tirsdag 11. juli 2017

OBOS mot boligkvalitet


Dette innlegget står på trykk i Dagsavisen i dag. Jeg tok ut en setning, fordi OBOS benekta at det koster ekstra å ringe til dem på sitt femsifra nummer. Men ved kontroll av takstene både til Telenor og Telia, stemmer ikke det OBOS hevder. Det koster ekstra for medlemmene å ringe til OBOS, og OBOS vil ikke innrømme det en gang. Når vil OBOS gjøre som Oslo kommune og tillate medlemmer og andre å ringe gratis til OBOS?
Her er mitt originalmanus gjengitt. 


I Dagsavisen 4. juli kritiserer konsernsjefen i OBOS, Daniel Kjørberg Siraj, Senterpartiet. Med en merkelig begrunnelse for et boligselskap med et sosialt formål. Nok en gang framstiller OBOS det som et problem at myndighetene har satt kvalitetskrav til boligene. Disse krava bruker konserndirektør Siraj som argument for at boligprisene har steget.

Ett av de tiltaka som boligutbyggerne har ivret for, er at toromsleilighetene skal bli mindre, og at det skal bygges flere av dem. Disse utgjør nå 37 prosent av boligene i Oslo, uten at prisene gikk ned av den grunn. Cicero Consulting viste i september i fjor at så mange som 44 prosent av boligene i Oslo under 60 kvm ble kjøpt av personer som ikke skulle bo i dem, men i stedet som investeringsobjekt for utleie for privat fortjeneste. At etterspørselen nå flater ut, skyldes ikke det som Siraj og hans kolleger boligutbyggerne hevder, at det er bygd for gode og dermed for dyre boliger, eller for få. Men at boligspekulantene har blitt møtt med finansielle hindringer.

OBOS har en stolt historie som bygger av gode boliger og bomiljøer for vanlige folk. Dagens OBOS bryter med denne tradisjonen med å opptre sammen med andre boligprodusenter som vil bygge dårligere boliger i et dårligere bomiljø i Oslo. Dessverre også krav som deles av regjeringa og byrådet i Oslo. OBOS bygger også selveierleiligheter for å legge til rette for boligspekulanter, og ikke for dem som skal bo i leilighetene, som i to boligselskaper på Ensjø med 132 leiligheter.

OBOS skryter av sine 450 000 medlemmer, men medlemmene har null innflytelse på politikken til OBOS. Medlemmene er bare noen konsernledelsen skyver foran seg som et politisk alibi. Sjøl den minste opposisjon holdes borte fra alle styrer og medlemsbladet, mens støttespillere betales med skyhøye honorarer. Og konsernledelsen er så smålig at den med sitt femsifra telefonnummer krever medlemmene for skyhøye telefonregninger når de ringer til OBOS. Trass i et overskudd på ti milliarder i 2016.




tirsdag 4. juli 2017

Masseinnvandringa er en villet politikk, og asylanter og flyktninger er også innvandrere

Masseinnvandringen sterkt ønska av motstridende grunner: De som vil senke lønningene og velferden ved å skape splid blant arbeidere, kjemper sammen med dem som har moralismen og antirasismen som utgangspunkt for sitt politiske engasjement.

Pål Steigan la 1. juli ut en artikkel på sin nettside, Massemigrasjonen er en villet politikk. Denne artikkelen er et modig og sterkt angrep på den rådende holdninga til alt som har med innvandring å gjøre. Særlig er artikkelen er sterkt angrep på politikken til partiet Rødt. Rødt er sammen med SV de mest konsekvente og ivrige partiene for innvandring til Norge uten «metningspunkt», slik som Rødts sentralstyremedlem og leder av partiets antirasistiske og minoritetspolitiske utvalg, Mariette Lobo, hevder. Steigans kritikk går til sjølve kjerneeksistensen av den moderne venstresida og dem som styrer «den opplyste allmennhet» i spørsmål som innvandring og antirasisme.

