lørdag 22. april 2017

Hvorfor er tigging akseptabelt, og for rumenere tigging i Norge «den eneste løsninga»?


Skjermdump fra Radikal Portal sin
framstilling av tigging
Det var en overraskende lite politisk korrekt reportasje som NRK hadde om noen av tiggerne fra Romania i Bergen. Som forventa, har både Fremskrittspartiet og alle de «gode hjelperne» gått ut med sine tradisjonelle argumenter. Frp om å forby tigging, og de velmenende, stort sett venstreorienterte, med argumentet om at å reise til Norge fra Romania for å tigge, er eneste måte å overleve på.

Ikke sammenheng tigging kriminalitet, …
Begrunnelsen til Frp for å forby tigging, å hindre kriminalitet, blir helt korrekt avvist med at det i seg sjøl ikke hindrer kriminalitet som prostitusjon, hvitvaskinga, overgrep av andre. Slike kriminelle handlinger utføres også av andre, og bør sees på helt likt uansett hvem som utfører dem. Det er ingen direkte bevist sammenheng mellom tigging og kriminalitet, og det er heller ingen grunn til å tro at det finnes en slik generell sammenheng. 

…men
det betyr på den andre sida heller ikke at en derfor må gå inn for tigging, eller det som er en viktig stategi blant flere, nemlig bevisst unnlate å motarbeide tigging som en sosial løsning på et samfunnsproblem. Som de som hevder at «Fattigdom ikke kan forbys» og at vi ikke «Kan forby noen å be om hjelp». Dette er jo en dramatisk politisk endring. På Facebook la jeg i går ut denne kommentaren på en tråd: «Mange som kaller seg venstreorienterte kjemper nå ivrig for retten til tigging som eneste måte å overleve på. Det er jo en dramatisk politisk endring av dem som skulle endre samfunnsforholdene framfor å være besjelet av den umiddelbare gode tanke om at det er enhvers plikt å redde den som en med egne øyne ser foran seg har det leit. Og at det å komme fra Romania til Norge for å tigge, år etter år, er den eneste måten å komme ut av fattigdom på (ja, sånn argumenteres det!). Det er jo bare noen få av rumenerne som gjør det, og det finnes ingen dokumentasjon på at det er alle de fattigste som må forlate barn for å komme til Norge og tigge. Dette minner litt om den avhengighetsskapende utviklingshjelpen til Afrika. Det er kanskje heller sånn at det er noen i Norge som trenger tiggerne for å bruke dem som eksempel på hvor «gode» de er?»

Arne Kommisrud la ut denne kommentaren:
Individuell veldedighet og almisser har vært borgerskapets løsning på fattigdommen, ikke arbeiderbevegelsens, som har vært å gripe fatt i de underliggende strukturelle problemene. I er historisk perspektiv, er det derfor merkelig at mange på venstresida har tatt over dette kristne overklasseforsvaret for tiggervirksomheten. En løsning mer i samsvar med arbeiderbevegelsens historiske holdning, vil være å sørge for å følge opp bruken av de store EU-midlene Romania får fra Norge, helt ned til landsby- og lokalnivå, slik at de ikke forsvinner inn i et korrupt politisk system.


Hans-Jørgen Hedels‪ kommenterte også:
Jeg synes tiltak mot tigging (f. eks forbud) blir møtt på en underlig måte: Venstre har parolen "Vi kan ikke forby fattigdom". AP i Oslo sier en ikke kan "forby folk å be om hjelp". Nei vel - har tigging vist seg som veien ut av fattigdommen? Er tigging hjelp? Hvis en vil ha folk ut av fattigdommen så vil de fleste mene at det er ganske andre midler og tiltak som skal til. Folk som trenger hjelp - er en krone eller to i et pappbeger som er løsningen? Tigging er/kan derimot være porten og fasaden til organisert kriminalitet. Forbud mot tigging - tilbud om hjelp kan være veien å gå. Vi kan trekke paralleller til tider før offentlig omsorg ble organisert i Europeiske land. Da var regelen at fattigfolk måtte stå utenfor kirka og tigge om almisser for sitt livsopphold. Opplysningstidens idealer fant ut at dette var en nedverdigende måte å organisere samfunnet på, og hjelp/omsorg ble organisert. På tide å ta fram opplysningstidens idealer igjen?

