Med Skiforbundet mot velferdsstaten

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag, undertegnet «motvillig lisensbetaler», og med etter min mening en litt misvisende tittel, «Dyr skitur». Dette har lite med «skitur» å gjøre:

For å delta i et turrenn på ski må en i tillegg til startkontingent til arrangøren betale en skilisens til Norges Skiforbund. Mange har sett på lisensen som turrenndeltakernes tvungne og akseptable bidrag til finansiering av skiforbundets mange gode aktiviteter. Men en slik støtte er lisensen ikke. Rådgiver i Skiforbundet, Truls Jahnsen, har overfor meg i en epost skrivi at lisensen er en forsikringsordning de er påtvunget av det internasjonale skiforbundet, FIS, å kreve inn. Og også enstemmig vedtatt på siste skiting. Skiforbundet «verken kan eller vil» i følge Jahnsen foreslå eller endre FIS sitt forsikringskrav. Et litt merkelig FIS-pålegg, for Vasaloppsekretariatet opplyser at skiforbundet i Sverige for flere år sia sløyfa sin skilisens/forsikring. Hvorfor godtar FIS andre regler for det svenske skiforbundet, og for nordmenn i svenske renn?

I Norge har vi både folketrygd og gratis sjukehusbehandling. En renndeltaker som blir skada blir derfor henta helt gratis, om nødvendig i helikopter, for eventuell akuttbehandling på enten nærmeste sjukehus eller til et spesialistsjukehus i en annen landsdel. Som en hvilken som helst annen norsk borger, eller utlending, i Norge. Når som helst hvor som helst i Norge. Både deltakerne og andre kan få både sjukepenger med full lønn i inntil 12 måneder og eventuelt varig uførepensjon. Hvis arrangøren har opptrådt uaktsomhet og er årsak til deltakerens skade, kan arrangøren dømmes til å betale erstatning. Verken vanlige mosjonister eller «elitemosjonister» trenger tvangsforsikring ut over folketrygden, og de doble rettighetene lisensen gir er de fleste sikkert ikke en gang kjent med. Landslagsløperne har jo eget helseapparat.

Skiforbundets Jahnsen forsvarer ordninga med at idrettsskader utgjør en «betydelig belastning på det offentlige helsevesen» og at «I et større perspektiv mener vi at det offentlige helsevesen skal kunne behandle alvorlig sykdom og skader som normalt ikke oppstår i idretten». Men det offentlige helsevesenet i en velferdsstat behandler ikke skader etter årsak eller skyld. Også skadde fyllekjørere får hjelp. Skiforbundet argumenterer for å bygge opp et alternativt privat helsevesen med idrettsskader som argument.

Forsikringsbransjen er en del av den finansbransjen som har skapt den internasjonale økonomiske krisa, og kjemper politisk aktivt mot offentlige trygdeordninger og mot offentlig gratis helsevesen, som i USA. Det internasjonale skiforbundet FIS underlegger seg forsikringsbransjen og gir Norges Skiforbund et særpålegg. Skiforbundet lar seg villig bruke av det internasjonale høyres politiske krav: Privatiser velferdsstaten! Og de mener: Skrinlegg den!

Med å begrunne lisensen med at folketrygden ikke dekker skader for titusener av vanlige idrettsutøvere, undergraver Norges Skiforbund folketrygden og velferdsstaten. Samtidig som folketrygden dekker mange av forsikringsselskapets utgifter. Er det da riktig av stat og kommune å støtte forbundet med offentlige bidrag og tippemidler?

Lysbakken og «gjenreisinga av SV»: Hva er viktigst, mangelfull økonomistyring, eller SVs aksellerasjon mot høyre og overflødiggjøring av seg som alternativ?