Masseinnvandring til Europa: En villet politikk
I artikkelen viser Steigan at masseimigrasjonen til Europa er en villet politikk. Han viser til vedtaket i Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) sitt vedtak på sommersesjonen i slutten av juni i år i Strasbourg. Til grunn for vedtaket lå en rapport utarbeida av Andrea Rigoni, Migration as anopportunity for European development.   I sammendraget for denne rapporten heter det «Denne rapporten utfordrer den vanlige misforståelsen om at innvandrere er en trussel mot lokalbefolkningen, da de vil ta jobbene deres og utnytte de sosiale sikkerhetssystemene. Den gir konkrete eksempler på hvordan innvandrere bidrar til økt økonomisk vekst».
Steigan siterer også fra World Economic Forum sitt dokument fra konferansen i 2013 der de skriver:
Det er et uomgjengelig faktum at en velorganisert migrasjonspolitikk kan bidra til nasjonal, regional og global økonomisk vekst. Innvandrere i begge ender av kvalifikasjonsskalen kan spille en rolle ved å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke er villig til å gjøre (selv under lavkonjunktur), så vel som å gjøre arbeid som lokalbefolkningen ikke kan gjøre fordi de mangler kvalifikasjoner. Bedriftenes konkurranseevne, som de fleste moderne økonomier er avhengige av, kan åpenbart styrkes av innvandrere og migrasjon. Statlig politikk som er restriktiv og lite fleksibel setter sine bedrifter i fare for å tape i den globale konkurransen om begrensede kvalifikasjoner og kan undergrave deres generelle konkurranseevne. Videre fører innvandring til «big business» - både som gründere som skaper arbeid, og som forbrukere som skaper etterspørsel.
[I min oversetting etter et forslag fra google translate. Min utheving].

Forskjell på flyktninger og innvandrere? Og på asylsøkere og innvandrere?
I artikkelen skriver Steigan at «Massemigrasjonen er en annen sak» enn innvandrere som kommer som flyktninger. En av SVs mange innvandringsentusiaster, selvsagt også derfor (bakside)skribent i Klassekampen, Elisabeth Reehorst, reagerer kraftig på Steigans artikkel i kommentarfeltet til hans artikkel på steigan.no. Med påstand om at Steigan dermed sier nei til å ta imot flyktninger i et betydelig omfang. Men som Steigan skriver i artikkelen og hevder i kommentaren: han skiller mellom flyktninger og andre innvandrere med sin formulering i artikkelen, «Massemigrasjonen er en annen sak» enn å ta imot flyktninger.

Men sjøl om at Steigan sier at han ser dette som to forskjellige saker, er det umulig å skille på disse to gruppene når en skal vurdere hvor ønskelig og gunstig det er å få et betydelig antall innvandrere til Norge, og innvandrere uten grunnutdanning og fagkvalifikasjoner.

Verken Store Norske Leksikon eller i Sverige skilles det mellom flyktninger og innvandrere
Store Norske Leksikon skriver: «I debatten om innvandringspolitikken blandes iblant begrepene innvandrermigrantflyktning og asylsøker. Både flyktninger, asylsøkere og andre migranter er å regne som innvandrere dersom de flytter inn i landet. Innvandrere/migranter omfatter også for eksempel arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere og utdanningsinnvandrere.» Altså skilles det ikke som Steigan vil, mellom innvandrere og flyktninger.  
I Sverige blir i følge Nationalencyklopedien en innvandrer karakterisert som en «person som flytter fra ett land til ett annet for å bosette seg der i lengre tid, etter folkeregisterføringen i minst ett år» [min oversetting fra svensk]. Når flyktningen har vært i Sverige i ett år, blir han en innvandrer.
Til tross for at Steigan ikke vil problematisere flyktninger, bare innvandring, skilles det verken i Sverige eller Norge mellom dem — etter ett år. De sosiale, økonomiske og politiske problemene er like store for flyktningens vedkommende, som for dem som EU, George Soros og andre rikfolk i Norge som i utlandet ønsker skal komme for å hjelpe dem med å senke både lønninger og skape dårlige arbeidsforhold.