SV om tigging
SVs bystyrerepresentant i Oslo, Ivar Johansen, skriver på den samme tråden at «Tja, jeg kjemper i alle fall først og fremst for at de skal ha mulighet til å skaffe seg jobb. De fleste av dem ønsker seg først og fremst det». Vist ved tre eksempler. Hvordan det norske høyteknologiske samfunnet knapt uten ufaglærte jobber skal løse de sosiale problemene for Romanias og Bulgarias fattigste, og hvorfor, sier selvfølgelig ikke SVs bystyrerepresentant noe om. Fornuftig nok. For mennesker som verken har noen som helst utdanning eller norske språkkunnskaper.
Når det gjelder romfolk, er det dessuten en dristig påstand fra Johansen at de «først og fremst» ønsker seg jobb. Det er ikke i samsvar med deres tradisjoner i møte med et industrisamfunn, og ved at storsamfunnet sier ja til et slikt ønske utsetter det seg jo for diskriminering ved å ikke godta deres kultur. SVs stortingsrepresentant, leder av Stortingets arbeids- og sosialkomite, Karin Andersen, sa i 2012 til Aftenposten: «De kan ikke forby sosial nød. De kan ikke forby folk». Alternativet til å tillate tigging, er altså å forby folk, mener en av sosialismens fremste talspersoner i Norge!

Rødt kjemper for tigging
Guro Fiola Andreassen er aktivist og nestleder i Rødt Arendal og Grimstad, og skriver på Radikal Portal 20.02.15 om forbudet mot tigging:

Rødt Arendal og Grimstad, er selvsagt imot slik uverdig behandling av mennesker i samfunnet. Vi vil også være et av de partiene som kommer til å programfeste fjerning av tiggeforbudet i Arendal i kommunevalget. Det vil nok flere av de andre lokale motstandspartiene gjøre også.
I alle kommuner bør motstandere og motstandspartier ruste seg til kamp, for denne står fortsatt i flere kommuner med brune bystyrer. Argumentene mot tiggeforbudet er mange: Det er diskriminerende, det bryter menneskerettighetene, ytringsfriheten, den er drepende mot nestekjærligheten, den er en trussel mot fellesskapet og mot våre grunnleggende samfunnsverdier. Vi har alle et felles ansvar for å ta vare på de mest sårbare i samfunnet vårt og ved å kriminalisere det som for flere tiggere er et alternativ til kriminalitet, vil det få alvorlige konsekvenser. Vi kan ikke kriminalisere fattigdom. Vi kan ikke bryte menneskerettighetene fordi forbuds-forkjemperne ønsker å vise at byen din er fri for fattigdom og elendighet. [utheva av OBB]

Torstein Dahle, Rødt i Bergen, reagerer heller ikke på tigginga, men på at tiggende romfolk blir sjikanert og spytta på i Bergen etter Brennpunkt-reportasjen. Det er det all grunn til å reagere mot. Men ikke ett ord om tigging som veg til overlevelse fra et parti som vil ha et helt annet samfunn. Det er typisk. Andreassen fra Rødt Arendal gir det samme svaret som har vært kapitalisttilhengernes historiske svar på fattigdom.

Det kommunistiske manifest om tigging
Tigging fra ikke-arbeidende har vært et velkjent historisk fenomen. I det kommuniske manifestet skriver Karl Marx og Friedrich Engels om ikke-arbeidende tiggere: «Filleproletariatet, denne passive forråtnelse av det gamle samfunns underste lag, blir under en proletarisk revolusjon på enkelte steder slynget inn i bevegelsen; men i følge hele sin livsstilling vil det være mer tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger.»