Etter at SV gikk inn i regjering, har politisk opposisjon i Norge nærmest forstummet. Sosialistisk Folkepartis inntreden i norsk politikk i 1961 påførte Arbeiderpartiet og ettpartistaten uten opposisjon det første store politiske nederlaget etter siste krig. Det som blant andre SFeren Per Maurseth kalte «den tredje veg» mellom kapitalisme og kommunisme, klarte å mobilisere et betydelig sjikt av velgere mot den til da udiskuterte politikken. Mot den norske NATO-politikken, mot norsk EU-medlemskap og mot en rekke autoritære kulturelle krefter – og for likestilling, for endring av autoritetsforhold i menneskelige relasjoner og for kulturell liberalisme. Med en stemmeandel på rundt 5 %, og til tider rundt 10 %. 

Denne oppslutninga er satt over styr med regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet der partiets historiske fundament for oppslutning er blitt forkasta. Den viktigste politiske seieren av regjeringssamarbeidet er kanskje at tollkvoten for rødvin er økt fra to til tre liter. Hvis ikke det er at Erik Solheim har blitt værende i SV. SV har nå blitt et aggressivt krigsparti som mer enn gjerne tar internasjonale militære oppdrag for USA. SVs tillitsvalgte applauderer motstandsløst dette grunnleggende politiske linjeskiftet. Men ikke velgerne. Finn Gustavsen ville samarbeide med Ap for «å holde Ap i øra». Men etter 2005 er samarbeidets konsekvens at det er den høyreorienterte Jens Stoltenberg som har holdt SV i øra.

Det kunne ført til noe om standpunktet til fylkesårsmøtet i SV i Møre og Romsdal fra i februar i år hadde blitt realisert: «At SV bør gå ut av regjeringa om Arbeidarpartiet står fast på å innføre vikarbyrådirektivet.» Da «snakker vi» som det så moderne heter nå. Men SV-medlemmene trives i et parti med ledere i statsråd-BMWene.

Fortsetter SV denne underdanighetspolitikken, kan jeg ikke forstå annet enn at SV vil gjøre seg overflødig som politisk alternativ, og med bare sporadisk stortingsrepresentasjon. Som en som står til venstre for både det gamle og særlig det nye SV, beklager jeg det. Det har vært viktig at SV har kunnet målbære en generell opposisjon, særlig utenrikspolitisk. SVs forfall svekker opposisjonelle synspunkter og rommet for alternative venstresynspunkter i Norge. Særlig fordi Rødt på ingen måte har vært i stand til fylle rommet etter SVs høyregallopp.

SVs politiske forfall er viktigere enn rotet med habiliteten og forholdet til statens økonomireglement. Jeg må innrømme at det er kritikkverdig, men jeg kan fortsatt ikke se at det er så alvorlig når bevilgningene ligger innafor det som er regjeringas subjektive rett til å bevilge. Se for øvrig også Tom Helland sin kommentar i Stavanger Aftenblad; Revisjonssamfunnet.  Det kan ikke hindre kritikken av SV-statsrådene: Men når en sammenlikner med den manglende mediestormen som ble Høyres leder Erna Solberg som kommunalminister til del når hun sa ja til en åpenbar feil tolking av kommuneloven og tillot at kommuner kunne satse sine midler på veddemål i millionklassen i regi av Terra, da står vel ikke det i forhold til hverandre?

Det er altså i en situasjon der SV fullstendig har endra politikk, og partiet anklages for misbruk av statens midler, at en ny leder skal velges. Ny leder skulle velges som i et ledd i å gjenreise partiet etter at siste og dårlige valgresultat førte til at Kristin Halvorsen trakk seg som partileder. Nå når det virkelig hadde vært behov for alternative kandidater, finnes de ikke. Enda Heikki Holmås har reist land og strand rundt i hver eneste kommune for å hindre at Lysbakken blei ny partileder, stiller han ikke når det kunne vært behov for det. Holmås kandidatur framstår i dag som ualminnelig lite seriøst. Pinlig er det eneste som kan karakterisere Holmås´ opptreden. Men hans kandidatur er kanskje planlagt av et mediebyrå for å skape oppmerksomhet rundt partiet?