Asylordninga og flyktningeordninga
er i dag reine innvandringsinstitutter — for massemigrasjon

Om asyl
Politisk opposisjonelle i andre land får ikke politisk asyl i Norge, slik en skulle tro. Julian Assange og Edgar Snowdon får ikke asyl i Norge, eller fredsprisvinner Liu — som heller ikke Leo Trotskij fikk i Norge. Før 1975 ble det gitt asyl til noen få personer, men etter 1975 økte antall innvilga asylsøknader betydelig. Hvorfor? Fordi fra 1975 ble det innført en innvandringsstopp, og asylordninga fikk en ny og viktigere funksjon: å omgå innvandringsstoppen. Bruken av asyl for å øke innvandringa til Norge har bare økt. Asyl har blitt et reint innvandringsinstitutt. Jf også innlegget av Per Steinar Runde på verdidebatt.no 10.04.15, , og ikke minst tidligere NOAS-arbeider Sylo Taraku sin bok Innvandringsrealisme fra 2016.

Om flyktninger som innvandrere
Pr 1. januar i år er det 724 987 innvandrere i Norge, pluss 158 764 norskfødte med innvandrerforeldre i følge SSB. Antallet innvandrere er på ti år litt mer enn dobla. Av ikke-nordiske innvandrere etter 1989 ble 23 % av disse 725 000 klassifisert som flyktninger, dvs 166 747 personer. Halvparten, 53 prosent, kommer fra Europa, i praksis fra Østeuropa, innvandrere først og fremst for å presse ned lønninger og norsk velferd.
Norge har hatt Europas største innvandringsøkning i Europa mellom 2010 og 2015, og flyktninger utgjør hele 167 000 personer. «Det kom i 2016 også flere på grunn av flukt enn arbeid», iflg SSB. Det er derfor umulig å la være å anse også flyktninger som en del av massemigrasjonen til Europa og Norge.

Asylretten og flyktningretten må opprettholdes,
men da kun for reelle politiske flyktninger som gis asyl, flyktninger som er forfulgt og som flukter for å redde livet for en akutt livsfare. Ikke flyktninger som vil ha et bedre økonomisk liv, slik som flyktningene som i 2016 med vold slo seg gjennom Makedonias grenser fra et land der de overhodet ikke var truet på livet og ikke bare skulle flukte, men skulle til to konkrete land, Tyskland og Sverige. (Hvorfor akkurat dit?)

Landsstyremedlem Mariette Lobo i Rødt mener det samme som World Economic Forum og Europarådets parlamentarikerforsamling
Sentralstyremedlem i Rødt, Mariette Lobo, leder av partiets antirasistiske utvalg, skryter uhemma av den økonomisk gunstige innvirkninga nærmest ubegrensa innvandring har for Norge. Hun skriver i partiets tidsskrift Rødt, nå skifta navn til Gnist, nr 3 for 2016, nærmest som en utdyping av uttalelsen fra riksmannsklubben World Economic Forum: «Mengden arbeidsplasser, lønn eller velferdsgoder er ikke noe konstant, men gjenstand for politisk kamp. Derfor er det heller ikke en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge. Flyktninger skaper arbeidsplasser i form av behov for mottak, boliger, skoleplasser, helsetjenester og andre tjenester. Etter hvert bidrar de også til fellesskapet gjennom arbeid og annen samfunnsdeltakelse. Ved å slå fast at det finnes et metningspunkt, ser [en] bort fra dette [min utheving]