‪Arne Kommisrud‪ hevder at
«I dette spørsmålet har arbeiderbevegelsens standpunkt vært i samsvar med Hegels i hans syn på «pøbelen»: Hegel påpeker at «Fattigdom i seg selv gjør ingen til pøbel. Den blir først til i et sinnelag som knyttes sammen med fattigdommen». Denne underklassen, «pøbelen», lider ikke bare fysisk, men moralsk, er i en tilstand av «indre opprør mot de rike, mot samfunnet, som mangler den «skam- og æresfølelse, som er samfunnets subjektive basis». Selv om dens medlemmer understøttes av veldedighet, mangler de den heder og selvrespekt som kjennetegner medlemmene av arbeiderklassen, og som også følger av å forsørge seg selv.
Venstresidas holdning til tiggeriet foreviger denne pøbelmentaliteten. Ens yrkesidentitet er nært knyttet til hvem man føler man er. Individene selger ikke bare arbeidskraft, men er koblet inn i sosiale strukturer knyttet til sosial stand og yrkessammenslutninger. Romfolket vil for alltid stå utenfor med sinne og aggresjon hvis denne politikken vinner fram.

Brecht dikter ikke for veldedighet
Mange vil nok også trekke fram Bertolt Brechts dikt Herberget til forsvar for sin humanitære veldedighet. Det kan ikke tolkes som forsvar for veldedighet. Brecht gjentar to ganger i et lite dikt på tre vers:

Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

onsdag 19. april 2017

Illusjonen om Ap


Fra Arbeiderpartiets nettside. Men hva
med ikke bare en ny regjering,
men en helt annen politikk?
Hovedparolen 1. mai i Oslo krever i et innskudd «— H og Frp ut av regjering —». I praksis en parole for en ny Ap-leda regjering. Da bygger LO i Oslo opp om den viktigste politiske illusjonen i Norge, nemlig den om at Ap står for en annen politikk enn Høyre og Frp. Erfaringene med regjeringene Brundtland og Stoltenberg bekrefter illusjonen. Bare taktikk og tempo kan være ulik mot samme mål mellom Ap og Høyre/Frp. Derfor burde hovedparolen blitt fulgt opp med denne parolen: «Med Ap ingen endring: — fortsatt privatiseringer, anbud, lønnsdumping, pensjonsnedskjæringer, sentraliseringer, total underkastelse av EU-kommisjonen og kriger». For kommer vi noen veg når vi ikke vil se at det under Aps tilslørende kappe står «Som H og Frp: Ivrig for EU-kommisjonens pålegg og Natos kriger»?

søndag 16. april 2017

Påskemorgen slukker sorgen? Hvorfor straffe palestinerne for nazistenes jødeforbrytelser?


Påskemorgen morgen slukker sorgen, heter det i en sang jeg lærte på skolen. Som jeg ikke kunne tro på. Når vi snakker om påske, sorg og Palestina, er det all grunn til å slå fast at sorgen ikke slukker for palestinerne. De fordrives fra sitt landområde som etnisk rensning, hver dag, etter vedtak av FN. Men det var ikke palestinerne som samlet jødene i konsentrasjonsleire og myrdet dem i et antall på rundt 6 millioner. Likevel er det palestinerne som ble og blir straffet for europeernes forbrytelser med å bli drevet fra sitt landområde. Det er det ingen rettferdighet i.


Artikkelen fra Aftenposten, morgenutgaven 19. august 1967, på side 2 under overskriften «Ikke-vold og Israel», var avgjørende for meg for å forstå hvor urimelig opprettelsen av staten Israel var. Her er et utdrag:

«Ikke-vold er uløselig knyttet til rettferdighet og berettigelse av krav, og jeg er av den oppfatning at staten Israel som et uttrykk for kynisme overfor det palestinske folk som efter mitt skjønn er de rettmessige innehavere av dette territorium. At FN gjorde et vedtak vil jeg først og fremst se på som et uttrykk for: 1. Européernes meget slette, og med rette meget slette, samvittighet overfor jødene efter noen generasjoners pogromer, særlig i Europa, og 2. vår nærmest totale mangel på identifikasjon med araberne, som vel de av de fleste européere betraktes som brutale og primitive.
Det vi gjorde var å ekspropriere et européisk problem og slenge det for føttene på araberne, spesielt da palestinerne — det vi skulle gjort var å ta fra Tyskland, den verste av oss alle her i det kristne Europa, et område stort nok til å huse nasjonen Israel, f. eks. i Bayern.

