nord.
LO-kongressen er over. Med støtte til EØS-avtalen — forslaget om å si opp avtalen blei ikke en gang fremma til votering — markerte kongressen at den gikk minst ett steg til høyre, og at Ap-ledelsen festa sitt grep om LO.

Det har blitt oppmerksomhet om at LO noe overraskende vedtok å gå inn for å arbeide for internasjonal kulturell og økonomisk boykott av Israel. Som blei promte avvist av Arbeiderpartiet nærmest på sekundet, og uten at lederen for LO forsvarte vedtaket. Vedtaket markerer et framskritt og en milepæl å bygge videre på i kampen mot den USA- og EU-beskytta apartheid-staten Israel, men det kommer overhodet ikke til å bli noen støtte fra LO-ledelsen for hva flertallet av LO-kongressens medlemmer mener om Israel. Som et eksempel på hvordan LO-/Ap-folka tolker demokratisk fatta vedtak er at forbundsleder Mette Nord, leder i Fagforbundet, holdt en tale for EØS-avtalen mens hennes eget forbund på landsmøtet i 2013 vedtok «å fjerne EØS-avtalen fra arbeidslivsspørsmål og faglige rettigheter». 

Det store nederlaget – EØS
Det viktigste ved LO-kongressen er nederlaget for det helt avgjørende og viktige kravet om å si opp EØS-avtalen, reelt om utmelding av EU. EØS sørger for at mesteparten av fagforeningsavtaler, organisering og sosiale velferdstiltak er kriminalisert gjennom EUs fire «friheter». 
Nei-sida til EØS var for dårlig organisert, og blei tatt på senga, mente flere. Som en parallell til ja-tilhengernes dårlige arbeid foran kongressen i 1994 da LO sa nei til EU-medlemskap, og Ap-leder var Brundtland var rasende. EØS-mostanderne snakka lite om EØS på kongressen, mest om helt andre saker.
Det er bevegelse blant folk mot EØS. Nå mener ifølge VGs Infact-måling 27 prosent at den må reforhandles, 15 prosent at den må sies opp og 35 prosent at den skal beholdes. Det er er flere som vil si nei til og reforhandle enn beholde avtalen. Blant LOs egne medlemmer er 19 prosent for EØS og 34 prosent for en handelsavtale, viser en meningsmåling fra Sentio blant LO-medlemmer
    Det kom ikke en gang fram til avstemning et forslag om å si opp EØS-avtalen. Ap-ledelsen, som også er ledelsen av LO med litt andre personer, var snedig nok til å komme opp med et helt nytt poeng for å dempe motstanden. Nemlig et forsøk på å hindre EU-kommisjonens organ ESA-domstolen å fremme sosial dumping og legge begrensninger på fagforeningens innflytelse, ved å vedta at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivlovsgivning må gis forrang foran EUs regler. Det må startes et arbeid for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Grunnloven», som Fri Fagbevegelse skriver i oppsummeringa fra kongressen. En grunnlovsendring tar i praksis nær åtte år. Men dette kommer sjølsagt ikke ESA-domstolen eller EU til å godta, uansett. ESA kan for eksempel tenkes å hevde at denne bestemmelsen ikke gjaldt da EØS-avtalen blei inngått. Ap med sitt underbruk LO vil selvfølgelig ikke slåss for å forsvare kongressens vedtak mot EU-krav, men slåss for at det viktigste i verden er å godta alt, absolutt alt, som ESA/EU mener. Jamfør den kampen Ap-ledelsen førte på landsmøtet sitt i 2011 mot motstanden om EUs pålegg om postdirektivet.
Det er i grunnen ganske utrolig det som Boye Ullmann peker på, at EØS-tilhengerne «spilte kortet fra 1972 og 1994 om at arbeidsplasser skulle forsvinne hvis man ikke gikk inn i EU», og kom unna med det.  

Motforslag til EØS avvist
Under avstemninga om EØS, foreslo Janne Hegna fra Oslo å stryke formuleringa «EØS-avtalen er derfor grunnlaget for LOs faglige politikk». Ståle Knoff Johansen fra Fellesforbundet ville ha inn følgende formulering: «Det går ei grense for LOs fortsatte støtte til EØS-avtalen. LO vil arbeide for et forbud mot bemanningsbyå unntatt for rene vikariater for navngitte personer for å sikre norsk arbeidsliv. Dersom dette ikke lar seg gjøre innenfor EØS-avtalen er den grensa nådd.» Ingen av disse forslagene fikk oppslutning. 

