tirsdag 13. februar 2018

Aps nye innvandrings- og «integreringsord»: Snur det nå? Nei, det er ikke ideologisk mulig



Skjermdump fra VG 29.01.18
Arbeiderpartiet har fått en ny innvandringspolitisk talsperson, Masud Gharahkhani, med en helt ny politikk, og de danske sosialdemokratene med Norge på slep har varsla en helt annerledes politikk overfor både innvandring og i hvilken grad innvandrerne skal tilpasse seg det norske samfunnet. I virkeligheten hvor mye norsk samfunnsliv skal endres for å tilpasse seg innvandrernes medbrakte økonomiske, sosiale og religiøse tradisjoner. Orda fra Gharahkhani er så tydelige og tidligere ikke så klart uttrykt, at det bryter klart med politikken de siste tjue, tretti åra. Det bryter så mye at det er større grunn til å snakke om dette politiske skiftet som «før og etter», enn metoo-kampanjen. Så mye at det er grunn til å spørre: Snur det nå? 

Men nei, dette er et politikkområde det er verken ideologisk eller økonomisk mulig å endre. Ikke på svært lenge.

Sist høst var Stein Erik Lauvås innvandringspolitisk talsperson for Ap på Stortinget. Det første Ap jobba for politisk, var sammen med Rødt, SV, Venstre og Kristelig Folkeparti å påføre Høyre/Frp-regjeringa et nederlag for å få til en ny vurdering av velvoksne afghanske unge menn som hadde fått avslag på asylsøknaden sin, omtalt som «oktoberbarna». For Arbeiderpartiets del etter press fra lokale medlemmer der det var lokale asylmottak og som på Dagsrevyen fikk uttale at «jeg kjenner ikke igjen mitt eget parti». Hvis altså ikke personer som hadde fått avslag på innvandring etter å ha fått en konkret behandling, fikk en ny behandling med nye kriterier som er til fordel for dem.

Ny talsperson, nye ord mot det Støre kaller en gal strategi
Derfor kom det nesten som et sjokk, nærmest som lyn fra klar himmel, både at det plutselig blei en ny innvandringspolitisk talsperson og at den nye talspersonen skulle uttale seg som kritikerne sier, nærmest som en Frp-politiker. For Aps stortingsrepresentant og nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, skreiv 29. januar i en kronikk i VG med overskriften «Bor du i Norge, så skal du akseptere frihet, demokrati og likestilling» der han blant annet hevda at «Vi må ta et kritisk blikk på ressursbruken i Norge og i Europa. I Sverige brukte de mer penger på asylinnvandrere enn [FNs flytningsorganisasjon] bruker på all verdens flyktninger. Altså de svakeste av de svakeste. Er dette virkelig human, rettferdig eller solidarisk?» Med støtte fra Støre 10. februar.

Det danske sosialdemokratiske partiet fulgte opp på den felles nordiske sosialdemokratiske konferansen SAMAK 5.-6. februar i år med et forslag om at det ikke lenger skulle være mulig å søke asyl i Danmark, men bare fra et annet land. Og det blei uttrykt at dagens asylkonvensjon fra 1950-tallet, tilrettelagt for politiske flyktninger fra kommuniststater, ikke er bærekraftig. Når verdens 65 millioner flyktninger og all verdens fattige etter dagens asylkonvensjon prinsipielt har krav på å kunne innvandre til et hvilket som helst mer vellykka stater som de ønsker seg til og har betalt titusenvis av dollar til menneskesmuglere for å komme til. Et linjeskift som av Aps partileder Jonas Gahr Støre ble møtt med heller stor forståelse og mer tilslutning til den nye danske politikken  enn skarp avstandtaking med ord som «dette er Listhaugs retorikk». Avisa Nordland gjengir Støre i en NTB-melding 10. februar i år: 