Og antagelig ville det vært umulig — antagelig ville landflyktige tyskere [Fra Tsjekkoslavakia, og som utgjorde en politisk kraft i Tyskland til langt opp på 2000-tallet, min merknad] fått adskillig mer støtte for sitt krav om å få sitt område tilbake enn landflyktige palestinere, som sultefores av verdenssamfunnet i håp om at de snart skal glemme. Men slik fortoner altså problemet seg for de samme palestinerne efter min mening, og som man vil skjønne deler jeg altså synspunktet. Jeg kan gjerne føye til at jeg også er enig med de palestinerne som hevder at en to tusen år gammel hevd er lite å fare med, og at en konsekvens av et slikt synspunkt ville være å gi Syd-Spania tilbake til araberne som hadde det til 1492. Og jeg er enig med de palestinere som finner det meget hyppige argument om at «jødene er jo så flinke, se hva de har fått ut av ørkenen, der det bare var noen fillete beduiner» kynisk, og ikke så lite fascistisk med sin klare etniske arroganse.


Som man vil se er det min mening, i likhet med Erich Fromm, at en dyp sympati og beundring for det jødiske folk ikke nødvendigvis bør lede til en tilsvarende, jeg vil nesten si blind, identifikasjon med staten Israel — lagt oppe på territoriet Palestina, med en klar hensikt bak fra vestlige stormakters side. På den annen side er jeg også enig med dem som hevder at Israel i dag er et faktum, om det enn er grunnlagt på et vold og bare på et skjær av rett (selv om det ville ha smakt bedre om Israel efterkom noen av resolusjonene fra den organisasjonen som det skylder sin eksistens).»

Innlegget er undertegnet Kampala, Uganda, 7. august 1967, og forfatteren er Johan Galtung. 

Kampen for Israel var en svært viktig sak for Sosialistisk Folkeparti og redaksjonen i ukeavisa Orientering, og en sentral sak i splittelsen av SF i 1969. 


I 2006 hadde jeg en lengre artikkel i Klassekampen der min overskrift var Oppløs staten Israel


lørdag 15. april 2017

Åssen vil Nord-Korea klare et angrep fra USA?


Vestlige statsledere, politikere og journalister jubler: Nå er det slutt med Donald Trumps erklærte politikk med  «krigene koster USA for mye i forhold til hva vi får igjen» og «vi bør samarbeide med Russland». 
Vi kan spekulere over grunnlaget for dette 180-graders politiske skiftet. Men nå blir de manglende politiske erfaringene og de personlige egenskapene ved Trump, som vestlig venstreside og journalistene tidligere har lagt hovedvekta på, svært viktig. Med Trump kan USA slå rundt seg som en lite konsekvensorientert villbass.

Som:  
hvis USA angriper Nord-Korea, hvordan vil det skje og vil det føre til et sammenbrudd og oppløsing av staten Nord-Korea? Vil Kina godta en ny kapitalistisk koreansk stat, ved at Sør-Korea sluker Nord-Korea og Kina utvikler et økonomisk/teknologisk samarbeid med det nye Korea?

Hva slags USA-angrep?
Det er lite trolig med et omfattende totalt angrep med fly og landinvasjon fra USA. Hvertfall i starten. Det er all grunn til å tru at USA vil bruke sin bombekapasitet og teknologiske overlegenhet til å sende kraftige bomber i retning av den sentrale nordkoreanske statsledelsen. Kanskje kombinert med spesielle kommandostyrker, som marinekorpset, for å drepe president Kim Jong-un og/eller andre sentrale personer i statsledelsen.
Vil dette lykkes? Høyst sannsynlig. USAs militære styrke har en erfaring, en sjøltillit og godt trent militær styrke med en topp teknologisk innsikt. Jeg, tross at jeg knapt har overflatisk kunnskap om militære styrkeforhold, gjetter på at USA vil lykkes med et sånn nøye planlagt målretta bombeangrep. Dessverre, vil jeg si, fordi jeg ønsker og håper på USAs militære nederlag. For å dempe USAs krigslyst og dermed gjøre verden mer fredelig.
Angrepet gjetter jeg på vil lykkes også om USA ikke kan basere seg på illojale agenter, og at ledelsen i Nord-Korea sannsynligvis vil skjule seg i godt nedgravde bomberom.