Hvorfor EØS-nederlag?
Ikke konfrontere AP
Hvorfor dette nederlaget når det stadig flere oppdager at EØS er det store asosiale og reaksjonære utenlandske inngrepet i norsk arbeidsliv og økonomi? Mange fagorganiserte, ingen nevnt, skal ha all ære av den viktige innsatsen de har bidratt med til å påvise den reaksjonære markedsøkonomiske tvangen som ligger i EØS-avtalen. Men for seint blei det informert om at hvis EØS-avtalen sies opp, står det i den at den tidligere frihandelsavtalen trer i virksomhet. 
Jeg veit ikke hva som lå bak at det ikke en gang blei fremma et klart forslag om utmelding, og at det ikke blei kjempa blant delegatene for å få et nei. Det er ikke nødvendig å prøve å finne ut hvilke taktiske vurderinger som lå til grunn. Det er nok å fastslå at  LO- og Ap-ledelsen ikke blei konfrontert med ei avstemning i ei sak som er den viktigste politiske kampen for Ap, utenom Nato-medlemskapet. Og at det er et bevisst valg. EØS er mindre viktig enn å få et Ap som logrer for alt EU mener inn i regjering.

Kamp mot rasismen viktigere enn økonomi
En annen viktig grunn til den manglende konfrontasjonen kan være at det «allmenne venstre» i Norge, flertallet av de som regner seg som venstreorienterte, ikke er så opptatt av økonomiske spørsmål og EU/EØS at det er mulig å lage en kraftig samla front. Det som fenger og engasjerer dem er kamp mot rasisme og for økt innvandring. Når analysen er at det store samfunnsproblemet er at nordmenn preges av grunnfesta rasisme og tilsvarende påståtte fremmed- og innvandrerfiendtlighet og at kamp mot dette er den viktigste politiske kampen, blir det ikke nok engasjement og krefter blant de mer eller mindre venstreorienterte til å bekjempe EØS-underkastinga.

Ny regjering viktigst – politikk ikke så viktig
Det er også sånn at konkret politikk for å sikre faglige retter og generell velferdsstat, er underordna det å sørge for at vi får en ny Ap-leda regjering til høsten. Som forbundslederne oppsummerer i Fri Fagbevegelse i dag: Marsjordre for en rødgrønn regjering. Som om det skulle endre noe på EU-kommisjonens makt i Norge. Kongressrepresentantene, inkludert opposisjonen mot Ap-ledelsens politikk, må åpenbart slutte seg til det det den nyvalgte LO-lederen Hans Christian Gabrielsen hevder om hovedoppgavene framover:
«– Det er en viktig oppgave for oss å bidra til at vi får et nytt flertall, ny regjering og ny politikk etter valget. Vi kommer også til å jobbe for kampen for et anstendig arbeidsliv, full sysselsetting og faste stillinger og uten sosial dumping. Vi skal jobbe for en kompetansereform i arbeidslivet. Mer læring, mer kunnskap og mer innovasjon, trekker han også fram.» 

Andre uheldige vedtak
Endra organisering for å svekke opposisjonen
Av andre viktige nederlag for fagorganiserte og andre i Norge er LO-kongressens vedtak om nedlegginga av de lokale fylkesorganene (bortsett fra Oslo). Leder i Oslo LO, Roy Pedersen, kaller vedtaket et tilbakeskritt: «Dette betyr at forbundene får større innflytelse over hvilke forslag som kommer inn til sekretariatet før kongressen. Forbundene får også større innflytelse over valg av delegater til kongressen, sier Roy Pedersen. – Det er en svekkelse av organisasjonsdemokratiet. Det er et tilbakeskritt,…»

Tilrettelegging for oljeboring i Lofoten
Aps oljekompromiss om tilrettelegging for framtidig oljeutvinning i Lofoten, blei også støtta av kongressen.

Bemanningsbyråer - fortsatt tillatt
Det blei ikke forbud mot bemanningsbyråer, men det hevdes at kampen mot løsarbeid og bemanning skal skjerpes. Enda det er over et halvt år til jul…  

Pensjon – tja, nja
Pensjonsvedtaket inneholder noen positive signaler, der kanskje det mest positive er «LO vil arbeide for at samlet pensjon skal gi minst to tredeler av lønna ved 67 år». Hvis det blir oppfylt. Men klarere var vedtaket om det motsatte: de som må gi seg i arbeidslivet når de fyller 62 år eller blir uføre, skal ikke få to tredeler av lønna i pensjon.

Takke for maten
Hvorfor skulle Natos generalsekretær ta fri fra organiseringa av den militære omringinga av Russland og komme til LO-kongressen for å holde takke-for-maten-tale? For at LO-kongressen skulle unngå å bli kritisert av Harald Stanghelle?