Vår viktigste innsats for mennesker på flukt kan aldri bli å ta dem imot i Norge. Det er ikke bærekraftig. Det er heller ikke solidarisk.
Ifølge Ap-lederen har partiets nye innvandrings-politiske talsperson Masud Gharahkhani sagt det de aller fleste ser, nemlig at dagens asyl- og flyktningpolitikk i Europa truer selve asylinstituttet.
Støre understreker at Aps politikk på området skal være streng, rettferdig og human, men stiller deretter spørsmål om dagens praksis er rettferdig og human.
Ap-lederens utspill kommer etter et par uker med heftig debatt om partiets asyl- og innvandringspolitikk, en diskusjon Gharahkhani har gått i bresjen for.
– Vi har til tider veket unna spørsmål om innvandring for ikke å diskutere på Frps premisser, som nettopp har innvandring som sin viktigste sak. Det har vært en gal strategi, slår Støre fast.
Partilederen sier videre at Ap trenger «en ærlig gjennomgåelse, også der meningene er delte».

Gharahkhanis uttalelse og linjeskiftet blant nordiske sosialdemokrater med de danske i spissen, innevarsler et politisk skifte. Et sterkt etterlengta, og i virkeligheten uunngåelig skifte.

Er det ny politikk?
Skiftet i klar tale er markant og uventa positivt, men i praksis er ikke skiftet så stort. Ap har lenge ført en streng innvandringspolitikk, men har i liten grad markedsført den utenom statssekretærer som Pål Lønseth og Liebe Rieber-Mohn. Ap har latt Frp ta støyten, og latt som de er helt enig med innvandringsentuasiastene i Rødt, SV, Venstre og KrF og alle de statlige finansierte innvandringsorganisasjonene sammen med de dominerende journalistene. Eller riktigere sagt, latt Frp ta æren for en politikk som Frp ikke en gang praktiserer.
Men med et Arbeiderparti i krise, og et parti som framstiller seg som partiet til innvandringsentusiastene der 38 prosent av velgermassen mener innvandring var siste stortingsvalgs viktigste sak, blei det etter hvert politisk umulig å la være å signalisere at Ap ikke er for ubegrensa, eller i det minste betydelig, innvandring. Særlig fra fattige  og muslimske land. Som den store samfunnsmessige politiske og økonomiske løsninga for millioner på flukt fra kriger og manglende rikdom (det er ikke de fattigste som flykter, de har ikke råd til å betale menneskesmuglerne).

Spontan og kraftig motstand
Dette store politiske skiftet i ord, uttalt i klart språk fra en helt ny representativ Ap-politiker, førte sjølsagt til spontan og kraftig motstand, nærmest sjokk for mange. Aps mest aktive kvinne i hornet på veggen, tidligere stortingsrepresentant Grete Fossum, reagerer på at «Gharahkhani tar Frps ordbruk for god fisk ved å blande sammen innvandring og flyktningepolitikk». Også tidligere statsråd Tove Strand, tidligere Tove Strand Gerhardsen, reagerte mot Gharahkhani. Å ikke støtte økt og betydelig  innvandring er også rasistisk, innrømmer Antirasistisk Senter ved daglig leder Rune Berglund Steen: «Det siste dette samfunnet trenger, er at politikken blir et karneval hvor stadig flere vil kle seg ut som Sylvi Listhaug». SVs Kari Elisabeth Kaski hevder «- Mitt inntrykk er at de kjører fram dette som et kappløp om å være strengest, uten den politiske eller faglige ballasten som trengs for å komme opp med konkrete løsninger.» Sitatene fra Fossum, Strand, Steen og Kaski
Så klart er noen av Skam-jentene frampå, og skyver kongens parktale foran seg.   

…også fra Manifest
Magnus Marsdal kan ses på som partiet Rødts ideologiske leder. Han leder og danna  «tankesmia» Manifest, og er mannen bak boka «Frp-koden» (Begrepet er Martin Kolbergs). Ideen i boka Frp-koden er at når sosialdemokratene og andre venstreorienterte forlater å fremme økonomiske krav, så vinner høyresida fram med verdibasert politikk som kamp mot innvandring og muslimsk religion. Marsdal er imot det han kaller den «uregulerte arbeidsinnvandringa» fra EU gjennom EØS-avtalen og kritiserer i Dagsavisen 23. januar i år Ap for at «Med mindre det blir tatt grep, vil den uregulerte arbeidsinnvandringen fra fattigere EU-land rive beina under rettigheter fagbevegelsen har brukt 100 år på å jobbe fram.» Mens altså generell innvandring for fattige og uutdanna er helt i orden. Og svakhetene med integreringa har ingenting med innvandrerne å gjøre etter Marsdals syn, bare fordi «vi» anklager dem for uvilje og ikke legger forholda til rette for dem. Det skriver Marsdal i en lang artikkel i Klassekampen 10. februar med den hånlige overskriften «De som kommer og knekker vår elskede velferdsstat». I motsetning til EØS-arbeidstakerne.