Nord-Korea: Masse våpen, mange soldater, …
Nord-Korea har en betydelig militær slagkraft målt etter fysisk militær kapasitet som antall soldater under våpen, sprengkraft i bomber og stridsvogner. De er rangert som verdens 25. sterkeste militærstat, mens Sør-Korea er på 11. plass. (Norge som nr 38 og Sverige som nr 29). 
Av 25 millioner innbyggere, har de 13 millioner soldater under våpen, og fire og en halv millioner i reservestyrken. Staten har 4 200 stridsvogner og 944 fly (wikipedia oppgir 1620 fly i 1992), i tall fra 2016. Flya er eldre sovjetiske modeller og kinesiske kopier av disse, iflg wikipedia. «Nord-Korea har også verdens kanskje nest største kontingent spesialstyrker med rundt 110 000 mann som er trent for sabotasje og å slåss bak fiendens linjer. Marinen er utstyrt med et antall ubåter og små fartøyer, men mangel på større fartøyer begrenser deres slagkraft
GlobalSecurity.org hevder ifølge wikipedia at Nord-Koreas luftforsvar har «marginale evner til å forsvare nordkoreansk luftrom og en begrenset kapasitet til å føre luftkrig mot Sør-Korea». Dette veit sjølsagt USA om, og vil utnytte.  

Kart som viser rekkevidden av nordkoreanske raketter.
Illustrasjon fra The Heritage Foundation.
Det som truer USA og andre, er rakettene, to typer, en som kan nå California og en som kan nå andre deler av USA fra Texas opp til grensjesjøene mot Canada, men ikke noen del av det østlige USA. Rakettene heter KN-8 og Taepo Dong 2. Det er ikke opplyst noe om treffsikkerheten til disse rakettene.
Et slikt angrep vil ikke ha den samme militære slagkrafta som et målretta bombeangrep på Nord-Koreas politiske sentrum avfyrt fra kort hold, med eller uten kommandoangrep i tillegg.

…men uten taktisk smidighet?
Det som jeg foreløpig ikke har klart å finne ut av gjennom søk på nettet, er vurderinga av militær styrke ut over ut over den fysiske kapasiteten. Nettsida «US Pentagon's most recent report on the state of the North Korean military», finnes ikke lenger. Kan den nordkoreanske militærledelsen og lederne nedover kommandolinja i hærsystemet overfor soldatene klare å samarbeide smidig og taktisk ut fra situasjonen de er i, eller handler de bare som ureflekterte roboter? 
Nord-Korea har hjulpet Hizbollah i Libanon i 2004 og den syriske armeen i den aktuelle krigen i Syria, og har hatt mange militære fra hele verden på opplæring, iflg den engelske versjonen av wikipedia om den nordkoreanske hæren. Men er det nok?
Skjermdump fra Business Insider UK
Uten at jeg har noen kunnskap om dette, tillater jeg meg likevel å tro, og frykte, at den sjølstendige taktiske militære vurderinga ikke er noe særlig utvikla. Dette vil jeg gjette på gjelder i et overraskelsesangrep av den typen som det er tenkelig at USA kan gjennomføre. Men en amerikansk militær landinvasjon, sjøl etter vellykka målretta bombing først, gjetter jeg på kan bli langvarig. Og at nordkoreanske styrker som ikke er nedkjempa, ikke vil gi seg sjøl om andre er slått ut.