Det er og blir politikken, valg av politiske standpunkter og politiske mål, som er det som betyr noe for et politisk parti uansett hva politiske kommentatorer måtte mene om utstråling og liknende uvesentligheter. Statsrådsavgang og økonomisk rot kan nok føles viktig for SV i dag. Men SVs politikk og politiske utviklingsretning er ikke oppe til debatt på landsmøtet. Da blir politikken som før, og velgeroppslutninga også.

Den politiske situasjonen i Norge er dyster framover. De politiske debattene blir enda mer innskrenka med det nye høyreorienterte SV som heller ikke kan regne med  permanent stortingsrepresentasjon. 

Lysbakken-saka: Formalistisk forskjellsbehandling

Ja, nå har han altså gått av. Jeg kan fortsatt ikke forstå at det var nødvendig og riktig, jf min forrige vurdering.

Det er helt riktig at midlene til jenteforsvarstiltak burde vært utlyst, og at dette var en feil fra Lysbakkens side. Men for det første stiller jeg meg uforstående til at ikke andre organisasjoner skulle være kjent med mulighetene for å få støtte. Med min bakgrunn i frivillige organisasjoner holder jeg det for svært usannsynlig. Og for det andre kunne dette vært løst ved at en ny pott hadde vært utlyst i samsvar med helt korrekte forskrifter. Og det uten at han trengte å ha gått av.

Når det gjelder de andre bevilgningene til Reform er dette politisk sett en lite omstridt bevilgning. Det er vanskelig å se at andre enn Frp ville gått imot den. Med sin bakgrunn i dette prosjektet, hadde det selvfølgelig vært det beste og åpenbart formelt riktige at Lysbakken erklærte seg inhabil. Men hvor viktig og hvor stor feil? Ikke i få lover brukes det formuleringer som feilens konsekvenser for vedtaket. 

Aftenpostens politiske kommentator Håvard Narum skriver  : «Audun Lysbakken hadde ikke noe valg. Den helheten han selv viste til, med systematiske regelbrudd og uryddig saksbehandling i hans departement og manglende evne til å innse egen inhabilitet som statsråd, er mer enn nok til å måtte gå av. Hvis han ikke selv hadde tatt konsekvensen av dette, hadde det vært gode grunner for at statsminister Jens Stoltenberg og SV-leder Kristin Halvorsen måtte ha bedt ham gå. Lysbakken ville ha blitt drevet fra skanse til skanse av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.» Nei, Lysbakken kunne sagt: «Vi gjør alt på nytt uten å frata de som har fått noe. Om så regjeringa måtte selge en halv kvadratmeter på Trafalgar Square.»

I en kommentar til konsekvensene av at Lysbakken som (eventuell) ny SV-leder ikke kommer til å sitte i regjering skriver Narum også: Noen vil kanskje mene at dette er formalistiske bagateller. Men da mener man samtidig at politiske hensiktsmessighetshensyn skal være styrende (for hvordan et regjeringssamarbeid fungerer i praksis.)» Jeg har satt parentesen fordi jeg vil bruke Narums kommentar til regjeringssamarbeidsproblemene mer i forhold til de feil Lysbakken har begått. Jeg forstår ikke at Lysbakkens feil, om han hadde vært arbeidstaker, hadde kvalifisert til avskjed etter en avskjedssak i retten. Det som står igjen er at han har bevilget penger av midler Stortinget har pålagt han å bruke til gode formål. At det er gjort saksbehandlingsfeil under denne saksbehandlinga, er feil som kan rettes opp. Lysbakken har ikke personlig beriket seg, slik en tidligere Høyre-statsråd beriket seg gjennom å forfalske reiseregninger (for ubetydelige beløp).