Både Lobo, EU og World Economic Forum tar feil
Virkeligheten viser at det Lobo påstår sammen med EU og WEF om alle de positive ringvirkningene av innvandring, stemmer ikke. Somaliske og syriske innvandrere, i aldersgruppa 20-35 år, har en sysselsettingsgrad i Norge på 27 og 26 prosent. Totalt er sysselsetting blant innvandrere fra Afrika (asylanter og flyktninger), på 42,3 prosent (SSB). Innvandrere jobber også sjelden mer enn ti år før de går over på uførepensjon.
I 2016 var sysselsetting i Norge for personer mellom 15 og 74 år 65,6 prosent, mens den for innvandrerne var 60,2. Det siste tallet er egentlig for høyt når en tenker på at halvparten var fra Øst-Europa, og mange av dem var i arbeid. Bare 51,9 prosent fra Asia, flesteparten fra Pakistan, var i arbeid.
I Sverige er Lobos drømmerier enda mer feil. «Innvandrernes andel av Sveriges arbeidsløse har økt fra 23 prosent i 2006 til 54 prosent i slutten av 2016. …60 prosent av alle som ahr vært arbeidsløsei mer enn ett år er i Sverige født i utlandet». Sitert fra Tino Sanandaji i boka Massutmaning fra 2016 side 151, igjen sitert fra det svenske statistiske sentralbyåret. Lobos arbeidsplasser skapes ikke, og innvandringa fører til økt arbeidsløshet. I 2015 viste den svenske Socialstyrelsen at innvandrerhusholdningene tok imot 60 prosent av alle utbetalte sosialbidrag og stod for to tredeler av økningen av utbetaling siden år 1990.

Er rasismen forklaringa?
De venstreorienterte og godhetens og moralismens talspersoner vil selvfølgelig ikke hevde at innvandrernes manglende sysselsetting har noe med innvandringa eller innvandrerne å gjøre, men først og fremst med nordmenns rasisme. Men om rasismen står sterkt i Norge, hvis det skulle stemme, kan det neppe være slik i Sverige med all den bastante innvandringsentusiasmen fra samfunnets ledende sjikt der. Dessuten er jo arbeidsgivere som andre ledende høyreorienterte i begge land dem som er mest positive til innvandring, mens de lavest lønte og lavest utdanna av opprinnelig befolkning er mest negativ. Men de lavest lønna ansetter ingen, og styrer ingen skoler og universiteter eller er redaktører.

Ikke kvalifisert for høyteknologisk arbeid
Derimot er forklaringa på innvandrernes arbeidsløshet helt andre. Altfor mange innvandrere er uten noen form for utdanning fra hjemlandet, både grunnleggende og fagutdanning. Norge er et høykompetant land, ufaglærte jobber reduseres sterkt og påståes av SSB i 2025 å utgjøre bare 3,5 prosent av alle sysselsatte. SSB anslår at i 2025 vil ufaglærte utgjøre 3,5 prosent. I forhold til Afrika og Midtøsten, er også Europa et høyteknologisk kontinent som gjør sysselsetting vanskelig for dem som kommer derfra. Massemigrasjonen består av mennesker som dessverre ikke er egna til å gå inn i et høyteknologisk samfunn som arbeidstakere. Men bare til å oppfylle det den internasjonale kapitalens eliteforum ønsker: senke lønningene, svekke fagorganisasjonene og den generelle velferden, sånn at flere skatteletter for de rikeste kan gjennomføres.

Migrasjon og mottak av mange flyktninger: Irrasjonell fattigdomsbekjemping
Det er flott at vi mennesker, flest mulig av oss, vil hjelpe andre som har vanskeligheter. Men med utvikling av samfunn, betyr også at måten å hjelpe mennesker på må endres fra individuelle tiltak til samfunnsmessige tiltak. I verden der millioner, mer enn en milliard, er alt fra fattige til håpløse, nytter det ikke å la en million eller så komme til Norge eller titalls milliarder til Europa. Det er noen få som blir hjulpet, men til en uakseptabel pris. Det har ikke annen konsekvens enn å ødelegge samfunnene i Europa, og har ingen reell betydning for verdens fattigdom.

Stans av kriger, og endring av handelsforholda, er grunnleggende nødvendige tiltak. Men ethverts folks frigjøring er dets eget verk, det hjelper ikke med innsamlinger i syklubber fra tidligere undertrykkere. Det er ingenting som hindrer mennesker i Midtøsten og i Afrika å reise seg til motstand mot utenlandske imperialister og internasjonale urimelige handelsavtaler — og lokale løpegutter for utenlandske utsugere.