Et ragnarokk av en krig, 
frykter Torbjørn Færøvik i NRK Urix
Direktør ved Nordisk Institutt for Asia-studier ved Københavns Universitet, Geir Helgesen, sa til NRK Urix i går

– Dersom det skulle bryte ut en militær konflikt, vil det kunne få katastrofale konsekvenser. Nord-Korea kan handle veldig rask og ødelegge fryktelig mye. De kan også drepe forferdelig mange mennesker. 
Helgesen minner om at Seoul ligger innenfor en avstand som konvensjonelle kanoner kan rekke.
- Man sier at Nord-Korea har mellom 12 000 og 13 000 kanonbatterier som alle peker mot Sør-Kores hovedstad. Nord-Korea vil kanskje være utslettet, men de vil ta veldig mange med seg i det blodbadet. Det er en uhyggelig situasjon.


Greit for Kina med et felles kapitalistisk Korea som nabo?
Det hevdes at Kina vil sikre Nord-Korea mot utsletting, slik de gjorde i 1953. Men hvorfor skulle Kina det nå? Ideen om det internasjonale kommunistiske samholdet døde lenge før kommunismens sammenbrudd i Kina.
Vil ikke Kina gjerne bytte ut Nord-Korea med et kapitalistisk Korea, vel og merke et kapitalistisk Korea som ikke er alliert med USA? Det vil bli et tap for USA, som vil miste et viktig militært feste i Asia. Men et slikt Korea, en liten nabo til et stort land, vil jo alltid ha problemer med sjølstendigheten i forhold til sin store bevisste nabo.

Derimot, et stort og mektig kapitalistisk Korea, alliert med USA, Japan og Taiwan, det ønsker nok ikke Kina. Det tilsier i så fall at Kina vil forsvare eller i praksis overta Nord-Korea via koreanske støttespillere?

PS: Det kan gå mot vanskeligere tider for Yngve Andersen. 

fredag 14. april 2017

Kaj Skagen om «Faktisk»-redaksjonen som foruttatte misjonærer


I Dag og Tid fra 31. mars kommenterer Kaj Skagen den nyoppretta Faktisk-redaksjonen under overskrifta «Ordskiftedommarane»Når begrunnelsen for Faktisk er å hindre et polarisert ordskifte, skriver Skagen at Faktisk heller vil bidra til at ordskiftet vil bli enda mer polarisert enn i dag. «…fordi sjølvutnemnde dommarposisjonar ikkje kan anna enn å forverra eit debattklima». Han peker også som en svakhet ved Faktisk, «at dei ikkje veit kva dei skal, eller løyner motiva sine, eller ikkje uttrykker seg klart nok». «Skal Faktisk gjere nytte for seg, må dei halda seg til å korrigere «nyhende» som alle nokonlunde fornuftige menneske er samd i er falske».


Ryggmargsrefleksen til NRK-journalisten slo til: Dette må da
bare være hvite etniske tyskere! Men det var altså feil. 
Skagen avslutter slik:
«Fak-tisk kjem til å verta like populært på sosiale medium som ein prelat i full mundur som trengjer seg inn på ein kafé og gjev seg til å rette på synspunkta til gjestene på basis av Den heilage skifta. Avgjerdslene deira kjem til å likna fatwaar med kjeldetilvising. Berre den eine sida i islam- og i innvandringsdebatten trur at journalistane frå VG, NRK og Dagbladet vil verta ein nøytral debattdeltakar.
      
Den eine sida som i eit par tiår har stått i opposisjon til pressa på desse områda, kjem til å betrakta Faktisk som meir usann, uærleg og partisk enn nokon annan aktør, nett fordi dei tek på seg domarrolla, men ikkje kan unnlata å trekkje med seg tenkjemåte og perspektiv frå dei miljøa dei stig ned frå.» (min markering av Faktisk i halvfete fonter).

Problemet er den foruttatte ideologien som journalistene setter alt inn i: vestlige økonomiske interesser foran alt, enkeltindividet over fellesinteressene, og alle minoriteter og innvandrere foran andre. Som i Dagsrevyen der en barneovergreper ble unnskyldt, avslørt av Jon Hustad. Og NRK.no-meldinga Elin Ørjaseter kritiserte, se skjermdumpen fra journalisten.no. Som i et aktuelt tilfelle: at alle internasjonale vestlige journalister straks veit hvem som i Syria er ansvarlige for med bevisst vilje å ha brukt gass (og at det var nervegass) for å drepe syriske barn. Den spontane fastslåinga av faktum, kan sjølsagt også vise seg å være riktig. Men det kunne journalistene umulig vite da de umiddelbart fastslo faktum. 