Da står det igjen at det mot Lysbakken og andre politikere i liknende situasjoner brukes regler og vurderinger som ikke gjelder for andre. Oslo politikammers trafikkseksjon er en institusjon som konsekvent er aktiv mot syklister som individuelle trafikanter og som trafikantgruppe i forhold til tilrettelegging. Og som ikke etterforsker alle trafikkulykker og grove brudd på trafikkreglene. Men både disse, Oslos politimester og politidirektøren blir sittende tross disse feila. NRKs sjef Hans-Tore Bjerkaas er sjef for journalister som gang på gang gjør grove feil og blir dømt av Pressens Faglige Utvalg. Også Dagsrevy-sjefene får bli sittende uten «å måtte ta konsekvensen» av sine feil. Den lydhøre Marie Simonsen i Dagbladet, hun som hører taktfaste rop ingen andre hører, blir selvfølgelig også sittende som en helt om hun mot formodning skulle bli dømt i FPU. (I FPU dømmer de vel mer etter partenes anseelse og ikke sakens fakta). Men så er det selvfølgelig forskjell på en fornuftig samfunnsmessig behandling av feil, og de feil journalister begår. Journalister er besvogret med «Vår Herre», og deres høyreorienterte syn er derfor hevet over kritikk. Kritikk av dem, derimot…

8. mars og Pro Sentret: Hvem er sekterisk og splittende?

Det har oppstått strid mellom kvinner om en parole for 8. mars-arrangementet i Oslo. Det er den vedtatte parolen «Bekjemp prostitusjon — bedre hjelpetiltak — legg ned Pro Sentret!» som har satt kvinnesinn i brann.

Kvinnepolitikk er ikke et område jeg har inngående kjennskap til. Jeg har bare en enkel forståelse om likeverd mellom kjønn. At de skal kunne gå sammen overalt i skolegården, at begge kjønn skal være i samme skoleklasse og at all utdanning og alle jobber skal være åpne for kvinner. Sjøl har jeg aldri for eksempel skjønt at kvinner skal ta mannens navn når de gifter seg. Fattern var veldig for at jeg skulle gå i den eneste fellesklassen blant omtrent seks reine gutte- og seks reine jenteklasser. Jeg har lenge sett på dette som en av fatterns få progressive sider, inntil jeg har skjønt av den moderne venstresida at likestilling mellom kjønn må vike for ulike religioners tradisjonelle kvinneundertrykking i toleransens og menneskerettighetenes navn. Trass i at kvinnerettighetene i Norge er kjempa fram først og fremst i strid med kristne dogmer. Men islamske religiøse dogmer er selvsagt noe helt annet og tydeligvis mye bedre. Merkelig nok siden de er helt like eller kanskje til dels verre.

Alf Skjeseth skriver i en leder i Klassekampen 27. februar at den vedtatte parolen om prostitusjon og hjelpetiltak for prostituerte er uttrykk for sekterisme av de som står bak den.

Vi har en situasjon der begge de stridende partene både er enig i at sex-kjøp skal forbys, og at prostituerte skal hjelpes. Oslo kommunes Pro Sentret hjelper de prostituerte og arbeider samtidig for prostitusjon. Det er ulik vurdering av Pro Sentrets to oppgaver i dag som splitter kvinnene. Den ene gruppa ser sentrets politiske og strategiske arbeid for prostitusjon som viktigst, den andre legger bare vekt på hjelpetiltaka og ser tydeligvis senterets prostitusjonspropaganda som uvesentlig. Og så er den ene gruppa sekterisk og ikke den andre?

Pro Sentret «finansieres dels med statlige, dels med kommunale midler. Det er de statlige og kommunale planer på prostitusjons- og menneskehandelsfeltet som gir føringer for Pro Sentrets tilbud og satsningsområder.» (Oslo kommunes nettside). Problemet er at Pro Sentret i tillegg til å drive et hjelpetilbud, også arbeider politisk for prostitusjon og støtter motstanderne av sexkjøploven og knytter internasjonale forbindelser med pro-prostitusjonsorganisasjoner, samtidig som de hjelper prostituerte. Dette er jo i tillegg åpenbart stridende mot statens og vel også mot Oslo kommunes politikk, hvis ikke bystyret i Oslo har en politikk der en motarbeider sexkjøpsloven? Men går i så fall det, kan kommunestyrer vedta å arbeide mot lover?