Marsdals artikkel i Klassekampen 10.02.2018


Dagens politikk: Individualistisk, moralistisk, inhuman og uten krav om strukturelle endringer
Å løse verdens fattigdoms- og utviklingsproblemer med å la de mest velstående av dem komme til mer organiserte samfunn, er bare en håpløs politikk. Like håpløs som at vi i Norge fortsetter den kristne misjoneringa verden over med å frata statene behovet og initiativet for sjøl å skape velferd for eget folk med årlig å kaste 35 milliarder kroner etter dem, er helt vilt. Som å fortsette med å legge til rette for å lokke folk i livsfarlige seilaser over Middelhavet. Det er uforståelig at våre best utdanna mennesker og politiske ledere kan tro på en sånn strategi. Mot innvandringsstrømmen fra Afrika og Midtøsten finnes det bare to alternativer: Stenge veien helt, eller la EU/EØS overta transporten opp gjennom hele Afrika og til de landa i Europa som innvandrerne vil til. I partiprogrammet begrunner Rødt sin politikk med å øke antallet innvandrere med at «Norge har råd, rom og plikt til å ta imot mennesker på flukt …» Råd og rom, hvilket relevant argument er det? Og «plikt», hva slags strukturell systemendrende politikk ligger bak «plikt» annet enn moralisme?

Kampen for innvandring som politisk løsning går sammen med økt støtte til religiøs intoleranse og ignoranse overfor til middelalderske sosiale skikker gjennom det svært uklare begrepet «integrering». Og ignorering av antiimperialistisk kamp og kampen mot det nasjonale sjølstyret. Rett nok slåss fortsatt noen som kaller seg sosialister mot det store pensjonsranet og enkelte andre konkrete økonomiske saker, men det er kampen for innvandring og for middelalderskikker under integreringens og menneskerettighetenes fane som engasjerer de velutdanna og egenpåståtte venstreorienterte. Ikke kamp mot norske regimekastende intervensjoner som i Libya og Syria.
En støttespiller for innvandring og innvandrernes sosiale skikker, Ragnar Hertzberg Næss, skreiv på Facebook i en kommentar onsdag: «samtidig tror jeg at de som uttrykker sin humanitet ved å kreve at tusener av asylsøkere og flyktninger skal komme til Norge, bommer!». 


Gøteborgsposten skribent Ann Charlott Altstadt skreiv 3. februar i år i artikkelen «Slaget om Sverige-bildene står nå»: «Den nya vänsterns fotfolk är däremot via dagens postkolonialism tillbaka i en mer romantisk 70-tals idé om tredje världens heroiska bondemassor. De ska inte längre bygga upp sina egna länder utan det nya Sverige» og «Medan dagens nyvänster hyllar de liberala mänskliga rättigheterna som om de var Maos lilla röda. De förespråkar inte längre att det är rätt att göra uppror för tredjevärldens bondemassor utan istället rättigheten att ansluta sig till det svenska socialförsäkrings- och bidragssystemen.»(mine uthevinger). Det er kanskje den siste formuleringa som inspirerte Marsdal til å skrive den hånlige artikkelen i Klassekampen på lørdag?

Nei, det snur ikke — ikke på lenge
Politikken er nok ikke i praksis foreslått endra, ikke fra Ap. Ikke før asylkonvensjonen blir oppheva eller i det minste at praksisen endres bort fra et reint innvandringsinstitutt. Heller ikke før alle konvensjoner som baserer seg på ideen om én verden styrt av sjøloppnevnte verdensfrelsere gjennom FN og kontrollert av verdens mektigste imperialistiske stater, blir oppheva og en verden styrt av sjølstendige stater i samarbeid, tar over.