Hvem tror på at Faktisk-journalistene skulle komme på den tanken å kritisere det enstemmige journalistlauget i slike sterke ideologiske saker som dette? Ikke vi vi som ser på «Faktisk som meir usann, uærlig og partisk enn nokon annan aktør». 

torsdag 13. april 2017

Påsken 1967, på tur i Jotunheimen der mange rundt oss omkom


Påsken 1967 blei den store ulykkespåsken. Så mange som 17 mennesker omkom i fjellet i Sør-Norge på ei uke, i Jotunheimen, på Hardangervidda og i Breheimen. 
Den påsken gikk også kameraten min Kjell og jeg på ski der, vi var 20 og 21 år gamle, på ruter der flere døde. Vi var på Nørdstedalseter der en omkommet lå i uthuset, og var på Krossbu ved Smørstabbrean der flere av de forulykka gikk ut få dager før oss. 

Jostedalsbreen var målet
Kjell og jeg bestemte oss tidlig for en snøhuletur på Jostedalsbreen påsken 1967. Vi ville på snøhuletur på Jostedalsbreen på langs, inspirert av Anders Øygards artikkel i DNTs årbok fra 1964: På ski langs isviddi i juli-natti

Sovepose og isopormadrass
Utstyret var vi opptatt av. Soveposen måtte være av de nye som kom på markedet i 1966, og som tålte en utetemperatur på minus 20 grader. Vi var på høsten nede i Gaarder Sport, som lå på hjørnet av Øvre Slottsgate og Prinsens gate, og prøvelå posene på steingulvet i butikken, for å teste om de var mjuke nok til å ligge direkte på. Det var de ikke. Derfor fikk vi laga oss egne sammenleggbare og sammensydde isopor liggeunderlag. Vi kjøpte dyrt: Fjellposen med gåseheldun fra Helsport, ypperlig den dag i dag. 

Testturer
hadde vi. Som en overnattingstur oppe på toppen av Svarttjernshøgda på 717 m nord i Nordmarka. Da lærte vi noe viktig: skistøvla måtte ligge inne i soveposen. For utafor frøys dem helt stive. Vi utvikla også en «gram-fanatisme» for å spare vekt, vi fjerna alt papir rundt sjokolader og alle annen emballasje for å spare vekt. Så utstyret var bra. Vi hadde med en alpinspade, men i tillegg en stor alminnelig lett snøskuffe og en liten eplesag til å skjære inn i hard snø. Men til ski og støvler hadde vi det samme som verdenseliten på ski brukte:
Landsems NM-skien,
også brukt i Birken 1968.
Landsems NM-skien med bjørkesåle og hickorykanter, og små konkurransestøvler Jette Hoffsbakken Elite med tre hvite Adidas-streker på. Men gamasjer hadde vi. Og blå nylon knickers med den røde kreppnylon Vålerenga-jakka mi og Assarlua som søstra mi strikka til meg. Men med vindtøy til å ha utapå.


Nattog uten forhåndsekspederte ski
Vi starta med å møte opp på Østbanen fredag kveld før palmesøndag, på nattoget til Trondheim. Og vi stilte med skia i henda. For på de tider måtte vi levere inn ski som skulle med påsketog flere uker i forvegen. Det passa ikke oss. Da vi stod med våre ski i endegangen i sovevogna så bare konduktøren fortvila og oppgitt på skia våre. 
Vi gikk av på Otta, og tok bussen nesten til Sotaseter. Der måtte vi gå fem kilometer til Sotaseter. Der blei vi irriterende nok fragått av en ishockeyspiller, Ragnar Søbye. Ellers var det en gjeng andre mer eller mindre kjente idrettsfolk fra Oslo, blant andre garderobevakta på Jordal Amfi. Han stilte uten noe særlig utstyr, i hel vinddress med en liten sekk med radio, og en femliters bensinkanne med sprit.