Årsaken til at det finnes prostituerte er blant annet aktiv rekruttering gjennom menneskehandel og annen tvang, sosial nød og politisk propaganda for prostitusjon. Og selvfølgelig ikke minst villige kunder. At prostitusjon er uunngåelig, og også nødvendig, som mange hevder, er vanskelig å forstå. Uansett har prostitusjon så mange uheldige sider ved seg at folks, eventuelt menns, behov for å leve ut sin seksualdrift, bør løses på andre måter. Hvem vil oppdra døtrene sine til prostituerte? Eller skal prostitusjon fortsette å være en økonomisk løsning bare for de fattigste kvinnene?

Når Pro Senteret i tillegg til å propagandere for prostitusjon også gjør nødvendige og gode hjelpetiltak for jentene, har de jo gjort et politisk snedig grep. Pro Sentret oppfattes altså av Klassekampen og Oslo Rødt som de eneste som kan drive med støttetiltak for prostituerte. Men kan ikke Ottars argument om at hjelpetilbudet både kan opprettholdes og styrkes, uten at en støtter og styrker Pro Sentrets politiske rolle som propagandist for prostitusjon, også være riktig? Klassekampen 28. februar oppsummerer Ane Stø i Ottar slik: «Pro Sentret undergraver den jobben de er satt til å gjøre.»

Å ta konsekvensen av den vedtatte sexkjøpsloven må bety at Pro Sentret ikke lenger kan drive med politisk propaganda for prostitusjon. Staten og kommunen må gjøre et valg. Og det bør være slik at Pro Sentret kan fortsette med hjelpetiltakene, men som statlig og kommunalt finansiert institusjon strippes for muligheten til å drive politisk arbeid. Det er høyst ordinært for kommunale og statlige etater at de ikke kan drive en egen politikk på tvers av kommunens og statens politikk. Hvis ikke Pro Sentret fratas sine politiske fullmakter er jeg enig i at senteret legges ned.

Hva mener motstanderne av 8. mars-parolen om Pro Sentrets prostitusjonspropaganda? Vil de gå inn for å strippe sentrets tilsattes mulighet til, som tilsatte, i å drive sånt arbeid? (Sjøl om senterets mest markante leder er en nær politisk venn?). Hvis ikke, hvordan kan de da være for sexkjøploven?

Argumentet om at det ikke blir noe hjelpetiltak for prostituerte om ikke Pro Sentret får fortsette sin prostitusjonspropaganda, kan jeg ikke forstå er holdbart. 

Stormen mot Lysbakken – basert på elitistiske koder

I privatlivet og arbeidslivet er vi mange som gjør feil og opptrer irrasjonelt. Det er det som gjør oss til mennesker. Men feil kan ikke godtas, og når vi gjør feil, må vi gjøre opp for oss slik det er forventa og i mange situasjoner krevd. Uheldig oppførsel bør påtales, og den som har gjort en feil, bør overtales til å forstå sine feil og lære av dem for ikke å gjenta dem.

Men slik fungerer ikke medieredaksjonene. De er overbefolka av rastløse og spenningssøkende personer som hele tida skal ha «æksjen» og markere seg for å få til politiske endringer etter sitt eget politiske syn som står over alle, nærmest på vegne av «Gud». Og aller helst få noen avsatt eller fornedra. Hvis de kan finne en fjær å utvikle til fem høns.

Audun Lysbakken er sjef for et departement. Stortinget har bevilga Regjeringa og Lysbakkens departement penger de kan bruke, og er pålagt å bruke. En del av disse kronene er ikke øremerka. Det vil si at regjeringa og statsrådene kan bruke midlene slik de finner for godt, altså en subjektiv vurdering som ikke er noe annet enn en politisk vurdering. Ofte i strid med opposisjonens vurderinger. Det er sånn det bør være.

Organisasjoner som ikke kommer inn på Stortingets liste over dem som skal få statlig støtte, er avhengig av regjeringas støtte. Ellers får de ikke noe. Dette er ikke noe problem som verken de politiske journalistene eller Lysbakkens kritikere er opptatt av.