Det er et bastant dominerende ideologisk og statsfinansiert sjikt som har fullstendig kontroll over premisser og som argumenterer med skjellsorda sine i denne debatten. De er så fulle av sjølrettferdighet at de ikke ser behov for noe annet enn å være mest morsomme seg imellom om de dumme og fæle «rasistene» og «fremmedfrykterne». Det må nok helt nye aktører på banen, med et annet ideologisk og økonomisk fundament enn dagens. De, som må være yngre, er ikke lett å få øye på.



mandag 5. februar 2018

Arnt Folgerø: Asylsøkere og Den 12. mann


Arnt Folgerø hadde 2. februar et innlegg i Helgelands Blad  (HB) mot Margit Steinholts artikkel «Om flyktninger og hjelpere», en artikkel som også stod i Klassekampen 30. januar. Med Folgerøs tillatelse gjengir jeg hele hans originalartikkel med kritikk av Steinholts påstander her:

Steinholts innlegg i Klasse-
kampen 30. januar.
Margit Steinholt sammenligner i Helgelands Blad 29. januar Troms-folks hjelp til Jan Baalsrud under krigen med «dagens usynlige helter», som jobber dag og natt for å berge afghanske ungdommer og barnefamilier fra å bli deportert. Men en slik historisk parallellføring plasserer Steinholt seg solid i en venstre-ekstrem tradisjon der man også eksempelvis sammenligner situasjonen for muslimer i dagens Europa med jødenes situasjon i mellomkrigstiden og hijab med våre bestemødres skaut.

Mange, om ikke flertallet av asylsøkere fra Afghanistan, er såkalte asylsøkerbarn som har blitt sendt av slekt og familie over halve kloden for å søke asyl i Norge for å få den norske staten kan ta det økonomiske ansvaret for dem. I en UNICEF-rapport (Children on the Move) om mindreårige asylsøkere fra Afghanistan i 2010 heter det: «Familier må skaffe mellom 7.000 og 20.000 amerikanske dollar for å sende barna et barn til et vestlig land. Barna har en svær gjeld å betale tilbake etter at de er kommet fram til bestemmelseslandet. Barna er på forhånd ikke kjent med eller har akseptert de farene som er forbundet med å reise.» 

I en Fafo-rapport fra 2016 kan man lese: « —forskning underbygger at det i de aller fleste tilfellene hvor barn blir sendt alene på flukt, skjer det etter beslutninger i barnets familie eller storfamilie». Og rapporten slo dessuten fast: «Alle ungdommene har brukt agenter og smuglere under deler av reisen eller gjennom hele prosessen».

Hvor mye det koster å reise fra Afghanistan og halve kloden rundt til Norge, varierer selvsagt med reisemåte. Det enkleste er å sette seg på et fly og la seg frakte til Norge via mellomdestinasjoner. Til avisa VG opplyste Politiets utlendingsenhet i 2016 at de hadde sett tilfeller på at en reise fra Kabul i Afghanistan til Tyskland koster 22.000 dollar. For å finansiere disse reisene, tar familiene opp lån, og lånene skal gjenbetales. Og her ligger forklaringen på hvorfor asylsøkerne så sterkt vegrer seg mot å bli sendt tilbake til sitt hjemland, sammen med skammen over å ikke å ha klart å lure de (dumme) norske myndighetene til å få opphold.


Inntil 2009 var det rein automatikk for såkalte barneasylanter (under 18 år) å få opphold i Norge. Da SV satt i regjering sammen med Ap i 2009, innførte de endringer i utlendingsforskriften for å kunne gi midlertidig opphold til aldersgruppen 16-18 år. Bakgrunnen for vedtaket var den store tilstrømmingen av mindreårige asylsøkere, som økte fra 403 i 2007, til 1.374 i 2008 og til 2.500 i 2009, en økning som førte Norge nesten helt i toppen over land i Europa som mottok «barneasylanter». I 2009 brukte Norge over 1,3 milliarder kroner bare på mottak og omsorgsentre for mindreårige asylsøkere.