Men dessverre, de har foreløpig valgt seg udugelige kompass og å satse på å øke velferden sin med flest mulige barn. Det er ingen grunn til å hjelpe dem videre på den vegen med å belønne disse ubrukelige kompassene. Kina og Sovjet/Russland er gode eksempler å lære av, og også Norges historiske politisk valgte samfunnsutvikling. Men norsk utviklingshjelp er ekstremt destruktiv for sjølstendig samfunnsutvikling i Afrika — som å lette sin samvittighet med å få «de stakkars hjelpesløse» til Europa og Norge.

torsdag 15. juni 2017

Gule tar feil om muslimsk terror

Innlegg i Klassekampen i dag. Det er en forkorta versjon av et lengre blogginnlegg 12. juni. I innlegget i KK kom jeg til å la være å gjengi Gules påstand «at fortsatt uro og intervensjoner i den muslimske verden har en sterkt mobiliserende effekt på jihadister i Europa»: 


Amanuensis Lars Gule hevder i sin kronikk 8. juni i år at «Det er naivt inntil det infantile å tro at det ikke finnes et reaktivt element i den jihadistiske terrorismen». Gule forsvarer også terroristene med at «de vestlige intervensjonene er mer omfattende enn de militære angrep mot ekstreme jihadistiske grupper» og at om Vestens politikk legges om, vil muslimsk terror reduseres. Disse påstandene begrunner Gule med henvisning til «en internasjonalt ledende forsker på islamistisk terror», Thomas Hegghammer.

Det er bare det at Hegghammer er helt uenig i Lars Gules påstand «at fortsatt uro og intervensjoner i den muslimske verden har en sterkt mobiliserende effekt på jihadister i Europa».  For «det utgjør ikke problemets kjerne», skriver Hegghammer i et innlegg på Facebook. «Forholdet er langt fra lineært», og: «Å snakke om [vestlig intervensjon] som én størrelse som hele vesten har ansvar for, gir ikke mening etter mitt syn», hevder Hegghammer. Altså det motsatte av hva Gule tar Hegghammer til inntekt for. 

Alle vestlige kriger i Midtøsten er uakseptable folkerettsstridige overgrep. Men den sammenhengen som Gule og de fleste venstreorienterte baserer sin årsaksforklaring om islamsk terror på, lar seg ikke dokumentere. Snarere tvert imot. Antiamerikanismen stod sterkt i den sunnimuslimske islamistbevegelsen allerede på
slutten av 1970-tallet, uten noen særlig USA-intervensjon i noe sunniarabisk land. De første terrorangrepene på 1990-tallet blei begrunna med at Vesten ikke intervenerte i Kashmir, Tsjetsjenia eller Bosnia. Ingen har blitt bomba så intenst de siste 15 åra som Taliban, uten at de har utført et eneste terrorangrep i Europa. USA hjalp afghanske Mujahedin med milliarder av dollar, likevel angrep Al-Quida World Trade Center allerede i 1993. Angrepet 9/11-01 var heller ikke noe svar på et vestlig angrep. Frankrike var en profilert motstander av angrepet på Irak i 2003, men ingen har blitt ramma så mye av islamsk terror som Frankrike samtidig som knapt krigende land som Tyskland og Sverige har blitt utsatt for mange angrep. De ekstreme muslimene fikk Libya i gave av Vesten, og USA trakk seg ut av Irak, uten at disse fordelene for islamistene førte mindre terror i Europa. Norge er en svært aktiv militær, politisk og økonomisk aktør i både Libya og Syria, men uten at vi har hatt muslimsk «reaktiv» terrorisme på norsk jord. 

Gule lar sin ideologi styre sin uriktige beskrivelse av virkeligheten, av frykt for at det skal vise seg å være rett det Sylo Taraku skriver på Facebook: «For jihadister, uavhengig av hvilken terrorbevegelse de tilhører eller blir inspirert av, er angrepene snarere en del av en evig sivilisasjonskonflikt.» 

Amanuensis Lars Gule har rett i at Thomas Hegghammer er en internasjonalt ledende forsker på islamistisk terror. Hegghammer forklarer dette sjøl med han har sluppet unna «den herskande politisk korrekte haldninga i vestlige akademiske miljø». Der Gule glitrer. For Gule, som sine forskermeningsfeller, drives ikke av den konkrete analysen av den konkrete situasjonen, men av å bløffe med å opphøye sine egne politiske fordommer til forskning.