Jeg kan nevne fra en slik tapende organisasjon som ikke kom inn på statsbudsjettets bevilgning med navns nevnelse og derfor måtte søke departementet om støtte. Overlatt til departementets subjektive vurdering. Statssekretæren ringte og spurte meg: «Men hvor mye trenger dere, da?». «700 000», svarte jeg. Et tall som var reelt. Og det fikk vi! Hva var feil med det? Ville statsråden ha blitt krevd å gå om journalistene hadde fått vite om denne saksbehandlinga? Dette var jo midler Stortinget hadde bevilga, pålagt brukt, til dette departementet til fri bruk.

Lysbakken har prøvd å få noe positivt ut av disse frie midlene, og har dermed oppfylt Stortingets pålegg. Sjølforsvarskurs for jenter er et svært aktuelt behov som trenger å få offentlige midler. Jeg beklager fortsatt at mitt forslag om selvforsvarskurs for jenter i gymtimene på Drammen gymnas på 1980-tallet blankt blei avvist gymlæreren og rektor. At en av Lysbakkens eget partis organisasjoner har søkt for et godt formål, kan ikke forhindre at de får. Er formålet godt, er det helt ypperlig at de får penger.

Professor i statsvitenskap Hege Skjeie karakteriserer i Dagens Næringsliv 25.02 saka slik: «Dårlig bekjentgjorte penger er delt ut til for nære bekjente. Noen har hoppet bukk over embedsverkets innvendinger. Ingen har tenkt på habilitet, eller kanskje snarere tvert imot: …» Til dette er å si at det er vanskelig å forstå at ikke alle aktuelle organisasjoner har tenkt og undersøkt muligheten for å få offentlig støtte i Lysbakkens departement. Det er helt ok å overprøve embetsverket, særlig når en vet hva en gjør. Å være politiker er i høyeste grad en jobb der nettopp det subjektive er det som er grunnlaget for rollen.

Lysbakken burde gjort noen enklere andre grep for å få til denne bevilgninga, sa lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, Anders Anundsen (Frp), til Klassekampen 25.02 . «Det er utrolig lett å unngå slike tabber», sa Amundsen. Er det så ille, da? Det er vanskelig å forstå. 

Jeg ser på kommentarer i aviser og på nettet at der er det lite med prinsipiell vurdering av Lysbakkens feil. De som er uenig i SVs politikk bruker dette som påskudd for å gjenta det som de også ville sagt om SV helt uavhengig av denne saka. Frykten for gamle antikrigs-SV er også sterkt til stede i det ensretta politiske kommentatorsjiktet. Personlig er jeg uenig med Lysbakken. Han en viktig og nyttig brikke for å bruke norske liv som innsats i Norges nye rolle som leiehær for USAs imperialistiske krigstokt verden over. Norges rolle som USAs leiehær ville kanskje bli svekka om Lysbakken måtte forlate det politiske livet. Likevel synes jeg ikke dette er saka han bør gå på.

Dette med «informasjonsplikt» og «tillit» som Lysbakken skal ha brutt overfor statsministeren og Stortinget, er bare bagateller. Et godt formål er tildelt midler i samsvar med Stortingets formål, og han har ikke gjort noe aktivt for å skjule hva han har gjort. Han har også innrømt feil. En måte å rette opp feilen er å lyse ut mulighetene for å få stønad til dette formålet. Hvorfor finner ikke journalistene og opposisjonspolitikerne noe viktigere å bruke 24 timer i døgnet på?

Realiteten i denne saka er ikke annet enn en intern elitistisk leik for de innvidde i politikk og mediene. Et eksempel på mange slike saker de siste tiåra der mediene stolt har finni en fjær der som de kan rope taktfast «Korsfest, korsfest» til, og som politikere velvillig og prinsippløst danser etter om det kan tjene deres dagsaktuelle behov. Og som dermed gir inntrykk av at politikere er og skal være 100 % kritikkfrie, særlig dem de er uenige med. Journalistenes kamp for sterile politikere er fjernt fra hvordan vanlige folk med vanlige liv behandler de samme feilene. Vanlige folk snakker til hverandre og om hverandre på en helt annen måte enn det det høytlønna elitesjiktet i politikk gjør. Denne saka bør bli enda en murstein i det byggverket som heter politikerforakt. 