Men regelendringen førte ikke til noen annen praksis i slike saker, og politikken med automatisk opphold fortsatte. Av de mindreårige asylsøkerne som fikk behandlet søknadene sine i 2015, fikk 99 prosent opphold, meldte VG i en reportasje 27. juni 2016. Først med migrasjonsbølgen samme år (med 5.300 såkalte asylsøkerbarn til Norge, 3.424 av dem fra Afghanistan), fant Regjeringen Solberg at de nye bestemmelsene måtte gjøres operative, noe som blant annet resulterte i de såkalte oktoberbarna.

Når man holder de foran nevnte opplysningene opp mot Baalsruds skjebne og Norges situasjon under krigen, framtrer det absurde i Steinholts utlegning i HB. Men hun og hennes meningsfeller lever sitt liv i en verden blottet for selvkritikk, støttet av et velutviklet asylbyråkrati, sterke nasjonale asylaktører og et enormt nettverk av statsfinansierte hjelpeorganisasjoner. Til sin hjelp har de et effektivt fordømmelsesapparat mot kritikere av asylpolitikken som effektueres av «frivillige» organisasjoner, mediene og de politiske partiene på venstresiden, noe som gjør at asylsirkuset friksjonsløst reproduseres, dag etter dag, måned etter måned, år etter år.

onsdag 31. januar 2018

Soldater og innvandrere



Steinholts innlegg 30. januar
Følgende innlegg står på trykk i Klassekampen 1. februar 2018:

Lege Margit Steinholt påstår i Klassekampen 30. januar at en skada norsk soldat på flukt gjennom Norge fra landets okkupantmakt, kan sees på som det samme som når sivile personer fra andre deler av verden har valgt seg ut Norge som nytt oppholdsland for seg og sin etterfølgende familie. Hun burde vite at det er en stor forskjell på soldat Baalsrud fra Kompani Linge på flukt fra tyskere, og afghaneres, syreres og afrikaneres forsøk på å få varig opphold i Norge. Der disse etter å ha lagt ut på en lang reise fra sine hjemland nærmest har slåss seg gjennom militært bevokta grenser uten at de er forfulgt.

Steinholts sammenlikning er et forsøk på å utvide grunnlaget til det dominerende moralske og humanitære standpunktet om at de som påberoper seg at de flykter fra krig og forfølgelse, og vil ha varig opphold, skal få det. Merkelig nok er det ingen lenger som vil innvandre til Norge og Europa. Alle påberoper seg status som asylanter, enten flyktning eller forfulgt.

Det er som Sylo Taraku titulerer boka si, behov for «Innvandringsrealisme» i «folkevandringens tid» (Dreyer, 2016). Framfor innlegg som argumenterer med sin egen skam og kvalme eller sammenlikner en soldat på flukt fra en okkupant med innvandrere på leting etter et bedre liv.

Det blir færre, men det er likevel altfor mange millioner fattige i verden. Et økende antall flykter fra kriger, men bare til nærområdet. Bare et lite mindretall av flyktningene ønsker å bosette seg i Europa, og bare et mindretall av de misfornøyde i Afrika og Midtøsten, prøver å flytte til Europa. Grunnleggende politiske løsninger er ikke på moralistenes dagsorden, hos dem er mantraet at alle som vil må få livsopphold i Norge. Derfor bruker vi i følge Dag og Tid nr 49 for 2017 hele 6,7 milliarder kroner på 6 000 mindreårige asylsøkere i Norge, mens vi bare bruker 1,25 milliarder kroner på å hjelpe 12 millioner syrere i nærområdene. Innvandrerne fra Midtøsten og Afrika kommer dessuten i liten grad i arbeid i Norge, og i så fall bare en kort tid av arbeidslivet. Ikke trives mange av dem særlig godt med norsk økonomisk, sosialt liv og kvinnesyn, heller. Den innvandringa som Steinholt ivrer for er ikke til hjelp for andre enn norske hjelpeorganisasjoner og asylbaroner.