Til Josten
1967: Kjell finpusser snøhula vår
 på Jostedalsbreen.
Vi gikk alt lørdag inn til Jostedalsbreen over Handspiken og Styggevasshytta. På Stygge-vasshytta hvor vi tok inn, blåste det sånn at vi ikke fant doen få meter fra hytta og måtte bruke ei bøtte med snø til do. Inne på breen brukte vi flere timer på snøhula, bygd etter mal fra blant andre militærets håndbok. Med liggebenk og hvelving til å la snøen som blei våt falle ned, ikke over oss, men over «gulvet» i snøhula.  Verken kulda eller været var noe problem for oss inne i snøhula. Vi holdt oss der mens været var dårlig. 





Trygt fra storm og vind (tatt med selvutløser).
Med egen spesialblanda konjakk som Kjell
hadde fått fra faren sin som jobba i Vinmonopolet.
Etter to netter fant vi ut at det ikke var lurt å gå videre vestover Josten, og snudde for å gå tilbake. 




Nørdstedalseter, Krossbu og Smørstabbrean
Opp mot Fortundalsbreen gravde vi ei ny snøhule i en hard skavl. Vi kom nesten ikke inn i snøen, og måtte grave sengeplassen ut til sidene slik at vi lå hode mot hode. På Nørdstedalseter kom vi tidlig om morgen til frokost, og vi ville unne oss en liten øl etter turen så langt. Svaret vi fikk var «Vi fører ikkje sånt her!». 
En trist mann møtte vi der, han hadde mista vennen sin som lå død i uthuset. De fant ikke kvistene ned mot Vetledalen fra Krossbu. Den ene stod ved en kvist, mens den andre gikk videre for å se etter den neste, og så falt han utfor en liten skrent. Etter frokost møtte vi i Vetledalen DNTs ruteinspektør Claus Helberg med ulveskinnet rundt anorakkhetta nedover dalen.  Han kom for å kontrollere kvistinga som det var klagd på. 
Lærer Lauritz Leikvang på Teisen skole hadde gått sammen med dem over Valdresflya, og mente at den ene var i for dårlig form.
Framme på Krossbu onsdagen så vi straks hvem vi kom på 12-mannsrom med: på et lite bord stod det en radio og en flaske med lysegul Solo.

Kraftig vind over breen mot Leirvassbu
De som døde på Smørstabbrean fikk melding om dårlig vær, men skulle til dansen med jentene på Leirvassbu. De var sju personer, og hadde med klær for dårlig vær. Men de fikk det aldri ut av sekken. Det blåste for mye, kreftene blei sugd ut av dem. Bare tre av de sju overlevde. Noen av dem som overlevde blei etterpå sendt til Ullevål til opptining i basseng mot frostskadene. Men garderobevakta innså sin begrensing og gikk ikke med de værutsiktene.

Videre mot Hallingdal
Kjell og jeg fortsatte de neste dagene over Uranosbreen mot Tyinholmen, og derfra i mørket fra riksvegen til Tyin opp til Bjørdalsbu. Der blei jeg sjuk, tok ned til Bjøberg og drosje derfra seks mil til Gol, hele 60 kroner! Mens Kjell dro til Raggsteindalen og hjem via Ål.

Hadde vi flaks?
Vi overlevde og oppfatta ikke at vi noen gang var ute for en farlig situasjon. Vi var godt forberedt, både fysisk og utstyrsmessig. Men det var også andre som var i god form, og likevel ikke klarte seg. I det samme været på Smørstabbrean kunne det gått med oss som med noen av de andre? Men i det verste været lå vi trygt i en snøhule som vi gravde ut mens været var godt. 
Og det var jo mange andre som også kom levende fra den fjellpåsken, det gjorde nesten alle andre fjellturister. Heldigvis. Samtidig må vi alle lære av fjellets farlige luner, og tenke på det når været er som best. Været kan snu fort i fjellet…