Linjeskift — for bilen?

Som en kommentar til Klassekampens økonomireportasje om bilavgiftene 20. februar, har jeg i dag følgende innlegg på trykk i avisa:

Også i Klassekampen får vi 20. februar lese om «problemet» med de eldre bilene. Ja, også at vi betaler så mye avgift til staten på bilene. Avgift som mange er sure på fordi den kan brukes til å gi pressestøtte til Klassekampen.

For det første er det å si at det lar seg i følge Transportøkonomisk institutt (TØI) ikke dokumentere at det er eldre biler og biler med tekniske feil som er årsak til trafikkulykkene slik Frps intervjuede finanspolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen, antyder. Fart og kjørelengde er viktigst, ikke teknisk mangel som er nærmest fraværende som årsak. Å skifte ut bilen hyppigere, er ikke særlig miljøvennlig. Det er bruk og kast. Steigan viser i boka Sammenbruddet til en kilde som hevder at for å produsere hver bil kreves det 20 fat olje og 500 000 liter vann. Hvorfor da skifte ut bilparken hyppigere? Mange, også staten, vil tjene mye på hyppigere utskifting, men ikke bilbrukerne.

Bilavgiftene i Danmark er enda høyere. Også i Norge har svært mange bil tross avgiftene og utgiftene. Kostnaden ved kjøp og bruk av bil er noe de fleste familier og enkeltpersoner i Norge har god råd til. Både kjøpskostnader og bensinpris har blitt billigere i forhold til kjøpekraft. Bensinprisen er fortsatt så billig at en ønsket biltur ikke blir droppet på grunn av prisen.

Vi lever i dag i et bilsamfunn, der all viktig transport og all arealbruk og samfunnstjenestene er basert på og tilrettelagt for bilbruk. Og bilen brukes mest der kollektivtrafikken er best utbygd. Tradisjonelt har arbeiderbevegelsen gått imot bilsamfunnet. Men nå er det her, og hvorfor ikke da utvikle det og støtte det bilbaserte samfunnet? Rødt i Trondheim er som mange andre i Rødt opptatt av at alle, også vanlige folk, skal få råd til og mulighet til å kjøre bil. Erna Solberg sa i siste stortingsvalgkamp at å leve uten bil er et uverdig liv.

Er det tid for et linjeskift på ytre venstre? Bort fra kampen for kollektivtrafikk til å støtte vanlige folks bilbehov, slik en alt har skrinlagt det historiske fattigdomssymbolet sykkel? Frp sier at trikken står i vegen for privatbilene, mens NHO sier at privatbilene står i vegen for næringstransporten. NHO vil satse på kollektivtrafikk mot byene, mens Stoltenberg vil ha flere biler vestfra inn til Oslo hver dag. Antyder Klassekampen nå et behov for et linjeskift i samferdselspolitikken på venstresida?

Sjukehus i Drammen og Buskerud: Bærum felte Gullaug

Dette innlegget står på trykk i Drammens Tidende i dag:

I DT 16. februar skriver Gullaug-forkjemper Arvid Skage at det var påstander om forurensning og kvikkleire som felte Gullaug-alternativet. Men grunnen til at regjeringa skrinla Gullaug, var motstanden fra Bærum og Asker og den trussel de der mente Gullaug ville utgjøre for Bærum sykehus. Altså en politisk begrunnelse. Som også kanskje dekker over en økonomisk.

Det er beklagelig at Drammen kommunes alternativ fra 2005 er avvist, der hele Gullaug ble plassert inn på nåværende område med behold av svært mange boliger. Regjeringa strir med enorme politiske og økonomiske problemer i sykehussektoren i Oslo, og da kommer den tradisjonelle uenigheten i Buskerud beleilig for regjeringa. For buskerudfolk gjelder parolene «Alt eller ingenting» og «Hvertfall ikke hos naboen». Hva blir det da av sykehus i Buskerud?