Innlegget mitt, med KKs overskrift
Innvandringsentusiastene inspireres av en moralsk indignasjon som ikke enser grunnleggende årsaker. Som norsk bombing av Libya, noe som ødela en fungerende stat og gjorde staten med 6 millioner innbyggere om til en fortsatt slagmark. En åpenbar krigsforbrytelse. Heller ikke engasjeres de av den indirekte norske støtten til militære og økonomiske tiltak for å ødelegge staten Syria med sine 18 millioner innbyggere, og sanksjoner for å hindre mat og annen hjelp til landets innbyggere. Det er ikke slike norske krigsforbrytelser som trekker de moralske innvandringsentusiastene til tastaturet og som de arrangerer demonstrasjoner mot. Fordi mange av de ivrigste innvandringsentusiastene er også for å bombe og ødelegge fungerende stater de ikke liker.



tirsdag 23. januar 2018

Barn — når det passer



Alle må få slippe å få sitt seksualliv omtalt i mediene, inkludert toppolitikere og «samfunnstopper». Men det er alderen til den ene parten i den omtalte tidligere hendelsen med statsråd Trine Schei Grande som er viktig, ikke hva de gjorde sammen.


Partileder Grandes største politiske seier før statsrådsposten, var sist høst å få flertall på Stortinget for å hjelpe barn, «oktoberbarna». Barn som har reist mange tusen kilometer på egen hånd, også gjennom krigssoner. Riktignok viser det seg at disse barna ikke alltid er under 18 år, men disse unge trenger etter stortingsflertallet inkludert Grande den norske statens hjelp — fordi de er barn. Mens jamnaldrende fra Trøndelag, vanligvis uten slike livserfaringer som de afghanske barna, automatisk skal vurderes som bevisste voksne sjølstendig handlende.

Om en regnes som barn eller voksen, avgjøres altså etter formålet, ettersom det passer, politisk eller personlig. Noen ganger passer det både politisk og personlig: barn i den ene situasjonen og voksen i den andre.  



mandag 8. januar 2018

Giske, så aktiv og likevel helt sjukmeldt?



Skjermdump fra Dagbladet 22.12.2017.

  Full lønn       under    
  sjukdom       i 
  ett år i    Norge er et godt og viktig velferdstiltak. Mulig at det bare er Norge i hele verden som har en slik god ordning. Den er sterkt omstridt, og Ap ved Jens Stoltenberg gikk i valgkampen i 2001 ut og ville redusere sjukelønnsordninga. Men som Thorbjørn Jagland kritiserte Stoltenberg for: Ap kan ikke gå til valg for å redusere sjukelønnsordninga. Men det var i 2001, ikke nå.

Jo flere som misbruker sjukelønnsordninga, jo mer svekkes dens politiske oppslutning. Det er derfor viktig å passe på at sjukelønnsordninga brukes som forutsatt og ikke kommer i miskreditt ved at misbruk tillates. Særlig når mange av samfunnets svært så velstående framtredende personer melder seg sjuke når det stormer rundt dem.

Arbeiderpartiets nettopp avgåtte nestleder Trond Giske oppga å være sjukmeldt fra 22. desember. Dagbladet siterer 22. desember på nett fra Giskes Facebook-side:

- Jeg er vant med et høyt medietrykk, men i denne saken opplever jeg en ny og annerledes journalistikk, Presset har blitt svært vanskelig å bære. Jeg har i dag mottatt en sykemelding fra min lege, etter en helhetsvurdering av min helsesituasjon. Jeg har tatt dette til etterretning og er sykemeldt inntil videre, står det i Facebook-posten.

Samtidig har vi sett at Giske etter å ha blitt meldt sjuk på Facebook har skrivi at en rekke påstander om hans oppførsel er «grunnløse og falske». nrk.no skriver i dag:

«Etter det NRK forstår betyr dette også at Støre har fått Giskes kontradiksjoner og tilsvar i flere av varslingssakene, men kommet til at han tror mer på varslerne enn sin egen nestleder».
Videre:
«De to hadde avtale om å snakkes igjen på telefon søndag kveld, men Giske kom Støre i forkjøpet da han meddelte både resten av partiledelsen og offentligheten at han går av.»

Giske er i full virksomhet i denne saka, og åpenbart i daglig hyppig kontakt med sine personlige venner og politiske støttespillere. Han deltar i den offentlige debatten med Facebook-innlegg. Noen ganger sier han at han ikke kan kommentere fordi han er sjukmeldt — åpenbart når det passer han å tie og ha noe å unnskylde seg med.

Dette er i sterk motsetning til våre to tidligere kjente politikere som var sjukmeldt, som Kåre Willoch og Kjell Magne Bondevik. Og begge var sjukmeldt mens de var statsministre. Bondevik sa sjøl om sin sjukmelding: «De neste ukene orket han verken å lese aviser, høre radio eller se på tv.» Hans statssekreær Gunnar Husan kommenterte Bondeviks sjukefravær slik: «- Enten er man statsminister eller så er man det ikke». Men for Giske er sjukmeldinga ikke noe enten-eller, men både-og, alt ettersom det passer han.

Giske viser til «mottatt sykemelding fra min lege». Den har han i så fall mottatt etter at Giske har henvendt seg til legen sin for å få denne sjukemeldinga.
Spørsmålet er hvorfor Giske kontaktet legen sin for å få sjukmelding 22. desember. Det hadde han ikke trengt, hvis han da ikke har brukt opp egenmeldingsretten sin. Arbeidstakere i Norge har nemlig en egenmeldingsperiode på 16 dager der lege ikke trenger å kontaktes. Det er nok å melde fra til sin arbeidsgiver, som det går fram av folketrygdlovens § 8-23 Egenmelding :

Med egenmelding menes det at arbeidstakeren melder fra til arbeidsgiveren om arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade uten å legge fram legeerklæring.
En arbeidstaker har rett til sykepenger i arbeidsgiverperioden på grunnlag av skriftlig eller muntlig egenmelding etter bestemmelsene i §§ 8-24 til 8-27.

Det ligger dessuten en viktig tidsbesparing for legene for at legene skal få bedre tid til andre viktigere oppgaver enn å bruke tid på å bekrefte korttidsfravær.
Men når legen først har gitt han en underforstått hel sjukmelding, skal det skyldes en «funksjonsnedsettelse», jf folketrygdlovens § 8-4 Arbeidsuførhet:

Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.

Det er vanskelig å forstå at Giske kan være særlig funksjonsnedsatt så politisk og sosialt aktiv som han er. Presset Giske skylder på, hindrer ikke hans aktivitet. Hvis legen hans har godtatt at han kan være sjukmeldt på grunn av så sterk funksjonsnedsettelse som 100 prosent og det kan kombineres med Giskes fortsatte store personlige og politiske aktivitet, må det være god grunn for NAV til å påstå at legen til Giske har brutt sjukmeldingsreglene

Giske trenger ikke denne sjukmeldinga av økonomiske grunner annet enn raskest mulig å spare Stortinget/Arbeiderpartiet for sitt økonomiske ansvar som arbeidsgiver, og for å få de øvrige norske arbeidstakerne til å betale for Giskes sjukdom fra folketrygdens budsjett.

I praksis går det ikke an å si at Giske er 100 prosent arbeidsufør («funksjonsnedsatt»). Han har av politiske grunner hatt behov for denne sjukmeldinga for å kunne velge hvilke politiske debatter han vil delta i, og kanskje dels for å få sympati som et angrepet offer. Dette er misbruk av sjukelønnsordninga, og i praksis en oppførsel for å støtte dem som vil redusere sjukelønnsordninga som Trygve Hegnar, slik også Stoltenberg ønska.

Det finnes sjølsagt mange gode psykiske grunner for sjukmelding fordi en reelt er 100 prosent arbeidsufør («funksjonsnedsatt») på grunn av en personlig vanskelig situasjon. Den som mister sine kjære eller er oppe i psykisk krevende situasjoner som samlivsbrudd, mener jeg kan ha en god grunn til å tilfredsstille vilkåra for sjukmelding fordi du åpenbart ikke kan utføre ditt daglige arbeid på normalt vis.

Men for Giske er det ingen endring, han fortsetter sin politiske funksjon som før. I motsetning til Willoch og Bondevik.

Det er ikke for tilfeller som Giskes at sjukelønnsordninga er oppretta, verken i ord eller formål. Det er betegnende at ingen i Arbeiderpartiet, eller hans mange partivenner i ledende posisjoner i LO, er i stand til å korrigere han på dette misbruket av sjukelønnsordninga.

fredag 5. januar 2018

Oljedommen: Mislykka rettsliggjøring av miljøkampen


Skjermdump fra nrk.no
Eliteorganisasjonen Greenpeace og medlemsorganisasjonen Natur og Ungdom tapte i går saka de hadde reist mot den norske staten for brudd på Grunnlovens nye miljøparagraf fra 2014, § 112. Den paragrafen ga staten et større ansvar i å sørge for at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Kamp for bedre miljø er en politisk sak, 
ikke en juridisk sak
Det er forståelig at eliteorganisasjonen Greenpeace dropper politikken og bruker innsamla pengestøtte på to millioner kroner til å droppe hele den politiske kampen med å sørge for politisk oppslutning om sitt syn. I stedet tar de snarvegen mot politisk seier ved å prøve å overbevise noen mer eller mindre høyreorienterte dommere.

Fra politikk til domstoler: Svekket folkestyre
Den siste makturedninga fra 2003 pekte på politikkens retrett og rettsliggjøring av politikken. At politisk kamp overføres fra den tradisjonelle politiske kamparenaen til rettssalene. Lederen av makturedninga, Øyvind Østerud, kalte det svekket folkestyre og økt rettsmakt. Denne rettssaka er et tydelig eksempel på det. Det er ikke på langt nær flertall i Norge for å stanse all oljeleting, og det har ikke gitt noen større politisk sjanse for å oppnå det flertallet med denne rettssaka. Men det er selvfølgelig hyggeligere og ikke minst behageligere å sitte og argumentere i en oppvarmet rettssal enn å gå ut å organisere folk til å støtte eget syn.

Om § 112 kunne brukes til å forby oljedrift, 
ville den ikke blitt vedtatt  
Lover et bare et uttrykk for politisk vilje for hva som med statens tvangsmakt skal kunne gjennomføres. Lovene er underordna politikernes vilje. Hadde politikerne ment med Grunnlovens § 112 at norsk oljeleting og oljeutvinning skulle forbys, hadde ikke loven blitt vedtatt, gitt det politiske flertallet på Stortinget. Et overveldende flertall. Derfor kan ikke oljeleting stanses med å vinne en rettssak om dette. Ingen domstol kan sette seg ut over lovgivers vilje.

Hensikten med denne miljøparagrafen er fra politikernes side overhodet ikke å ta hensyn til miljø, hva nå det måtte være. I de fleste sammenhenger er «miljø» bare en svært uklar floskel, som lett kan imøtegåes med et motstridende miljømål, lokalt som globalt. Hensikten med å formulere en lovtekst som den i § 112, er i hovedsak ikke mer enn et forsøk på å være «moderne», og: politisk korrekt. 
Det lå selvfølgelig ingen tanke om at denne paragrafen skulle kunne brukes til å underkjenne vanlige løpende politiske vedtak i Stortinget.
Men når politikerne først vedtok noe som åpenbart er ment som en floskel (av de fleste stortingsrepresentantene), kan det jo likevel tenkes at loven kan brukes til noen bagateller. Og det var vel det Greenpeace ville bruke millionene sine på med dette forsøket på denne enkle snarvegen med støtte fra den opplyste ungdommen i Natur og Ungdom. 
Men det var overhodet ikke i stortingsflertallets tanker at § 112 skulle kunne forby oljeleting. Da hadde de vedtatt det i et vanlig stortingsvedtak, og det gjorde de ikke.

Fra vanskelig politisk mobilisering til lune rettssaler
Det er synd at Natur og Ungdom forlater den politiske kampen og flykter inn i de lune rettslokalene. Det er et tydelig tegn på den apolitiske elitistiske tenkinga som sprer om seg i «liberale» kretser, og som blir den eneste naturlige for dagens ungdom. Der politikk ses på som noe skittent. 
Natur og Ungdom bidrar dermed til å svekke politisk arbeid generelt, noe som passer inn i det generelle kravet om at vanlige folk må holde seg unna samfunnsstyring og valgdeltaking. Slik de norske filosofiprofessorene som går imot alles rett til å stemme. 

Det er en flukt fra politisk arbeid og arbeid i partier, og over til «eksklusive tenketanker». Til de stedene der staten uavhengig av regjeringsfarge rundhåndet sprer skattepenger, og gjør rettslokalene enda lunere.